don't believe in the wasting of time

eallin — Sun, 20 Dec 2009 00:05:55 +0000

Det er så intenst usunt for meg å være lenge i trondheim. Spesielt på denne måten. Traske rundt, handle litt (handle mye), møte noen, ta en kaffe (to) på bibliotekskafeen, traske videre, kjøpe avis på kjosken for å lese på bussen, ta bussen mens jeg ser dumt foran meg, komme hjem, lage middag, se på supersize vs superskinny. Jeg rekker å tenke så alt for mye. Eller kanskje kan det egentlig ikke falle inn under kategorien “tanker”, til det er det for usortert, for narsissistisk, og for forbundet til en versjon av meg selv jeg gang på gang legger fra meg og erklærer meg ferdig med. Når jeg ikke har noe annet å bruke hodet mitt på ender jeg alltid opp med å kverne på alt som er feil med meg selv, eller vent, nok en dårlig formulering, ikke feil, bare ikke riktig nok. Skulle så gjerne vært smartere, flinkere, renere, ryddigere, penere, slankere, raskere, glattere, hardere, mykere etc. Skulle så gjerne vs BEHOVET FOR Å VÆRE vs en siste rest av fornuft vs den stemmen som alltid er der.

eallin — Wed, 02 Dec 2009 17:23:23 +0000

Egentlig så hater jeg når folk snakker veldig mye om kaffe, spesielt når det er sånn “åh, jeg bare må drikke kaffe, klarer meg ikke gjennom dagen uten kaffe, hohoi!, så kaffeavhengig er jeg!”, men det falt meg veldig naturlig å innlede dette med, jeg drikker kaffe fra termos fordi det er det jeg gjør i dag, i motsetning til kaffe fra 7-11, og jeg har liksom aldri vært en termos-type. Jeg er generelt veldig dårlig på sånn der, veldig stolt når jeg gjør det, men veldig dårlig, også. Matpakker og termos og små poser med nøtter og cherrytomater: Dårlig på det. Når jeg blir rik, noe jeg aldri kommer til å bli, med mindre noen gir meg en million eller en leilighet eller jeg får en kjæreste med masse masse penger og en lysende juss/økonom/skipsrederkarreiere foran seg. Jeg bør med andre ord lære meg å drikke kaffe fra termos først som sist, og det er dette jeg gjør i dag. Jeg drikker kaffe fra termos, mens jeg sitter på lesesalen og later som om jeg leser (gjør selvfølgelig ikke det, hater jo strengt tatt å lese alle andre ganger enn når jeg ikke må. Nå må jeg, fordi jeg har ny eksamen neste tirsdag, og innen da skal en million mennesker være på besøk og hei, hvor det går). I går hadde jeg eksamen, og så har jeg ny eksamen på tirsdag, men jeg makter ikke å forholde meg til det. Jeg gikk rett ned fra eksamenslokalet og inn på en kafé og kjøpte en øl og det var den beste ølen jeg noengang har drukket og jeg hadde lyst på en milliard øl til, men det kan man jo faktisk ikke drikke, sånn, klokka tre på dagen, liksom. Så jeg gikk ut fra kafeen istedet, og så gikk jeg opp og hjem til P, og så leste jeg 129 sider ragnar hovland istedet for pensum. Jeg blir så lykkelig av å lese ragnar hovland. Lykkelig og rolig. Han har skrudd på varmeovnen for vinteren (P. Ikke Ragnar Hovland. Hvorvidt Rangar Hovland har satt på varmeovnen for vinteren vet jeg ikke, men jeg håper egentlig at Ragnar Hovland har såpass god råd at han ikke trenger å telle panteflasker før han avgjør om han skal plugge i radiatoren eller ikke)(Fryktelig mye ragnar hovland her plutselig. Og totalt anarki på små og store bokstaver. Det får være, jeg hadde tross alt eksamen i går. Og om fem dager). Termoskaffen min er fortsatt god. Very good. It’s evergood.

