don’t believe in the wasting of time

- Ja. Ja, sier hun. Ja, slik kan vi jo ikke sitte.

- Nei, sier jeg. Nei, det kan vi jo ikke.

Og det ble kveld. Og det ble morgen sjuende dag.

- Jeg begynner å ane et mønster, sier hun.

- Jeg begynner å ane: Store ord, store følelser, store opplevelser, store pattedyr som lever på savannene.

Det er her hun reiser seg. Kaffe, sier hun. Vi må drikke kaffe. Hun slipper hendene min når hun tar et skritt bort fra meg. Kaffe. Kaffen, jeg lager kaffen.

Hendene mine faller i sakte film. Jeg holder dem ikke oppe, de bare faller så ekstremt sakte, som om lufta med et var blitt for tykk, noen har blanda den med gelatin.

Historien forteller ikke om den åttende dagen. Det er fordi alt går så fort, ingen orket å observere det, langt mindre skrive det ned. De var uansett for opptatt med å ta del i det selv. Suge til seg den nye tidsånden, røyka hasj ut vinduene på allerede da gamle biler, være på musikkfestivaler. Jeg løper barbeint over det tørre gresset, det tørre gresset, det tørre gresset stikker når det møter anklene.

I et fortvilt forsøk på å få livet mitt til å i det minste se ut som noe som ikke er i fritt forfall skriver jeg lister over alt. Lister over hvor mye tid jeg har igjen til jeg må gå ut døra. Over evt. titler på mapper på PCen min. Over ting jeg spiser. Over ting jeg burde ha spist (jerntabletter). Hvor mange timer jeg har sovet. Ord med nekting først (irrasjonell. asosial. ineffektiv). Hun har vært ute og reist, og jeg spiser opp potetgullet hennes. Jeg skriver lister og spiser potetgull, istedet for alt annet jeg burde gjort, og jeg trykker ned min egen dårlig samvittighet i tastaturet. Jeg tar meg selv i å formulere meg med at noen hadde tro på meg, og tar utgangspunkt i at etter at skrivingen har stått stille i en, to, tre måneder har de gitt opp. Tre måneder virker som all tiden i verden, og hva har jeg å vise til i ettertid. Alt alt for lite. Close to nothing. Close to you. Jeg tenker oftere på hva noe skal hete enn hva det skal inneholde.

Skriv noe om deg selv.

don’t talk about reasons why you don’t want to talk about reasons why you don’t wanna talk.

Jeg ringer til pappa. Nå skal du høre på meg, sier jeg, nei, vent, nå skal jeg si deg hva du må si, og så må du si det, hvis ikke tror jeg kanskje at jeg dør. Ok, sier pappa. Selv om jeg er lei meg nå, selv om jeg føler at jeg har tapt og at alt er bortkastet, så er livet mitt bra, nei, det er fantastisk, det blir bedre og bedre, skjønner du? Dette er ikke det samme som før, dette er bra, jeg er bare litt lei meg akkurat nå. Jeg gråter inn i telefonrøret, til pappan min, jeg er 22 år og jeg gråter til t-skjorta blir blaut. Men dette er noe helt annet, det er bare akkurat nå, det er lov å ha en drittdag, jeg vet det egentlig.

ordene finnes et sted langt inne, men jeg vet ikke hvordan jeg skal dra dem fram. Det føles umulig å komme med noen slags tilstandsrapport om dagene, de er alt for strukket ut, fargene er litt for svake, pikslene vises før du trenger å gå nære. Det er vanskelig å si om jeg har det bra eller dårlig når alle konturene kunne vært begynnelsen på noe annet.

rundt meg går det bra med folk jeg bryr meg om, og jeg kjenner gleden som en hestehale på sommerdager, kiler i nakken, minner meg på noe annet. Jeg har gått for lite barbeint i år, men det er ikke det jeg har dårlig samvittighet for. Egen utilstrekkelighet ligger over alle dørkarmene, også når jeg griper den øverste, støtter albuen på den høyre og svinger meg svakt ut og inn i rommet, ser på de to fine som kanskje sitter i sofaen. Jeg får lyst til å le fullstendig uten motivasjon. Jeg skulle ønske jeg klarte å gjennomføre alt jeg sier jeg skal, men istedet forteller jeg stadig nye mennesker om hva som en gang var planen. Parallelt med at den blir stadig fjernere. Å ende opp som en Could have been skremmer meg mindre og mindre, noe som slår meg som en virkelig skremmende tanke.

