don’t believe in the wasting of time

At det skal føles så merkelig og feil og ha det helt greit. Hver gang jeg stopper opp oppdager jeg at jeg ikke tror på det, det er noe unaturlig over det hele, som å plutselig ha oppdaget at man kan fly. Eller kanskje heller som å drømme at du kan fly, og på et tidpsunkt i drømen, så tenker du det likevel, jøss, tenker du, dette kan jo ikke stemme, jeg kan jo ikke fly.

Vi har vært på kino, og hun følger meg til trikken, for hun bor i sentrum, og jeg gjør ikke det. Og så snakker vi om en hun kjenner. Og at hun er veldig glad i han, men at han er så vanskelig å forholde seg til. At han gjør slike merkelige ting, for å sjekke henne ut. Det er vel typisk sier jeg. For deprimerte. De trenger veldig ofte veldig mye bekreftelse, bare for å holde seg flytende. Men, sier hun, må han såre meg slik samtidig, jeg sier jo at jeg bryr meg om han, han vet det jo. Og jeg svarer igjen, de blir ofte litt egoistiske sier jeg. Som å stå nede i en brønn, mens alle du kjenner står der oppe, da blir du ganske gira på å komme deg oppover, og da gjør det liksom ikke så mye om du napper noen litt i fletta. Jeg sier ikke at vi snakker om meg. Hun sier det heller ikke. Og jeg tenker på en bok, hvor hovedpersonen blir sint på venninnen sin, fordi venninnen har kalt henne egoistisk. Du var veldig egoistisk, sier venninnen. Og hovedpersonen tenker Jeg Var Deprimert. Det er det som er å være deprimert, tenker hovedpersonen, du blir egoistisk. Og jeg leste dette, og tenkte, ja, det er slik det er å være deprimert.

De som tror at å være deprimert bare er å være litt lei seg vet ingenting, tenker jeg. Og så tenker jeg, at tross alt, så har det godt så bra, og ting går så fint nå, og jeg er ikke deprimert lenger. Jeg kan være lei meg, men jeg er ikke deprimert lenger, og det er så rart, og så fint, at jeg nesten glemmer at det går an, eller at jeg nesten glemmer at det har funtes noe annet.

Hun sa: Jeg tar overhodet ikke noe ansvar for at du er lei deg. Og jeg gråt og jeg gråt og jeg gråt. Og nå blir det noe av henne, som de sier, hun kommer til å bli noe stort, og jeg lurer på når hun skal forstå det. At hun ikke har noen som helst forståelse av psykiske lidelser, eller hva folk trenger når de er langt nede, og jeg lurer på om jeg burde fortelle henne det. Det er over et år siden, og alt er forandret siden hun sa det til meg, og dytta meg utfor den siste lille kanten, men alt er annerledes nå. Men jeg tenker at hun burde visst det. At det finnes ting også hun ikke vet noe om. Det finnes ting du ikke løser med en fremdriftsplan.

Jeg oppdager at jeg har glemt så mye. Jeg vrir hodet for å huske på deg, vil liksom stikke fingrene inn i hodet, for å grave ut det jeg vet ligger der. Jeg husker ikke hvordan farfaren min døde. Jeg finner en tekst jeg skreiv på det tidspunktet, så jeg kan vite at jeg var i trondheim. Jeg var to timer og min egen dyne unna, står det i teksten. Mitt våknoppust tangerte ditt siste. Og at jeg gikk på videregående, det kan jeg huske, for jeg husker en gutt, og noe rundt det. Men jeg husker ikke når han flyttet ut hjemmefra. Eller hvordan rom han hadde på sykehjemmet. Og det er så mye jeg har slettet, og jeg tør ikke spørre om det.

 Jeg bruker dagene på å lete fram gamle bilder, presse minnene tilbake i hodet mitt. Jeg vil ta på bildene, jeg vil at de skal skli inn i fingrene mine og jeg tror at hvis jeg holder dem nok, blar igjennom den om og om igjen, så kanskje blir de virkelige.

I skapet over senga til mamma finner jeg albumet jeg egentlig har lett etter hele tiden, også mens jeg gikk gjennom alle bildene hos pappa, de som er fullstendig uten system, og bildene er blanda, bilder av meg på fjellet, og firmatur til Praha. Jeg står på tå på nattbordet når jeg åpner den grønne døra, jeg kom akkurat på at det kunne være noe her, og noe slår mot meg, som farger eller musikk, eller hvis dette var en film: kameraet som snurrer ut, jeg som står igjen med halvåpen munn mens alt forsvinner inn i øynene mine. Ei hvit maske jeg laga en gang, avtrykket av ansiktet mitt da jeg var seksten, runebomma fra farmor, gamle noter, og det svarte albumet med en blomst på. Jeg vil gråte, men jeg kan ikke.

Jeg er hjemme. Helt hjemme. I den byen jeg tross alt har tilbragt mesteparten av livet mitt, og som derfor, enn så lenge, blir litt viktigere, eller bare betyr noe litt annet enn alle andre byer. Tar meg selv i å synes at de gamle betongklossene er fine, eller tro at det har noe med byen å gjøre at det er snø og blå himmel. Mor og jeg tråkker rundt hverandre i den lille leiligheten, det henger ett eller annet i lufta, hele tiden, kommentarer hun ikke sier, og kommentarer jeg venter på at hun skal komme med. Jeg får et litt annet ganglag enn alltid ellers, og lurer på hvorfor det er slik, uansett, at det foreldrene våre sier til oss betyr litt mer enn så mange andre. At jeg fortsatt vil vise dem karakterene mine, eller at de skal si at jeg har på meg et fint skjørt.

