don’t believe in the wasting of time

Mamma ringer meg mange ganger, og jeg tar ikke telefonen. Jeg tar ikke telefonen, fordi jeg vet hun kommer til å være sint og lei seg, kommer til å spørre hvor jeg er, når jeg kommer hjem, hvorfor jeg ikke tar kontakt. Jeg får vondt i nakken av å tenke på hvor lei seg jeg gjør henne, men jeg klarer ikke å la være. Senere prøver jeg å ringe henne igjen, men får ikke noe svar. Jeg føler meg dårlig, kvalm. Blir sittende i trappeoppgangen, se inn i murveggen.

–

Jeg er på museum. I andre etasje blir jeg stående i døra og se inn i salen. Første monter til høyre er skjellett. Andre er lunger. Når jeg har stått i døra lenge nok tar jeg et par skritt inn. Elementene i montrene virker tilfeldig kastet inn. De står for tett. I øverste hylle ligger en hjerne. Jeg har et bilde i hodet, en dokumentar jeg kom i skade for å komme innom da jeg var yngre, eller kanskje jeg så på den, men ikke var forberedt på bildet som kom til å komme, en hjerne som blir skjært i, siden har jeg sett verre ting, men dette bildet henger fortsatt ved meg. Hjernen i øverste hylle er lyst oransj, rosa. Det var noe feil med den da den var i et menneske, det er derfor de etterpå har tatt den ut og lagt den i sprit. Jeg går i buer rundt monterne. Alt dette som er menneskelig, organene som gjør at vi lever og som jeg ikke får meg til å forstå at også finnes inne i meg. En enorm lever har fått en monter for meg selv. Et ekstemt misforhold mellom trangen til å få nærmere og studere den, og til å holde meg så langt unna som mulig, som om den kunne komme til å velte mot meg, tvinge det mennesket den en gang har vært på meg, skrike, dette er deg, dette er deg, du er laget av dette. I de inerste monterne er barna. Frosset i en halvveis sammenkrøket bevegelse, strukket ut fra fosterstillingene sine, slik at man skal kunne studere dem nære nok. Jeg ser dem på avstand. Prøver å tvinge beina nærmere, men blir stående. De romvesenaktige lukkede øynene. Jeg er her på anbefaling fra  noen, jeg vil se disse barna, disse små menneskene. Et slags håp om at bevisstheten om dette dypt menneskelige skal gjøre noe med meg, fike til meg nok til at jeg tar meg sammen, men jeg står der fortsatt, fire meter unna, mellom hud og tarmsystemer. På andre siden av monteren bøyer en kvinne seg ned, hun tør å være nesten helt inntil glassplaten som skiller henne og mennesket med det store hodet. Er det et menneske er det et menneske er det et menneske er jeg et menneske. Jeg snur, beina mine snur, joggeskoene vrir meg rundt, drar meg ut av salen, ned trappen, gjennom den store døra, den som har trykk/dra-beskjeden på et annet språk, slik at jeg gjør feil, og jeg blir fortvilt for jeg må ut fort nok. Utenfor må jeg legge meg på en benk ved elva, legge meg helt ned,  løfte opp bena. Jeg sover ikke, men jeg ligger slik helt til en mann i rød genser står over meg og smiler. Da reiser jeg meg og tar t-banen hjem igjen.

Jeg forsøker å forstå noe som helst av meg selv, og jeg gjør det, men jeg gjør ikke det likevel. Det er fredag, og jeg sier at Ida Maria skal være musikken min for i sommer, selv om jeg egentlig ikke har noen stor Ida Maria-greie skal den være det, for jeg synes det er så fint å synge I wont mind if you take me home, come on, take me home and I wont mind if you take of all your clothes, come on, take them off, synes jeg er fint, danser jeg rundt og synger, M synger også, vi synger det sammen og vi ler hver gang. M har spurt om jeg kan bo litt hos henne, og det kan jeg, så det gjør jeg, kryper opp i dobbeltsenga hun deler med en kjæreste som er alt for mange mil unna, og vi leser til vi sovner, sier det som gjør oss triste, sier enda mer det som gjør oss glade, ler av ting som ikke er morsomt, men som er fint.  Det er for mye populærmusikk i norsk litteratur sa noen, sommerminnet mitt fra i fjor er å jobbe på en kafé, ha følelsen av en flodhest i halsen, et heller rotete privatliv, en forandring som skal komme til å komme, og at det bare fantes to CDer på bakrommet de fleste av vaktene mine, og at jeg derfor hørte på Baby went to Amsterdam, she put a little money into travelling, senere så jeg Peter, Bjorn and John på Roskilde, og det var skuffende helt til vi dansa så det gjorde vondt til Young Folks, og nå reiser jeg til Roskilde igjen, om under ei uke, og etterpå skal jeg til Amsterdam (og andre byer) she put a little money in to travelling, og jeg lurer på om gutten jeg bare er venner med kommer til å tenke Now it’s so slow, so slow.