eallin — Fri, 27 Nov 2009 14:50:54 +0000

Jeg kjøper kaffe på 7-11, for den koster bare ti kroner om dagene, og det er jo ikke så verst. Jeg tenkte den var bedre enn sånn annen kaffe, men da jeg fikk kaffen min (en slik kaffe som var kaffe kombinert med melk; latte, som melk heter på italiensk, jeg kan ikke i stor nok grad få uttrykt min forakt mot mennesker som sier at de drikker en ‘latte’ når de drikker kaffe med melk), var det nesten ikke kaffe i den. Dessuten var jeg seint ute til undervisning, og den type ting, når jeg er våken klokka åtte, går gjennom byen klokka åtte blir jeg alltid så drøyt overraska over at det finnes andre mennesker som også er det. Eller i enda større grad, når jeg skal hjem, til hjem-hjem, og tar flyet halv sju, drar mot flybussen klokka fem, kanskje, og det finnes andre mennesker som er våkne da, hva gjør dere, mennesker, hvorfor finnes dere på denne tiden av døgnet. En gang jobbet jeg på en kafé som åpnet klokka sju. Da startet jeg på jobb klokka halv sju, selv om jeg også da hadde et spesielt talent for å forsove meg. Når du må stå opp kvart på seks går det egentlig ikke an å legge seg tidlig nok. Jeg pleide å våkne kanskje tre minutter på halv sju. Så løp jeg ut døra mens jeg kledde på meg og ropte FITTE, og sykla til kafeen på to og et halvt minutt, selv om det egentlig tok sju, og så lata jeg som ingenting. Det var en fryktelig stygg kafé som gjør vondt i de estetiske nervene dine selv om du bare passerer den på avstand, og der inne var jeg kanskje fire ganger åtte timer hver uke. Det fikk jeg 104 kroner timen for, og man kan jo bli deprimert av mye mindre enn det. Heldigvis gikk det an å ta med seg vaffler hjem når man hadde stengevakta.

også vil jeg høre på denne:

eallin — Thu, 26 Nov 2009 19:40:46 +0000

Too many days I wake up with an aching
Too many days have been wasted like sand
Too many hours have gone by without notice
Too many times I’ve let go of your hand

All of the time I’m reminded of failures
My tongue has bathed in spit from a thief
(I am) dancing as close as I can to desire
(I am) repeating my shortcomings loud to myself

Too many years have been wasted like money
Too many nights I wake up with a cry
Too many years have gone by without notice
Too many times I have wanted to die

eallin — Thu, 26 Nov 2009 19:36:08 +0000

Det er så vanskelig når jeg først har begynt. Jeg leser gjennom gamle ting jeg har skrevet, ting som sto for over et år siden, og det virker rart at jeg har tenkt disse tingene. Ligge på gulvet og høre på bo kaspers, jeg legger meg alltid på gulvet når ting er litt vanskelig, men der jeg bor nå har jeg bare så alt for lite gulv. Når jeg er på skolen gjør jeg egentlig aldri noe, jeg bare bytter sted veldig ofte, går fra lesesal til lesesal, legger fram bøkene, klør meg i hodebunnen, går ut i gangen, kanskje møter jeg på noen jeg kjenner, da kan jeg spørre om ikke de også skal ta en pause snart, og det er det jo ikke usannsynlig at de skal, og så kan jeg lure dem til å snakke med meg i kanskje en halvtime. Noen ganger drar jeg hjem til folk jeg kjenner mens jeg egentlig er på skolen også, for jeg kjenner folk som bor i nærheten av skolen, og da kan man jo drikke kaffe der istedet. Den er kanskje enda vondere enn studentsamskibnadskaffen, men det får bare være, siden man får sitte på et kjøkken istedet for i en kantine. Kjøkken truimfer kantine, lett. Jeg er der så lenge som jeg tør. Noen ganger, hvis det kanskje er om tidlig høsten, kan jeg være der i to timer, kanskje, men ikke nå, for nå blir jeg bare stressa, og tenker at tross alt, tross alt, burde jeg jo strengt tatt heller lest. Eller kanskje burde de heller lest. Angsten min er å være så lenge at de skal være nødt til å si Nei, ja, nei, nå må jeg kanskje komme meg igang igjen, derfor sitter jeg helst litt sånn på kanten til kjøkkenstolen, sånn at med en gang de virker som om de kanskje skal til å si noe slikt, kan jeg sprette opp og si det før dem. Aller helst vil jeg si det lenge før dem. Aller helst vil jeg si det nesten før de har begynt å tenke på om jeg har vært der lenge eller ikke. Aller helst vil jeg si det før jeg har kommet. Har du lyst til å komme bort en tur, ta en kaffe/NEI DET VIL JEG IKKE FOR JEG HAR SÅ FRYKTELIG DÅRLIG TID, DET HAR SEG NEMLIG SLIK AT JEG ER EN STUDENT SOM HAR EN MENGDE, EN MENGDE, SIER JEG, EKSAMENER Å LESE TIL. Eller noe i den duren. Og nå skal jeg snart dra hjem og høre på bo kaspers, men ikke ligge på gulvet, kanskje jeg kan nøye meg med å ligge på senga, og så skal jeg høre på jag vil lära dig at dansa, for det synes jeg egentlig er den fineste bo kaspers-sangen i hele verden, for tenk, og jeg savner så intenst, intenst, tiden da jeg var forelska og livredd fordi jeg var forelska, fordi nå er jeg noe annet. Jeg er livredd, men ikke fordi jeg er forelska, jeg vil ikke høre på bo kaspers fordi jeg vil ligge på gulvet og grine og tenke at tenk om det kunne vært så fint da, tenk om det. Jeg vil ligge på senga og tenke at tenk at jeg en gang tenkte at tenk om det kunne blitt så fint da, tenk om det.

