This like totally made my day.

jeg ser opp og inn i takvinduet mitt, ser meg selv fra en vinkel jeg ikke opplever så ofte. jeg er 160 høy, mange ser meg ovenfra, men jeg gjør åpenbart ikke det. jeg har alltid irritert meg når folk studerer seg selv i speilet i bøker. når de tenker over hake, nese, bryst, ører. det eneste jeg godtar er hender. hendene, hendene, hendene. han sa den perfekte bokåpningen var noen som kom, noen som gikk inn mot en by, men senere modererte han seg, evt. utvidet det hele. HENDENE! sa han. hendene er det mest fantastiske. jeg vil skrive om en mann som ankommer en by på hendene, sa han. jeg ser på mine egne, men jeg skal ikke beskrive dem.

i går var fjellet rødt som i japanske silketrykk. vi åpnet vinduet helt og lente oss ut. regnbuen var så klar at vi kunne peke ut de sju fargene man har definert at den består av. så øa vi merke til enda en, en regnbue utenpå den første. vi ble bare stående slik. det var for fint til å kommentere på. for fint til å ta innover seg, eller slutte å se.

slike sanger man skal ligge på gulvet mens man hører på. why did you go like this? i slam against the walls. jeg lå på gulvet i en time. this is a state of electrical shock. mellomrommene er så uklare. jeg tar meg selv i et ekstremt behov for definering.

rundt meg går det bra med folk jeg bryr meg om, og jeg kjenner gleden som en hestehale på sommerdager, kiler i nakken, minner meg på noe annet. Jeg har gått for lite barbeint i år, men det er ikke det jeg har dårlig samvittighet for. Egen utilstrekkelighet ligger over alle dørkarmene, også når jeg griper den øverste, støtter albuen på den høyre og svinger meg svakt ut og inn i rommet, ser på de to fine som kanskje sitter i sofaen. Jeg får lyst til å le fullstendig uten motivasjon. Jeg skulle ønske jeg klarte å gjennomføre alt jeg sier jeg skal, men istedet forteller jeg stadig nye mennesker om hva som en gang var planen. Parallelt med at den blir stadig fjernere. Å ende opp som en Could have been skremmer meg mindre og mindre, noe som slår meg som en virkelig skremmende tanke.

senere ligger jeg på sofaen hennes mens hun putter ting inn i bokhylla si. Hva føler du, sier hun. Hva er problemet. Du må forklare. Jeg ser heller for meg at jeg kunne kastet popcorn opp i lufta og fanget dem med munnen. Jeg vet ikke, sier jeg. Jeg vet ikke/vet ikke/vet ikke. Jeg skulle ønske jeg ikke var så forvirra, sier jeg. Jeg skulle ønske jeg visste hva jeg ville. Vi prater om noe annet ei stund. Og hun, plutselig: jeg synes han har en fin latter. Jeg smiler, sier: jeg også synes det, vet at dette er noe jeg har tenkt over før, at hver gang han ler renner det sand nedover ryggen min, alt blir med ett åpenbart.

For ei uke siden gikk J og jeg tur rundt vannet vi tilbragte alle våkne turer som barn. Det føltes merkelig å være tilbake på den måten, stien føltes liksom litt for liten. Husene, trærne, de mørke bitene, vi var redde for var klumpete og passet ikke inn i vinklene jeg hadde sydd til dem da jeg var yngre. Fremme på gressletta tok vi av oss klærne, badet i avlagte sommerkjoler fra kottet til foreldrene hennes, siden ingen av oss hadde med badetøy. Etter at vi var ferdig med å svømme, danse i vannet, synge, ta av oss kjolene, slik at vi kunne le av hvordan puppene fløyt opp som i en pornofilm ble vi sittende å snakke gjennom alle årene. Hvor mange ord trenger du for å få sagt alt som er viktig? J hadde møtt en tidligere venn av oss på byen, med drinken i hånda hadde vennen bedt om unnskyldning for alle inntrigene, alt uvennskapet hun på et tidspunkt hadde forårsaket. J hadde ledd og sagt Herregud, ikke tenk på det. Men, sa hun nå, det jeg burde sagt er jo, ja, du var ei lita drittkjerring, det er greit, det er ingen som er sinte nå lenger, du har sikkert utviklet deg masse, men du fikk oss til å gråte gang på gang. Vi ble sittende stille, legge øynene utover vannet. Alt man skal oppleve, sa jeg. J nikker, tror jeg. Og jeg fortsetter: Det er ikke det at alt er så stort, eller viktig, men alt er jo med på å gjøre en til den en ender opp som, ikke sant. Ny stillhet. Jeg synes det har gått bra med oss jeg, sa J. Ja, sa jeg, jeg føler meg som et relativt velfungerende menneske. Var det vi som vant? Ja, det var nok det. Vi lo, men vi visste at det er jo ikke ferdig ennå. Det er mye forming som står igjen, og vi kan si Enn at det gikk så bra, så mange ganger vi vil, det er ikke over.

