don’t believe in the wasting of time

ordene finnes et sted langt inne, men jeg vet ikke hvordan jeg skal dra dem fram. Det føles umulig å komme med noen slags tilstandsrapport om dagene, de er alt for strukket ut, fargene er litt for svake, pikslene vises før du trenger å gå nære. Det er vanskelig å si om jeg har det bra eller dårlig når alle konturene kunne vært begynnelsen på noe annet.

rundt meg går det bra med folk jeg bryr meg om, og jeg kjenner gleden som en hestehale på sommerdager, kiler i nakken, minner meg på noe annet. Jeg har gått for lite barbeint i år, men det er ikke det jeg har dårlig samvittighet for. Egen utilstrekkelighet ligger over alle dørkarmene, også når jeg griper den øverste, støtter albuen på den høyre og svinger meg svakt ut og inn i rommet, ser på de to fine som kanskje sitter i sofaen. Jeg får lyst til å le fullstendig uten motivasjon. Jeg skulle ønske jeg klarte å gjennomføre alt jeg sier jeg skal, men istedet forteller jeg stadig nye mennesker om hva som en gang var planen. Parallelt med at den blir stadig fjernere. Å ende opp som en Could have been skremmer meg mindre og mindre, noe som slår meg som en virkelig skremmende tanke.

senere ligger jeg på sofaen hennes mens hun putter ting inn i bokhylla si. Hva føler du, sier hun. Hva er problemet. Du må forklare. Jeg ser heller for meg at jeg kunne kastet popcorn opp i lufta og fanget dem med munnen. Jeg vet ikke, sier jeg. Jeg vet ikke/vet ikke/vet ikke. Jeg skulle ønske jeg ikke var så forvirra, sier jeg. Jeg skulle ønske jeg visste hva jeg ville. Vi prater om noe annet ei stund. Og hun, plutselig: jeg synes han har en fin latter. Jeg smiler, sier: jeg også synes det, vet at dette er noe jeg har tenkt over før, at hver gang han ler renner det sand nedover ryggen min, alt blir med ett åpenbart.

Jeg har lyst til å ringe han, og skrike inn i røret, selv om han ikke har noe som helst med dette å gjøre. Ser du,har jeg lyst til å skrike, dette er grunnen til at jeg ikke tør, dette er det jeg ikke vil utsette deg for.

Hvordan man aldri blir for gammel til å la visse kommentarer gå inn på seg.

For ei uke siden gikk J og jeg tur rundt vannet vi tilbragte alle våkne turer som barn. Det føltes merkelig å være tilbake på den måten, stien føltes liksom litt for liten. Husene, trærne, de mørke bitene, vi var redde for var klumpete og passet ikke inn i vinklene jeg hadde sydd til dem da jeg var yngre. Fremme på gressletta tok vi av oss klærne, badet i avlagte sommerkjoler fra kottet til foreldrene hennes, siden ingen av oss hadde med badetøy. Etter at vi var ferdig med å svømme, danse i vannet, synge, ta av oss kjolene, slik at vi kunne le av hvordan puppene fløyt opp som i en pornofilm ble vi sittende å snakke gjennom alle årene. Hvor mange ord trenger du for å få sagt alt som er viktig? J hadde møtt en tidligere venn av oss på byen, med drinken i hånda hadde vennen bedt om unnskyldning for alle inntrigene, alt uvennskapet hun på et tidspunkt hadde forårsaket. J hadde ledd og sagt Herregud, ikke tenk på det. Men, sa hun nå, det jeg burde sagt er jo, ja, du var ei lita drittkjerring, det er greit, det er ingen som er sinte nå lenger, du har sikkert utviklet deg masse, men du fikk oss til å gråte gang på gang. Vi ble sittende stille, legge øynene utover vannet. Alt man skal oppleve, sa jeg. J nikker, tror jeg. Og jeg fortsetter: Det er ikke det at alt er så stort, eller viktig, men alt er jo med på å gjøre en til den en ender opp som, ikke sant. Ny stillhet. Jeg synes det har gått bra med oss jeg, sa J. Ja, sa jeg, jeg føler meg som et relativt velfungerende menneske. Var det vi som vant? Ja, det var nok det. Vi lo, men vi visste at det er jo ikke ferdig ennå. Det er mye forming som står igjen, og vi kan si Enn at det gikk så bra, så mange ganger vi vil, det er ikke over.