eallin — Thu, 26 Nov 2009 16:39:29 +0000

Noen ganger mistenker jeg meg selv for å rett og slett være dårlig til å være glad lenge av gangen. Etter en viss mengde tid blir jeg uansett lei, og alt er så langdrygt, det er så langt dette, det er så veldig langt. Jeg ser på folk jeg kjenner litt sine fotostrømmer på flickr, det virker så trist det også, enda det ikke er det. Vi var på ferie, står det, og spiste kake. Kanskje har de tatt bilde av kaka si ovenfra, jeg blir så matt, så veldig matt. På vei ned trappene om kvelden er jeg utslitt av å ha vært i live en hel dag, og dette til tross for at jeg elsker å være levende. Dette er helt sant, jeg elsker det. Kanskje om jeg spiste mer spirer. Mer ruccolasalat, cherrytomat. Mindre first price-ost, mer norvegia. Mer snøfrisk. Kanskje det ikke er maten som er problemet, men jo, litt, jeg tror faktisk det er mulig å bli seriøst deprimert om man er nødt til å spise pasta med eldoradopesto for mange dager på rad. I år har jeg spist så mye koskos med agurk at jeg får angst når jeg tenker på det. Alle mine middager i år har smakt curry, hvitløk/sitron eller pesto. Det der er de tre forskjellige smakene jeg har vært i stand til å tilføre kostholdet mitt. Jeg spiser middag alt for seint, og jeg ser på amerikanske tv-serier mens jeg gjør det. Jeg kjøpte dem på dvd for to år siden, dette er mitt tredje forsøk på å få forholdet mellom meredith og mcDreamy til å funke, men i likhet med titanic synker det hver gang. Det dør noen i nesten hver episode og jeg griner og hulker og snørrer med de pårørende på tv-skjermen. Oh no!, sier de. Is he … Is he not going to wake up? Så må Meredith, eller Izzie eller kanskje dr Bailey se litt ned i bakken, og si I’m sorry, og de pårørende knekker sammen, klenger seg til hverandre og sier oh no, oh no, but he seemed so, he was just, oh no! og jeg griner med fra sofaen, med middagen min foran meg, og ullteppet over skuldrene, for det er alltid kaldt i leiligheten vår.

eallin — Thu, 26 Nov 2009 16:08:25 +0000

Finnes dette fortsatt? Om morgenen våkner jeg og har forsovet meg. Hver morgen våkner jeg, og har forsovet meg. Jeg våkner, klokka er 0941, og den skulle ikke være det, den skulle for eksempel være 0715, og når jeg merker at den er 0941 blir jeg bare liggende. Jeg hører på lydene fra badet, og gruer meg til de stopper, for da må jeg i hvert fall stå opp. Jeg har oppdaget at jeg sover i fosterstilling, med armene i kryss over brystet. Dette er ikke ment som noe viktig symbol, jeg har hatt det mye verre med meg selv tidligere, da sov jeg på magen. Til frokost spiser jeg havregryn med yoghurtmelk. Yoghurtmelka smaker pære, havregrynet smaker havregryn, i fellesskap smaker det dritt. Det er så mye som er så intenst trivielt, jeg blir så sliten av meg selv når jeg drikker kaffe. Alle drikker kaffe, alle drikker sur kaffe, jeg drikker sur kaffe mens jeg leser gratisavisene som ligger rundt om kring på universitetet. De kan fortelle meg alt jeg trenger å vite om verden. Hvordan jeg skal få jobb etter studiene, kan de fortelle meg. Trikset er å ta PPU, og gjerne ha et verv i tillegg til studiene, da går det så fint atte, bare husk å dra på intervjukurs. Hah, tenker jeg, det dere ikke vet, gratisaviser, er at er det en ting i hele verden jeg er dritgod på, så er det intervju. Det er takket være mitt medfødte talent når det kommer til sjarmerende fnising.

I star in this movie / I play the part and unify

eallin — Wed, 18 Feb 2009 18:11:59 +0000

Jeg trodde jeg var ferdig med å skrive her. Jeg følte meg tom, ferdig, og jeg tenkte at om jeg noen gang skal få skrevet ferdig det manuset en mann sa jeg skulle skrive ferdig, så må jeg slutte å skrive alt mulig tull som bare handler om meg selv.