Senere sitter jeg på verandaen til mor, hun har tatt seg et glass rødvin, spurt om jeg også vil ha. Det vil jeg ikke. Jeg er kvalm. Og mor har åpenbart noe hun vil si. Hun snakker seg inn mot det, jeg merker det lenge før hun kommer til poenget. Jeg mener det godt, sier hun. Og etterpå: Det er ikke meningen at du skal bli lei deg. Jeg er ikke lei meg, jeg er irritert, svarer jeg. Det har du ikke rett til. Når jeg sier jeg ikke vil snakke om det, og du fortsetter, når du ikke respekterer mine ønsker og grenser, så har jeg selvfølgelig rett til å bli irritert. Hm, sier hun. Jeg hører hun undertrykker en kommentar om hvor hårsår jeg er. Selv er jeg stolt av at jeg ikke viser at jeg er lei meg, selvfølgelig er jeg det, men jeg gråter ikke, jeg gjør ikke det. Jeg er for gammel til at hun skal se meg gråte. Now they get together to congartulate eachother as the masters of the universe, sier Rose til Jack, men J og mine gratulasjoner for å være velfungerende mennesker, så godt det er å ikke være usikker på alle valgene sine, er lenger enn ei uke unna nå, jeg vil igjen bare legge meg på rommet og gråte.

Det er begrenset hvor ofte man bør dra hjem til barndomsbyen. Det er begrenset hvor lenge en bør være der om gangen.

–

Jeg er på museum. I andre etasje blir jeg stående i døra og se inn i salen. Første monter til høyre er skjellett. Andre er lunger. Når jeg har stått i døra lenge nok tar jeg et par skritt inn. Elementene i montrene virker tilfeldig kastet inn. De står for tett. I øverste hylle ligger en hjerne. Jeg har et bilde i hodet, en dokumentar jeg kom i skade for å komme innom da jeg var yngre, eller kanskje jeg så på den, men ikke var forberedt på bildet som kom til å komme, en hjerne som blir skjært i, siden har jeg sett verre ting, men dette bildet henger fortsatt ved meg. Hjernen i øverste hylle er lyst oransj, rosa. Det var noe feil med den da den var i et menneske, det er derfor de etterpå har tatt den ut og lagt den i sprit. Jeg går i buer rundt monterne. Alt dette som er menneskelig, organene som gjør at vi lever og som jeg ikke får meg til å forstå at også finnes inne i meg. En enorm lever har fått en monter for meg selv. Et ekstemt misforhold mellom trangen til å få nærmere og studere den, og til å holde meg så langt unna som mulig, som om den kunne komme til å velte mot meg, tvinge det mennesket den en gang har vært på meg, skrike, dette er deg, dette er deg, du er laget av dette. I de inerste monterne er barna. Frosset i en halvveis sammenkrøket bevegelse, strukket ut fra fosterstillingene sine, slik at man skal kunne studere dem nære nok. Jeg ser dem på avstand. Prøver å tvinge beina nærmere, men blir stående. De romvesenaktige lukkede øynene. Jeg er her på anbefaling fra  noen, jeg vil se disse barna, disse små menneskene. Et slags håp om at bevisstheten om dette dypt menneskelige skal gjøre noe med meg, fike til meg nok til at jeg tar meg sammen, men jeg står der fortsatt, fire meter unna, mellom hud og tarmsystemer. På andre siden av monteren bøyer en kvinne seg ned, hun tør å være nesten helt inntil glassplaten som skiller henne og mennesket med det store hodet. Er det et menneske er det et menneske er det et menneske er jeg et menneske. Jeg snur, beina mine snur, joggeskoene vrir meg rundt, drar meg ut av salen, ned trappen, gjennom den store døra, den som har trykk/dra-beskjeden på et annet språk, slik at jeg gjør feil, og jeg blir fortvilt for jeg må ut fort nok. Utenfor må jeg legge meg på en benk ved elva, legge meg helt ned,  løfte opp bena. Jeg sover ikke, men jeg ligger slik helt til en mann i rød genser står over meg og smiler. Da reiser jeg meg og tar t-banen hjem igjen.