don’t believe in the wasting of time

Plutselig føles versaler som det logiske valget av bokstaver. Slik alt annet også er logisk på litt nye måter, jeg klarer ikke å gjøre noe slik jeg gjorde det før. I denne merkelige mellomfasen er valg av musikk umulig, for jeg vet at dette er så spesielt at uansett hva jeg hører på vil jeg siden knytte det til dette. De få sangene som sniker seg forbi sensuren jeg har pålagt mine egne ører er klisjeer fra nittitallet, eller sanger som ikke passer. For ti måneder siden hørte jeg på Joni Mitchell i vinduskarmen, Joni blir ikke ødelagt, hun er pakka med andre minner, men han ligger der, som en fotnote, hver case of you, oh I could drink, og i ettertid tenker jeg at det kanskje ikke var det han skulle bli forbundet med. Men han er også Heavy Metal Drummer og Light My Fire og Black Books på DVD. Denne gangen er det noe annet, og jeg vet ikke hvilken vei jeg og den nye gutten går i, og jeg vil helst være helt i ro, så lenge jeg er helt i ro kan jeg ikke høre på musikk, lese, skrive, bare ligge feil vei i senga.  

En helt ekstrem trang til å oppdatere alle i umiddelbar nærhet på eventuelle svingninger i generelt humør og psykisk velvære. Jeg klarer liksom ikke slutte å informere om hvordan jeg har det. Kanskje kunne jeg tatt det som et tegn på at noe har forandret seg til det bedre. Men jeg kan like gjerne slutte at jeg har blitt et litt mer irriterende menneske, her jeg spyr ut alt som noen gang har rørt seg inne i hodet mitt.Gutten med skjerfet ringer, og jeg skjønner ikke helt hva han vil, for mine tanker har gått helt nye steder. For tre dager siden spiste vi is på brygga, men det var nettopp det, det var en is på brygga, og en gjennomgang av det siste halve årets aktiviteter, hadde ikke sett han siden han dro en morgen, etter en merkelig natt, kveld, dag, høst. Nå som vi, eller jeg, endelig følte meg ferdig med det var det naturlig å møtes, late som om ingenting, og som om vi aldri hadde tatt det derre skrittet. Det der hvor du bare er venner, og plutselig er du litt mer, men ikke nok. Vi nevner ikke sist vi møttes med et ord, annet enn at han på et tidspunkt sier noe om byen jeg bor i, noe han gjorde da han var der, og at vi begge vet at det var etter at han dro fra meg. Nå derimot, tre dager etter isen, spør han om hva jeg skal gjøre i morgen, om jeg har noen planer, om vi skal finne på noe. Jeg er avmålt, lite entusiastisk, jeg har andre planer, i hvert fall sånn halvveis. Jeg er ikke redd for å falle for han igjen, i den grad jeg noen gang gjorde det (All i want is just to fall, fall back in to your arms), men jeg ser bare ikke hvorfor vi skal utsette oss for hverandre. Samtalen på brygga gjorde det pinlig klart hvor mye vi ikke har til felles,  i motsetning til sist høst, da jeg bare så likhetene våre.Noe annet, som kanskje ikke er det likevel:”Der er kjolen jeg skal gifte meg i”, sier jeg når vi går forbi den fine butikken på grünerløkka.  “Den er jo svart”, sier hun, “dessuten trodde jeg ikke du skulle gifte deg”. “Nei, jeg har jo ikke tenkt det, men tenk om, og den kjolen er så fin at jeg tror den eneste anledningen det er lov å bruke den er hvis du gifter deg”. Kjolen med det stive svarte skjørtet som går rett ut fra under puppene, de hvite blondene, de tykke bølgene med stoff.  Skjerf-gutten snakker om at han skal flytte. Jeg vet det fra før, jeg har fått det med meg, det gjør meg ikke så mye, vi har ikke bodd i samme by på mange år. Og han prater om livet, “livet” sier han, “man må jo ha litt struktur på det”. “Nei”, sier jeg, “ikke jeg, jeg er untatt fra slike ting”.  Han sier det bare er noe jeg tror. Og så sier han at han ser for seg at han skal finne en livspartner i løpet av disse årene. Jeg setter isen i halsen.