senere ligger jeg på sofaen hennes mens hun putter ting inn i bokhylla si. Hva føler du, sier hun. Hva er problemet. Du må forklare. Jeg ser heller for meg at jeg kunne kastet popcorn opp i lufta og fanget dem med munnen. Jeg vet ikke, sier jeg. Jeg vet ikke/vet ikke/vet ikke. Jeg skulle ønske jeg ikke var så forvirra, sier jeg. Jeg skulle ønske jeg visste hva jeg ville. Vi prater om noe annet ei stund. Og hun, plutselig: jeg synes han har en fin latter. Jeg smiler, sier: jeg også synes det, vet at dette er noe jeg har tenkt over før, at hver gang han ler renner det sand nedover ryggen min, alt blir med ett åpenbart.

Hvordan man aldri blir for gammel til å la visse kommentarer gå inn på seg.

For ei uke siden gikk J og jeg tur rundt vannet vi tilbragte alle våkne turer som barn. Det føltes merkelig å være tilbake på den måten, stien føltes liksom litt for liten. Husene, trærne, de mørke bitene, vi var redde for var klumpete og passet ikke inn i vinklene jeg hadde sydd til dem da jeg var yngre. Fremme på gressletta tok vi av oss klærne, badet i avlagte sommerkjoler fra kottet til foreldrene hennes, siden ingen av oss hadde med badetøy. Etter at vi var ferdig med å svømme, danse i vannet, synge, ta av oss kjolene, slik at vi kunne le av hvordan puppene fløyt opp som i en pornofilm ble vi sittende å snakke gjennom alle årene. Hvor mange ord trenger du for å få sagt alt som er viktig? J hadde møtt en tidligere venn av oss på byen, med drinken i hånda hadde vennen bedt om unnskyldning for alle inntrigene, alt uvennskapet hun på et tidspunkt hadde forårsaket. J hadde ledd og sagt Herregud, ikke tenk på det. Men, sa hun nå, det jeg burde sagt er jo, ja, du var ei lita drittkjerring, det er greit, det er ingen som er sinte nå lenger, du har sikkert utviklet deg masse, men du fikk oss til å gråte gang på gang. Vi ble sittende stille, legge øynene utover vannet. Alt man skal oppleve, sa jeg. J nikker, tror jeg. Og jeg fortsetter: Det er ikke det at alt er så stort, eller viktig, men alt er jo med på å gjøre en til den en ender opp som, ikke sant. Ny stillhet. Jeg synes det har gått bra med oss jeg, sa J. Ja, sa jeg, jeg føler meg som et relativt velfungerende menneske. Var det vi som vant? Ja, det var nok det. Vi lo, men vi visste at det er jo ikke ferdig ennå. Det er mye forming som står igjen, og vi kan si Enn at det gikk så bra, så mange ganger vi vil, det er ikke over.

Senere sitter jeg på verandaen til mor, hun har tatt seg et glass rødvin, spurt om jeg også vil ha. Det vil jeg ikke. Jeg er kvalm. Og mor har åpenbart noe hun vil si. Hun snakker seg inn mot det, jeg merker det lenge før hun kommer til poenget. Jeg mener det godt, sier hun. Og etterpå: Det er ikke meningen at du skal bli lei deg. Jeg er ikke lei meg, jeg er irritert, svarer jeg. Det har du ikke rett til. Når jeg sier jeg ikke vil snakke om det, og du fortsetter, når du ikke respekterer mine ønsker og grenser, så har jeg selvfølgelig rett til å bli irritert. Hm, sier hun. Jeg hører hun undertrykker en kommentar om hvor hårsår jeg er. Selv er jeg stolt av at jeg ikke viser at jeg er lei meg, selvfølgelig er jeg det, men jeg gråter ikke, jeg gjør ikke det. Jeg er for gammel til at hun skal se meg gråte. Now they get together to congartulate eachother as the masters of the universe, sier Rose til Jack, men J og mine gratulasjoner for å være velfungerende mennesker, så godt det er å ikke være usikker på alle valgene sine, er lenger enn ei uke unna nå, jeg vil igjen bare legge meg på rommet og gråte.

Det er begrenset hvor ofte man bør dra hjem til barndomsbyen. Det er begrenset hvor lenge en bør være der om gangen.