Og så slutta jeg å skrive.

Jeg lagde en blogg til, en slik åpen og ærlig og ikke privat, men personlig. Dette har jeg spist til middag. Jøss, så festlig jeg er.

Men jeg vet ikke. Det er jo ikke alltid man er så festlig. Og det er jo ikke alltid det åpne og ærlige er sant. Og så begynte jeg å savne det på en slik rar måte. Det er jo ingen som leser dette, så det spiller jo egentlig ingen rolle, men det er litt fint, er det ikke, muligheten til å putte det ut. Tror jeg.

Så ser jeg på gamle bilder av meg selv, istedet for å jobbe med oppgave. De er fra sommeren totusenogsju. Selv om de er tatt med E sitt mackamera ser jeg at jeg er tykkere der, men skulle det liksom gjøre meg glad. Å ha vært styggere. Jeg føler meg uansett for gammel til å bry meg om vekt, evt., jeg har brukt opp den tildelte tiden det er lov til å bry seg om det. I en slik grad, på en slik måte. Det føles rart å ha tenkt på slike måter når ting er så mye bedre nå.

En annen gang: Jeg går tur med kjæresten. Vi går dit hvor det er litt mindre hus, slik at vi føler oss i hvert fall litt i kontakt med naturen, uten at det er det vi sier. Det vi sier er dette, eller jeg, jeg sier noe sleivete om selvskading og spiseforstyrrelser og mentale problemer, og vi ler av det, fordi det er kanskje litt morsomt der og da. Og så tenker jeg at den forrige kjæresten hans sikkert var både selvskadet og spiseforstyrret, sikkert i likhet med mange av vennene hans, han vet sikkert alt om dette. Og jeg tenker at en gang, skal jeg fortelle han mer om hvordan jeg har vært. Men jeg vet at jeg ikke kommer til å gjøre det, om jeg gjør det kommer jeg til å si det på den teite måten, og uansett, hvorfor skulle man gjøre slikt. Hva godt skal det bli av det.

Gutten med skjerfet ringer, men jeg tar ikke telefonen. Jeg unskylder meg med at jeg ikke er i et pratehumør, men det er jo bare fordi jeg savner han. Og det er fordi jeg vet at selv om vi snakker på telefonen blir vi ikke venner igjen. Og alle minnene om han, vinen på taket, nestenkyssing i birkelunden, teppet, kortene, brevene, samme hvor mange det er av dem, tar de aldri større plass enn at han ligger oppå meg, og jeg som tenker at det er en dårlig idé, og sier det, og at vi gjør det likevel.

Om kvelden ligger kjæresten og jeg inntil hverandre, og uten at jeg vet hvorfor får jeg et behov for å gråte.

nei, du må ikke gå inn DIT! Åh herregud, hun gikk inn dit.

eallin — Mon, 22 Dec 2008 19:10:56 +0000

Innimellom gjør jeg ting, og det eneste jeg kan tenke mens jeg gjør dem er “dette er sykt. Dette er rett og slett sykt”.

Dvs, stort sett tenker jeg ikke i det hele tatt, og så plutselig slår det meg at det er sykt. At det rett og slett er sykt.

Fram dit går jeg ut fra at tenkesettet mitt ligner litt på det karakterene i filmer har. Du vet når de gjør et eller annet, og man ikke med all sin godvilje kan fatte og begripe hva som fikk dem til å tenke at det var en god beslutning.

Hadde jeg kunnet ville jeg sikkert brukt all min tid på å finne ut absoultt alt jeg lurte på. Det som hindrer meg er mangel på tid, og som sakt at tanken slår inn. Evt. tanken “hvis noen visste om dette ville jeg vært på vei til psykiatrisk”. Det er ikke etikk som hindrer meg i å følge etter folk på gata, eller klatre opp til tredje etasje for å sniktitte inn vinduene til folk. Det er bare det at det kommer til å bli så usannsynlig pinlig når noen oppdager det.

en verden til den neste

eallin — Thu, 18 Dec 2008 22:56:18 +0000

dette handler om:

- kaffe

- appelsinjus med fruktkjøtt

- mugga appelsinjus

- vinduskarmer

- takvinduer

- at jeg en gang bodde i en leilighet med innsyn til leiligheten over gata. Der bodde det en mann og ei gravid dame, og plutselig bodde det en mann og ei ikke gravid dame og en beibi der. Mannen likte å lage mat naken. Får vi gå ut fra, han gjorde det ihvertfall ganske ofte.

- hårstrikk

- oh god i miss you oh god i miss you oh god i miss you oh god i miss you oh god i miss you

- mørket som vill inn i huset

- deg