Eller hvor lei er det mulig å bli av seg selv. Jeg har pratet om meg selv i to dager, konsekvent oppdatering på alle aktiviteter som har funnet sted det siste halve året, etterhvert begynner jeg også å resirkulerere mine egne betraktninger, og gjenta historien, evt. jeg forteller dem ikke i det hele tatt, fordi jeg er så overbevist om at jeg allerde har fortalt dem, også til denne personen, jeg må jo ha gjort det, de har jo rent ut av munnen min konstant siden jeg kom tilbake til denne byen.

I morgest våknet jeg av at de hakket opp asfalt i bakgården. Og jeg er et såpass negativt og aggressivt menneske at jeg tar dette som et tegn på at noen vil meg personlig noe vondt. Hvert eneste slag, dunk er rettet mot meg, og hvor ekstremt sårbar man blir når man ikke har fått sovet nok, jeg har lyst til å gråte mens vi spiser frokost. Er jeg ikke flink, sier hun, jeg spiser frokost hjemme, nesten hver dag, Jo, sier jeg, drøvtygger på skiva, og tenker på alle beskrivelsene jeg har lest opp gjennom årene, av brødskiver som vokser i munnen, pinlig lite kreativt, men min skive vokser ikke i munnen, jeg bare gidder ikke å svelge. I det siste har jeg overhodet ikke hatt matlyst, en herlig cocktail av at jeg var syk og nye følelser jeg ikke forstår meg på, har lyst til å fryse ned, ta dem opp en gang jeg har litt mer bruk for dem. Frykten er å framstå som en forvokst fjortenåring med en lite kledelig spiseforstyrrelse, så jeg tygger og tygger, kaster skorpa etterpå, unnskylder meg med at jeg ikke er noen stor frokost-spiser, som om det er en unnskyldning som kunne utelukke mentale problemer.

Nå sitter jeg i niende etasje og under meg er alle bilene i hele verden, ivhertfall føles det slik. Jeg drikker død farris, sur kaffe, og jeg tenker at egentlig er jeg ferdig med slikt som dette. Jeg får klem av alle når jeg kommer, og jeg liker egentlig ikke å klemme en gang.

Gutten med skjerfet var faktisk ironisk da han sa at han alltid hadde sett på meg som et positivt menneske, og om ikke annet er det jo hyggelig å vite at man kan forandre seg.  

Jeg skifter retning hele tiden. Tar nye svinger, som om hodet mitt var en eller annen rar form for uutforsket by, du vet, når du alltid sier, vi tar ned her, det ser koselig ut, alle de små smugene, som bare gang på gang fører deg tilbake til torget, den store fontenen, krysset, togstasjonen, kirka, og du kommer deg aldri bort fra turistfellene, hvor i all verden er det folk går ut i denne byen, sukker du når du sitter der med enda en gin tonic eller rom og cola, som var du førti år og på creta, omgitt av tjue år eldre turister på helgetur. Jeg vender tilbake til de samme tankene, skriver dem ned, fra meg, legger dem bort, men de sniker seg inn igjen, og det skal så lite til. Bare det å huske på et eller annet han sa. Jeg er fjorten år i fingrene.

 Jeg prater med en mann jeg ikke kjenner i telefonen. Mannen har ringt meg, og jeg står utenfor biblioteket og tripper. I det hvite og svarte skjørtet, det jeg kjøpte på wallmart eller noe sånt, da jeg var i usa, da æ va i amerika, skjørtet kosta kanskje åtti kroner, og det er tusen år siden. Alt dette som betyr noe. Alt dette som setter seg inn i hos, lager et lite hakk, snitt, kutt. Her skal minnene sitte.