Senere sitter jeg på verandaen til mor, hun har tatt seg et glass rødvin, spurt om jeg også vil ha. Det vil jeg ikke. Jeg er kvalm. Og mor har åpenbart noe hun vil si. Hun snakker seg inn mot det, jeg merker det lenge før hun kommer til poenget. Jeg mener det godt, sier hun. Og etterpå: Det er ikke meningen at du skal bli lei deg. Jeg er ikke lei meg, jeg er irritert, svarer jeg. Det har du ikke rett til. Når jeg sier jeg ikke vil snakke om det, og du fortsetter, når du ikke respekterer mine ønsker og grenser, så har jeg selvfølgelig rett til å bli irritert. Hm, sier hun. Jeg hører hun undertrykker en kommentar om hvor hårsår jeg er. Selv er jeg stolt av at jeg ikke viser at jeg er lei meg, selvfølgelig er jeg det, men jeg gråter ikke, jeg gjør ikke det. Jeg er for gammel til at hun skal se meg gråte. Now they get together to congartulate eachother as the masters of the universe, sier Rose til Jack, men J og mine gratulasjoner for å være velfungerende mennesker, så godt det er å ikke være usikker på alle valgene sine, er lenger enn ei uke unna nå, jeg vil igjen bare legge meg på rommet og gråte.

Det er begrenset hvor ofte man bør dra hjem til barndomsbyen. Det er begrenset hvor lenge en bør være der om gangen.

Den nye gutten. Ordene ligger litt for tungt i munnen, fordi de gjør han til gutten. Og han er ikke gutten, ikke på den måten, men han er i tankene mine, gang på gang er han i tankene mine, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få han bort. Jeg ser på bilder av ekskjæresten hans, og jeg tenker at hun er pen. Jeg tenker også at hun virker hyggelig og morsom, og at jeg helt sikkert ville likt henne. Det er en rar tanke. Noen ganger har jeg så lyst til å komme fra et lite sted. Så kunne jeg skrevet om det. Eller nå, når jeg blir gal av denne byen, og jeg tenker at jeg må komme meg ut herfra, klarer ikke å bo her i to år til, slik planen er, og jeg har gått tom for byer i Norge, og man trenger ikke være psykolog for å se at dette er typisk. Jeg hater å være en klisjé, men akkurat nå har jeg en så akutt angst for å bare bli her at det gjør vondt.  

Plutselig føles versaler som det logiske valget av bokstaver. Slik alt annet også er logisk på litt nye måter, jeg klarer ikke å gjøre noe slik jeg gjorde det før. I denne merkelige mellomfasen er valg av musikk umulig, for jeg vet at dette er så spesielt at uansett hva jeg hører på vil jeg siden knytte det til dette. De få sangene som sniker seg forbi sensuren jeg har pålagt mine egne ører er klisjeer fra nittitallet, eller sanger som ikke passer. For ti måneder siden hørte jeg på Joni Mitchell i vinduskarmen, Joni blir ikke ødelagt, hun er pakka med andre minner, men han ligger der, som en fotnote, hver case of you, oh I could drink, og i ettertid tenker jeg at det kanskje ikke var det han skulle bli forbundet med. Men han er også Heavy Metal Drummer og Light My Fire og Black Books på DVD. Denne gangen er det noe annet, og jeg vet ikke hvilken vei jeg og den nye gutten går i, og jeg vil helst være helt i ro, så lenge jeg er helt i ro kan jeg ikke høre på musikk, lese, skrive, bare ligge feil vei i senga.  