Over en form med torsk og tomat spør hun meg hvordan det var i går. Fint, sier jeg. Veldig fint. Alltid så godt å se igjen de gamle venninnene. Hun spør om det ble sent, og jeg svarer at ja, det ble det, men har lyst til å si at vi ikke drakk, for det gjorde vi ikke, det er disse vennene, som jeg kan ha en helaften med, basert på sukker og for lite søvn.

- Vi oppdaterte hverandre på hva som har skjedd siden sist, forklarer jeg. Men det er klart, ikke alles oppdateringenger blir like interessante. H har jo fått seg kjæreste nå.

- Har ikke du kjæreste? spør hun.

- Nei, sier jeg. Da ville jeg jo sagt det.

- Ja, ville du det?

- Ja, det ville jeg.

- Hm, sier hun, og ser ned i tomatblandingen. Hm. Jeg spør om vi skal rydde av, og hun nikker. Vi setter på te-vann, som vi ikke bruker. Later som vi er veldig gode venninner, som ler av hverandres vitser. Som ikke vil annet enn å være i hverandres selskap.

(Jeg lurer fortsatt på hva jeg vil med dette, om dette skal være en helt anonym sak, eller åpent, eller midt i mellom. Bortsett fra at den ikke skal være helt åpen, da. Så vi står vel igjen med to forskjellige deler. Og jeg kan tenke slik, jeg er alt for glad i å passe på det som er mitt til å skrive ærlig hvis jeg skal tenke på at alle jeg kjenner kan lese det. Og hvis jeg ikke kan skrive ærlig, kan jeg like gjerne la være. Så inntil videre, skriver jeg nok en gang uten å rette det mot noen. )

 Og jeg lurer på hva det er som gjør at enkelte mennesker aldri kan slippe taket i en. Eller at det fortsatt finnes mennesker som setter meg helt ut, år etter at de egentlig betydde noe. Et eller annet som ble produsert på et tidspunkt, og som nå bare ligger og venter, sier, du vet at dere egentlig passer sammen, du vet at det ville vært så fint hvis det var dere, og jeg vet at det ikke er slik, jeg vet at vi egenlig ikke passer sammen. Men det spiller ingen rolle når jeg vet at han finnes.

Emma Hasselblad, og all i want is to fall, fall, back in to your arms, fall, og selv om jeg egentlig ikke vil det er det litt fint at noen alltid finnes, at man tryner inn i dem i hodet, og det er litt vondt også, at det hårene på armene fortsatt kan reise seg av tanken på han, eller at jeg alltid ønsker meg å ligge helt inntil noen, at det er fineste jeg vet å ha samme rytme, at jeg er så glad i det at det nesten ikke spiller noen rolle hvem det er, så lenge man kan være helt tett, og være mennesker. Og han vet ikke dettte, og han vet ikke at jeg ønsker meg at han er helt inntil, og at jeg ønsker meg å gråte over dette.

 (og nå er vel dette allerede utelukket som helt åpne greier)

Jeg har så tørr hud mellom fingrene, og jeg tryner ned i de samme tankene gang på gang. Jeg skal smøre meg inn med hudkrem, for jeg har sånn fin hudkrem, fra en fin butikk i London, fra en fin tur til London. En slik butikk hvor de har badebomber, eller hadde det på det tidspunktet, jeg lurer på om badebomber ikke er like hot og trendy lenger, og kanskje ikke badesalt heller, husker badesalt fantes, rødt for energi, blått for å slappe av, ikke til barn under seks år, og slik kan det være.

Hvis dette er det første jeg skriver på denne bloggen, og jeg ikke klarer å forholde meg til ordet blogg. Og jeg har lært, eller noen har fortalt meg, at hvis man f.eks. skulle skrevet en bok, så er det dumt å stare med en person som er på bunnen. Ingen er interessert i å lese om et ulykkelig menneske som skal kjempe seg opp igjen. Folk kan godt kjempe seg opp, men da må de liksom starte på midten, og så kastes ned. Bare tenk på film.

 Og da kan man jo si at det er positivt at jeg ikke er på bunnen.

Selv om ting er bæsj just nu. Men jeg bor i en fin by, og studerer noe jeg ikke kan få snakket nok pent om. Og jeg har venner jeg liker, som bryr seg om meg, eller klarer å gi inntrykk av det. De klarer å lure meg til å tro det, og det er nok for meg. Og jeg bor i en liten leilighet, med varme i gulvet og tørketrommel. Og akkurat det gjør faktisk fantastiske ting for livskvaliteten min. Fordi jeg har bodd i en leilighet rett over en tom kjeller, med pappvegger, og en sikring som gikk hver gang du skrudde på ovnen. Og når du har bodd slik i et halvt år, så er du ganske lykkelig når du slipper å legge deg under dyna for å tørke etter dusjen.

 Så i dag er jeg trist, men jeg er ikke på bunnen, og da er det kanskje en grei start likevel. Og så hører jeg på Elliot Smith, klisjéfylt nok. Og da blir det bra. Og da blir det bedre.

Så hvis dette er starten min, så kan jeg leve med det. Og det er jo det jeg gjør.