Og hva er det verste som kan skje: At jeg bruker enda en sommer på å gå rundt mine egne skritt, kompansere for noe som ikke finnes, komme tilbake itl noe som ikke var der.

Nå er jeg ferdig med å tenke på dette, sier jeg, sier det til alle, etter at jeg har latt ordene ry ut av meg, etter egentlige uskyldige spørsmål fra den andre parten om hvordan det går, slike man pleier å svare, det går fint, eller strålende, eller fint, bare litt stressa, slike svar er greie, men å svare jeg er ikke helt meg selv og nå skal du høre, fulgt av en halvtimelang innledning til de fleste utfordringer verden kan by på, eller i dette tilfellet, min verden byr på akkurat nå, det er ikke nødvendigvis greit. Og når jeg så har satt dem inn i alle mine små og store utfordringer, for tiden mest om den nye gutten, han jeg ikke vet hva betyr, eller hva jeg tenker, eller hva som er planen, eller hva jeg føler, eller om jeg føler, og der, når jeg har fortalt dem alt dette, sier jeg men nå er jeg ferdig med å tenke på dette, fortsetter å lyve for meg selv, tro at dette kommer til å forsvinne om jeg lukker øynene, men det er som å putte rotet i skuffa, du finner det igjen når du kommer hjem fra ferie. Med mindre du kaster kommoden. Og er det ikke festlig, at jeg skal ende opp med å traske rundt å gi meg selv usannheter, når hele målet mitt med dette vennskapet, dette vennskapet pluss, denne relasjonen, var at det ikke skulle være komplisert, og at jeg for en gangs skyld skulle være ærlig.Om få dager skal jeg møte igjen skjerf-gutten. Det blir spennende, blir det ikke. Vi er alltid litt annerledes om sommeren, jeg har nesten bare kjent han om høsten.  

En gang våknet jeg opp med en smilemunn i sprittusj på puppene og et vagt minne. Undersiden av munnen gikk liksom fra pupp til pupp, det var en gang jeg hadde på meg den samme kjolen som jeg har på meg nå, det er derfor jeg tenker på det. Den er flaskegrønn, og nå ser den litt annerledes ut enn den gjorde tidligere, eller kanskje er det meg. I dag føler jeg meg fin, kan du tro det, men det er ikke komplimentene, det er en idé om noe som skal gå bedre, eller et bilde av meg selv som sykler i regnkåpe, visst kommer det til å ordne seg. Og jeg tenker på hvordan jeg alltid har sagt det, at det var det jeg hadde å leve etter i lange perioder, at det kom til å gå bedre, skrev Går det ikke bra går det over på en lapp og hang det over pulten min. Og hva er det verste som kan skje, dette kommer til å gå bra, eller this too shall pass, vet ikke hvor jeg har den fra, også et vagt minne, formulerte setninger som ligger og ulmer et sted langt bak, du har ikke funnet på disse selv, og for alt du vet refererer du til backstreet boys-sanger. I går gråt jeg, og en annen formulering jeg har stjålet fra noen: Dette betyr litt mer for meg enn jeg ville at det skulle gjøre. Men i dag har jeg tatt skrittet til siden, slik man må, se teaterforestillinga di utenfra, film deg selv når du snakker, og at vi skal ha en pause fra hverandre, og så kan vi se siden, om noe er forandret, og om det er forandret i en positiv retning. Skjønt, man vet jo aldri. Men jeg tror det går bra. Jeg gjør det. (For dypt inne i et fortvilt forsøk på å framstå som bitter og negativ, så er jeg egentlig ganske glad i å leve, og derfor klarer jeg ikke å tro på noe annet enn at så lenge man forsøker, så lenge man vil, så kommer det til å gå bra.) 