Eller hvor lei er det mulig å bli av seg selv. Jeg har pratet om meg selv i to dager, konsekvent oppdatering på alle aktiviteter som har funnet sted det siste halve året, etterhvert begynner jeg også å resirkulerere mine egne betraktninger, og gjenta historien, evt. jeg forteller dem ikke i det hele tatt, fordi jeg er så overbevist om at jeg allerde har fortalt dem, også til denne personen, jeg må jo ha gjort det, de har jo rent ut av munnen min konstant siden jeg kom tilbake til denne byen.

I morgest våknet jeg av at de hakket opp asfalt i bakgården. Og jeg er et såpass negativt og aggressivt menneske at jeg tar dette som et tegn på at noen vil meg personlig noe vondt. Hvert eneste slag, dunk er rettet mot meg, og hvor ekstremt sårbar man blir når man ikke har fått sovet nok, jeg har lyst til å gråte mens vi spiser frokost. Er jeg ikke flink, sier hun, jeg spiser frokost hjemme, nesten hver dag, Jo, sier jeg, drøvtygger på skiva, og tenker på alle beskrivelsene jeg har lest opp gjennom årene, av brødskiver som vokser i munnen, pinlig lite kreativt, men min skive vokser ikke i munnen, jeg bare gidder ikke å svelge. I det siste har jeg overhodet ikke hatt matlyst, en herlig cocktail av at jeg var syk og nye følelser jeg ikke forstår meg på, har lyst til å fryse ned, ta dem opp en gang jeg har litt mer bruk for dem. Frykten er å framstå som en forvokst fjortenåring med en lite kledelig spiseforstyrrelse, så jeg tygger og tygger, kaster skorpa etterpå, unnskylder meg med at jeg ikke er noen stor frokost-spiser, som om det er en unnskyldning som kunne utelukke mentale problemer.

Nå sitter jeg i niende etasje og under meg er alle bilene i hele verden, ivhertfall føles det slik. Jeg drikker død farris, sur kaffe, og jeg tenker at egentlig er jeg ferdig med slikt som dette. Jeg får klem av alle når jeg kommer, og jeg liker egentlig ikke å klemme en gang.

Gutten med skjerfet var faktisk ironisk da han sa at han alltid hadde sett på meg som et positivt menneske, og om ikke annet er det jo hyggelig å vite at man kan forandre seg.  

If love isn’t foreverWhy I’m I here.Er det stygt av meg å fortsatt savne noen, og ikke helt gi slipp.(Don’t let go Rose/I’ll never let go Jack) At jeg fortsatt har lyst til å nevne han, la ham skli inn i samtalene med venner, som om de også kjente han, si, ja, det er nesten som en gang med gutten, da la jeg meg til å sove med et teppe over hodet, for jeg ville ikke at han skulle se hvordan jeg så ut. Og de ler, og sier, ja, men da ble det vel ikke så mye moro, og jeg må svare, nei, men dette var før jeg ville det skulle bli noe moro. Og nå er det etter at jeg ville at det skulle bli noe moro.  Perioden hvor jeg ønsket meg moro var kanskje på to og en halv uke, om ikke mindre, og likevel har han fylt meg opp, som om jeg var en tom karaffel, klar for å bli helt dårlig rødvin ned i. ‘Men kanskje var det likevel dette som gjorde oss magiske, eller som gjorde at jeg klarte å bruke tanker på det, at det var bare oss, at det var ingen andre, at jeg aldri diskuterte oss, hvor vi var på vei. At ingen visste at han bøyde seg inn til meg, og luktet meg på kinnet når ingen andre var der, og at jeg alltid ville at han skulle bøye seg bare litt lenger, lukte på nakken min, stikke fingrene inn i håret mitt.Og i ettertid. At jeg vet at det aldri skulle bli oss, fordi vi er en klisjé, at vi er to puslespillbrikker som overhodet ikke passer sammen, at vi ikke er Anne og Gilbert, men heller noen det aldri ble skrevet ei bok om, og at det skulle ende med at jeg sovner med et utspent ansikt over meg.Hun forstår ikke hvorfor det er  vanskelig for folk å si at de elsker noen, og jeg sier at jo, det forstår jeg. Men om de mener det, sier hun. Om de elsker noen, hvorfor er det da vanskelig. Og jeg vet så godt, jeg vet så godt, for jeg har sagt Mhm, ok, når noen har sagt at de er utrolig glade i meg, og jeg tør ikke tenke på min egen reaksjon den dagen noen bringer fram hardere skyts, og jeg vet ikke om jeg overhodet ønsker meg selv eller en motpart og oppleve noe slikt.Nå er det andre mennesker som finnes.Jeg møter en gammel venninne, og jeg gir henne hurtigversjonen, jo, ja, nei, du vet, kjærligheten, ja den, nei, det har vært en gutt, men det er over nå, heee. Men det er jo alltid noen nye, sier hun. Ja, sier jeg. Det er alltid noen nye.Og jeg tenker, at det er alltid noen nye. Jeg har andre mennesker i hodet. Jeg vet om en jeg synes er fantastisk, en jeg synes er i teorien perfekt.Og det er vår, det er vår, det er vår. Ikke lurevår, men skikkelig vår, og det er på tide å skifte soundtrack.Lloyd, I’m ready to be heartbroken. 