En gang våknet jeg opp med en smilemunn i sprittusj på puppene og et vagt minne. Undersiden av munnen gikk liksom fra pupp til pupp, det var en gang jeg hadde på meg den samme kjolen som jeg har på meg nå, det er derfor jeg tenker på det. Den er flaskegrønn, og nå ser den litt annerledes ut enn den gjorde tidligere, eller kanskje er det meg. I dag føler jeg meg fin, kan du tro det, men det er ikke komplimentene, det er en idé om noe som skal gå bedre, eller et bilde av meg selv som sykler i regnkåpe, visst kommer det til å ordne seg. Og jeg tenker på hvordan jeg alltid har sagt det, at det var det jeg hadde å leve etter i lange perioder, at det kom til å gå bedre, skrev Går det ikke bra går det over på en lapp og hang det over pulten min. Og hva er det verste som kan skje, dette kommer til å gå bra, eller this too shall pass, vet ikke hvor jeg har den fra, også et vagt minne, formulerte setninger som ligger og ulmer et sted langt bak, du har ikke funnet på disse selv, og for alt du vet refererer du til backstreet boys-sanger. I går gråt jeg, og en annen formulering jeg har stjålet fra noen: Dette betyr litt mer for meg enn jeg ville at det skulle gjøre. Men i dag har jeg tatt skrittet til siden, slik man må, se teaterforestillinga di utenfra, film deg selv når du snakker, og at vi skal ha en pause fra hverandre, og så kan vi se siden, om noe er forandret, og om det er forandret i en positiv retning. Skjønt, man vet jo aldri. Men jeg tror det går bra. Jeg gjør det. (For dypt inne i et fortvilt forsøk på å framstå som bitter og negativ, så er jeg egentlig ganske glad i å leve, og derfor klarer jeg ikke å tro på noe annet enn at så lenge man forsøker, så lenge man vil, så kommer det til å gå bra.) 

Jeg er redd for at jeg rygger. Evt. jeg rygger, det er helt greit. Nå om dagene går jeg rundt i denne byen, som på et eller annen merkelig vis har blitt min, eller jeg later som om den er det. Og jeg utsetter alle problemene som sniker seg rundt meg, klamrer meg heller til alt som er fint. Jeg har elsket hvert sekund av våren, men nå husker jeg nesten ikke at den har vært her, for vi har sklidd over i en merkelig sommer, og han sier, du trenger ikke le av alt. Hvem skulle trodd det, at man har blitt et menneske som ler av alt, jeg tenker på for to år siden, da jeg ikke lo av noe, tror jeg. Enn at ting skal kunne bli så annerledes, og det kan vel umulig være bare denne byen, jeg husker nesten ikke høsten heller, husker ikke hvordan jeg kom meg hjem til jul, husker bare et tilfelle hvor jeg frøys veldig i den gamle leiligheten min, pustet frostrøyk inne og fingrene som var helt stive, det husker jeg, eller hvordan jeg noen ganger lå helt stille under dyna, og ikke turte stå opp, for jeg var så redd for en av de andre som bodde der. Jeg er tilbake på plassen min på biblioteket, akkurat så varm av å ha oppholdt meg utendørs at det føles litt klamt å skulle sitte her nå. Det lille vannet ser akkurat likt ut som da jeg flytta hit også, selv om jeg nå vet at de i løpet av vinteren fant en gutt nede i det, du har sikkert hørt det, han som lå der i to måneder, og vannet har ikke blitt helt det samme siden. I august var jeg bakfull og satt utenfor biblioteket og spiste en av disse miniposene med potetgull, den eneste vennen jeg hadde på det tidspunktet kom forbi, og vi gikk hjem til henne og drakk te. Siden jeg flyttet hit har jeg nesten aldri vært ensom. Jeg er redd for at alt skal bli annerledes om jeg setter ord på det, at noen skal forsvinne om jeg beskriver dem, eller at de skal vannes ut. At tankene betyr mer om jeg har dem selv. Jeg snakker med mor på telefon. Du må passe på så du ikke ender opp lei deg, sier mor. Mamma, sier jeg. Men det er nå en gang slik, sier hun, at enten så går det helt greit, eller så kommer du til å bli kjempelei deg og såret. Etter at jeg har lagt på tenker jeg at om ikke annet er det behagelig å finne ut hvor innstillingen til livet kommer fra. 

- And shoe polish? Dama i den tyske skobutikken skjønner ikke hva jeg mener. Shoe? Polish?, gjentar jeg. Fortsatt ingen større forståelse. Jeg må ta opp ei sko og gnukke på den. Hun skjønner. Så bra. Red? Hm? Red, do you have red shoe polish? Jeg peker. Rot? Yes, red! Haha.

Hjemme i byen min kjøper jeg en rød genser på fretex. Nå kan jeg ha nypussa sko og rød genser.  Jeg kan ha blondestrømpebukse og spenner i håret. Jeg kan være en gammel film.

Jeg møter den fine forfatteren min på vei tilbake. Han stopper meg, og sier han likte det jeg hadde skrevet. Jeg smiler ned, opp, overalt. 

Nå drikker jeg yogi-te, og prøver å smake noe, selv om jeg er helt tett. Og jeg tenker at jeg burde skrevet på andre ting enn dette. Men det får bare være.