Jeg har solbrente skuldre og saltvann i håret, jeg er sexy beach babe, later jeg som, men jeg er ikke sexy, jeg er ikke beach, jeg er ikke babe. Og istedet kan jeg sitte her og høre på sangene jeg egentlig har gitt opp, de man ikke vil innrømme at man hører på, men som på et eller annet merkelig vis er de eneste som passer til en bestemt følelse, og at jeg sitter her og er fjorten år i overflata. Eller at dette kanskje betydde litt mer for meg enn jeg først trodde. Jeg sender melding til ei venninne og sier det, så morsomt, så festlig, at det betydde mer for meg enn jeg først trodde, kan du tenke deg noe så komisk som å oppdage at man har følelse, og at følelsen er at noe ble litt for mye, det er jo som et stand up-show, så morsomt er det, tenker jeg. Og jeg har edderkopper på rommet, en konstant kamp, de kommer når vinduet er åpent, og plutselig ser jeg dem i det de smetter bak klesskapet, eller under ei avis, aldri mer enn en av gangen, og jeg veksler mellom å være livredd for dem, og å tenke at det er galt å drepe dem, faktisk, lange ekspedisjoner med glass og papirark, og alltid synger disse følelsene i bakhodet mitt. Jeg er ikke en person som føler, roper jeg til henne, det er ikke min greie. Evt. evt. evt. at jeg føler alt for mye. Det er ingenting som henger sammen, og jeg gråter i dusjen, jeg har alltid tenkt at jeg ønsker meg en film hvor noen er fortvilte og ikke gråter i dusjen, men jeg gjør det likevel, jeg har flytta inn i klisjéland, dessverre. I morgen skal jeg svømme enda lengre enn i dag, for jeg er ikke eldre enn at jeg tror at så lenge jeg holder meg konstant i bevegelse kommer det til å gå bra. Så lenge jeg feiger ut. Så lenge jeg er akkurat som en dårlig roman.

Jeg er redd for at jeg rygger. Evt. jeg rygger, det er helt greit. Nå om dagene går jeg rundt i denne byen, som på et eller annen merkelig vis har blitt min, eller jeg later som om den er det. Og jeg utsetter alle problemene som sniker seg rundt meg, klamrer meg heller til alt som er fint. Jeg har elsket hvert sekund av våren, men nå husker jeg nesten ikke at den har vært her, for vi har sklidd over i en merkelig sommer, og han sier, du trenger ikke le av alt. Hvem skulle trodd det, at man har blitt et menneske som ler av alt, jeg tenker på for to år siden, da jeg ikke lo av noe, tror jeg. Enn at ting skal kunne bli så annerledes, og det kan vel umulig være bare denne byen, jeg husker nesten ikke høsten heller, husker ikke hvordan jeg kom meg hjem til jul, husker bare et tilfelle hvor jeg frøys veldig i den gamle leiligheten min, pustet frostrøyk inne og fingrene som var helt stive, det husker jeg, eller hvordan jeg noen ganger lå helt stille under dyna, og ikke turte stå opp, for jeg var så redd for en av de andre som bodde der. Jeg er tilbake på plassen min på biblioteket, akkurat så varm av å ha oppholdt meg utendørs at det føles litt klamt å skulle sitte her nå. Det lille vannet ser akkurat likt ut som da jeg flytta hit også, selv om jeg nå vet at de i løpet av vinteren fant en gutt nede i det, du har sikkert hørt det, han som lå der i to måneder, og vannet har ikke blitt helt det samme siden. I august var jeg bakfull og satt utenfor biblioteket og spiste en av disse miniposene med potetgull, den eneste vennen jeg hadde på det tidspunktet kom forbi, og vi gikk hjem til henne og drakk te. Siden jeg flyttet hit har jeg nesten aldri vært ensom. Jeg er redd for at alt skal bli annerledes om jeg setter ord på det, at noen skal forsvinne om jeg beskriver dem, eller at de skal vannes ut. At tankene betyr mer om jeg har dem selv. Jeg snakker med mor på telefon. Du må passe på så du ikke ender opp lei deg, sier mor. Mamma, sier jeg. Men det er nå en gang slik, sier hun, at enten så går det helt greit, eller så kommer du til å bli kjempelei deg og såret. Etter at jeg har lagt på tenker jeg at om ikke annet er det behagelig å finne ut hvor innstillingen til livet kommer fra. 