At det skal føles så merkelig og feil og ha det helt greit. Hver gang jeg stopper opp oppdager jeg at jeg ikke tror på det, det er noe unaturlig over det hele, som å plutselig ha oppdaget at man kan fly. Eller kanskje heller som å drømme at du kan fly, og på et tidpsunkt i drømen, så tenker du det likevel, jøss, tenker du, dette kan jo ikke stemme, jeg kan jo ikke fly.

Vi har vært på kino, og hun følger meg til trikken, for hun bor i sentrum, og jeg gjør ikke det. Og så snakker vi om en hun kjenner. Og at hun er veldig glad i han, men at han er så vanskelig å forholde seg til. At han gjør slike merkelige ting, for å sjekke henne ut. Det er vel typisk sier jeg. For deprimerte. De trenger veldig ofte veldig mye bekreftelse, bare for å holde seg flytende. Men, sier hun, må han såre meg slik samtidig, jeg sier jo at jeg bryr meg om han, han vet det jo. Og jeg svarer igjen, de blir ofte litt egoistiske sier jeg. Som å stå nede i en brønn, mens alle du kjenner står der oppe, da blir du ganske gira på å komme deg oppover, og da gjør det liksom ikke så mye om du napper noen litt i fletta. Jeg sier ikke at vi snakker om meg. Hun sier det heller ikke. Og jeg tenker på en bok, hvor hovedpersonen blir sint på venninnen sin, fordi venninnen har kalt henne egoistisk. Du var veldig egoistisk, sier venninnen. Og hovedpersonen tenker Jeg Var Deprimert. Det er det som er å være deprimert, tenker hovedpersonen, du blir egoistisk. Og jeg leste dette, og tenkte, ja, det er slik det er å være deprimert.

De som tror at å være deprimert bare er å være litt lei seg vet ingenting, tenker jeg. Og så tenker jeg, at tross alt, så har det godt så bra, og ting går så fint nå, og jeg er ikke deprimert lenger. Jeg kan være lei meg, men jeg er ikke deprimert lenger, og det er så rart, og så fint, at jeg nesten glemmer at det går an, eller at jeg nesten glemmer at det har funtes noe annet.

Hun sa: Jeg tar overhodet ikke noe ansvar for at du er lei deg. Og jeg gråt og jeg gråt og jeg gråt. Og nå blir det noe av henne, som de sier, hun kommer til å bli noe stort, og jeg lurer på når hun skal forstå det. At hun ikke har noen som helst forståelse av psykiske lidelser, eller hva folk trenger når de er langt nede, og jeg lurer på om jeg burde fortelle henne det. Det er over et år siden, og alt er forandret siden hun sa det til meg, og dytta meg utfor den siste lille kanten, men alt er annerledes nå. Men jeg tenker at hun burde visst det. At det finnes ting også hun ikke vet noe om. Det finnes ting du ikke løser med en fremdriftsplan.