Jeg tror jeg er for ærlig. Ikke slik for ærlig slik reality-deltakere alltid sier at de er (”Jeg er alltid ærlig. Hvis jeg misliker noen, så sier jeg det. Selv om det blir konflikt. Skjønner du?”). Og heller ikke slik at jeg alltid forteller sannheten, overhodet ikke. Jeg er generelt dårlig på sannheter. Men jeg forteller alt for ofte hvordan jeg har det. Evt. jeg forteller alt for mye om meg selv på disse bloggene, og med jevne mellomrom blir akutt paranoid.

 Det finnes alltid noen som ikke burde lese det en skriver.

Og i dag er det: Mandag. Og jeg burde gjort en million ting, jeg er på etterskudd med alt. Et liv som faller litt fra hverandre, hele tiden. Og jeg for vondt i spolebeinet når jeg tenker på hvor ineffektiv jeg har blitt et sted i løpet av denne perioden. At jeg kronisk utsetter ting, eller at jeg tar avgjørelser som jeg vet kommer til å bli et kjempeproblem på et senere tidspunkt.

At hodet mitt for tiden er fullt av absolutt alt annet enn det det burde vært. Det burde vært fylt med flytting og jobbing og reising og å holde trådene sammen, og istedet er det fylt med meg selv. Alt for mye meg selv.  

Jeg knyter sløyfer i håret og satser på det beste.   

Hun sier, med en viss ironisk distanse, at når en dør lukkes åpnes en annen, og vi ler. Herregud, som vi ler, jeg må bøye meg forover og si, Nei, men så fint, da du, da er det jo ikke noe problem. Vi har ledd hele dagen, konsekvent med latteren i halsen. Nevnt de samme episodene om og om igjen, som om vi trenger å bekfrefte at dette faktisk har funnet sted, at det faktisk var fint. 

Om kvelden sovner jeg i fosterstilling på senga mi, med dyna trykka sammen i det ene hjørnet. Jeg våkner klokka to og innser at jeg verken har pusset tennene eller fjerna sminke, og at PCen fortsatt står og lyser foran meg. Som var jeg full står jeg opp og ordner meg, mens jeg krysser fingrene for at samboerene ikke skal komme hjem før jeg har lagt meg igjen. Etterpå legger jeg meg motsatt vei i senga, våkner med hodet i en annen ende. Jeg tør ikke gjøre noe som minner om det som er over. 

Jeg prøver å huske at dette ikke er slutt. Prøver å tro at når en dør lukkes åpnes en annen, men jeg klarer ikke å tenke noe annet enn at jeg ikke kan svømme, at jeg ikke kan fly, og at jeg blir alt for fort glad i mennesker. At jeg på tross av all innsatsen jeg legger i det motsatte, knytter meg ekstremt tett til dem jeg møter. Og at jeg alltid tenker i ettertid at jeg skulle vist dem det, at jeg alltid skulle sluppet dem litt nærmere, at det alltid var mer jeg skulle sagt. 

Likevel: Et sted langt nede, bak den kvalmende smaken i halsen, er det noe fortsatt vil finne ut av dette, som ikke har gitt opp, som vil at det skal skje. Det skal fortsette og det skal begynne på nytt. Det er nå verden begynner å snurre, det er nå kameraet snurrer ut med sexy musikk. Øynene som består av kleenex-papir. Du vet jeg er glad i deg. Du vet jeg er glad i dette. Jeg skal gjøre det fortjent. Jeg skal vri minnene videre. Gjøre dem fine. Jeg skal skape noe nytt.