Jeg oppdager at jeg har glemt så mye. Jeg vrir hodet for å huske på deg, vil liksom stikke fingrene inn i hodet, for å grave ut det jeg vet ligger der. Jeg husker ikke hvordan farfaren min døde. Jeg finner en tekst jeg skreiv på det tidspunktet, så jeg kan vite at jeg var i trondheim. Jeg var to timer og min egen dyne unna, står det i teksten. Mitt våknoppust tangerte ditt siste. Og at jeg gikk på videregående, det kan jeg huske, for jeg husker en gutt, og noe rundt det. Men jeg husker ikke når han flyttet ut hjemmefra. Eller hvordan rom han hadde på sykehjemmet. Og det er så mye jeg har slettet, og jeg tør ikke spørre om det.

 Jeg bruker dagene på å lete fram gamle bilder, presse minnene tilbake i hodet mitt. Jeg vil ta på bildene, jeg vil at de skal skli inn i fingrene mine og jeg tror at hvis jeg holder dem nok, blar igjennom den om og om igjen, så kanskje blir de virkelige.

I skapet over senga til mamma finner jeg albumet jeg egentlig har lett etter hele tiden, også mens jeg gikk gjennom alle bildene hos pappa, de som er fullstendig uten system, og bildene er blanda, bilder av meg på fjellet, og firmatur til Praha. Jeg står på tå på nattbordet når jeg åpner den grønne døra, jeg kom akkurat på at det kunne være noe her, og noe slår mot meg, som farger eller musikk, eller hvis dette var en film: kameraet som snurrer ut, jeg som står igjen med halvåpen munn mens alt forsvinner inn i øynene mine. Ei hvit maske jeg laga en gang, avtrykket av ansiktet mitt da jeg var seksten, runebomma fra farmor, gamle noter, og det svarte albumet med en blomst på. Jeg vil gråte, men jeg kan ikke.

Jeg er hjemme. Helt hjemme. I den byen jeg tross alt har tilbragt mesteparten av livet mitt, og som derfor, enn så lenge, blir litt viktigere, eller bare betyr noe litt annet enn alle andre byer. Tar meg selv i å synes at de gamle betongklossene er fine, eller tro at det har noe med byen å gjøre at det er snø og blå himmel. Mor og jeg tråkker rundt hverandre i den lille leiligheten, det henger ett eller annet i lufta, hele tiden, kommentarer hun ikke sier, og kommentarer jeg venter på at hun skal komme med. Jeg får et litt annet ganglag enn alltid ellers, og lurer på hvorfor det er slik, uansett, at det foreldrene våre sier til oss betyr litt mer enn så mange andre. At jeg fortsatt vil vise dem karakterene mine, eller at de skal si at jeg har på meg et fint skjørt.

Over en form med torsk og tomat spør hun meg hvordan det var i går. Fint, sier jeg. Veldig fint. Alltid så godt å se igjen de gamle venninnene. Hun spør om det ble sent, og jeg svarer at ja, det ble det, men har lyst til å si at vi ikke drakk, for det gjorde vi ikke, det er disse vennene, som jeg kan ha en helaften med, basert på sukker og for lite søvn.

- Vi oppdaterte hverandre på hva som har skjedd siden sist, forklarer jeg. Men det er klart, ikke alles oppdateringenger blir like interessante. H har jo fått seg kjæreste nå.

- Har ikke du kjæreste? spør hun.

- Nei, sier jeg. Da ville jeg jo sagt det.

- Ja, ville du det?

- Ja, det ville jeg.

- Hm, sier hun, og ser ned i tomatblandingen. Hm. Jeg spør om vi skal rydde av, og hun nikker. Vi setter på te-vann, som vi ikke bruker. Later som vi er veldig gode venninner, som ler av hverandres vitser. Som ikke vil annet enn å være i hverandres selskap.