don’t believe in the wasting of time

Nå er jeg ferdig med å tenke på dette, sier jeg, sier det til alle, etter at jeg har latt ordene ry ut av meg, etter egentlige uskyldige spørsmål fra den andre parten om hvordan det går, slike man pleier å svare, det går fint, eller strålende, eller fint, bare litt stressa, slike svar er greie, men å svare jeg er ikke helt meg selv og nå skal du høre, fulgt av en halvtimelang innledning til de fleste utfordringer verden kan by på, eller i dette tilfellet, min verden byr på akkurat nå, det er ikke nødvendigvis greit. Og når jeg så har satt dem inn i alle mine små og store utfordringer, for tiden mest om den nye gutten, han jeg ikke vet hva betyr, eller hva jeg tenker, eller hva som er planen, eller hva jeg føler, eller om jeg føler, og der, når jeg har fortalt dem alt dette, sier jeg men nå er jeg ferdig med å tenke på dette, fortsetter å lyve for meg selv, tro at dette kommer til å forsvinne om jeg lukker øynene, men det er som å putte rotet i skuffa, du finner det igjen når du kommer hjem fra ferie. Med mindre du kaster kommoden. Og er det ikke festlig, at jeg skal ende opp med å traske rundt å gi meg selv usannheter, når hele målet mitt med dette vennskapet, dette vennskapet pluss, denne relasjonen, var at det ikke skulle være komplisert, og at jeg for en gangs skyld skulle være ærlig.Om få dager skal jeg møte igjen skjerf-gutten. Det blir spennende, blir det ikke. Vi er alltid litt annerledes om sommeren, jeg har nesten bare kjent han om høsten.  

Jeg har solbrente skuldre og saltvann i håret, jeg er sexy beach babe, later jeg som, men jeg er ikke sexy, jeg er ikke beach, jeg er ikke babe. Og istedet kan jeg sitte her og høre på sangene jeg egentlig har gitt opp, de man ikke vil innrømme at man hører på, men som på et eller annet merkelig vis er de eneste som passer til en bestemt følelse, og at jeg sitter her og er fjorten år i overflata. Eller at dette kanskje betydde litt mer for meg enn jeg først trodde. Jeg sender melding til ei venninne og sier det, så morsomt, så festlig, at det betydde mer for meg enn jeg først trodde, kan du tenke deg noe så komisk som å oppdage at man har følelse, og at følelsen er at noe ble litt for mye, det er jo som et stand up-show, så morsomt er det, tenker jeg. Og jeg har edderkopper på rommet, en konstant kamp, de kommer når vinduet er åpent, og plutselig ser jeg dem i det de smetter bak klesskapet, eller under ei avis, aldri mer enn en av gangen, og jeg veksler mellom å være livredd for dem, og å tenke at det er galt å drepe dem, faktisk, lange ekspedisjoner med glass og papirark, og alltid synger disse følelsene i bakhodet mitt. Jeg er ikke en person som føler, roper jeg til henne, det er ikke min greie. Evt. evt. evt. at jeg føler alt for mye. Det er ingenting som henger sammen, og jeg gråter i dusjen, jeg har alltid tenkt at jeg ønsker meg en film hvor noen er fortvilte og ikke gråter i dusjen, men jeg gjør det likevel, jeg har flytta inn i klisjéland, dessverre. I morgen skal jeg svømme enda lengre enn i dag, for jeg er ikke eldre enn at jeg tror at så lenge jeg holder meg konstant i bevegelse kommer det til å gå bra. Så lenge jeg feiger ut. Så lenge jeg er akkurat som en dårlig roman.

Jeg tror jeg er for ærlig. Ikke slik for ærlig slik reality-deltakere alltid sier at de er (”Jeg er alltid ærlig. Hvis jeg misliker noen, så sier jeg det. Selv om det blir konflikt. Skjønner du?”). Og heller ikke slik at jeg alltid forteller sannheten, overhodet ikke. Jeg er generelt dårlig på sannheter. Men jeg forteller alt for ofte hvordan jeg har det. Evt. jeg forteller alt for mye om meg selv på disse bloggene, og med jevne mellomrom blir akutt paranoid.

 Det finnes alltid noen som ikke burde lese det en skriver.

Og i dag er det: Mandag. Og jeg burde gjort en million ting, jeg er på etterskudd med alt. Et liv som faller litt fra hverandre, hele tiden. Og jeg for vondt i spolebeinet når jeg tenker på hvor ineffektiv jeg har blitt et sted i løpet av denne perioden. At jeg kronisk utsetter ting, eller at jeg tar avgjørelser som jeg vet kommer til å bli et kjempeproblem på et senere tidspunkt.

At hodet mitt for tiden er fullt av absolutt alt annet enn det det burde vært. Det burde vært fylt med flytting og jobbing og reising og å holde trådene sammen, og istedet er det fylt med meg selv. Alt for mye meg selv.  

Jeg knyter sløyfer i håret og satser på det beste.   

Hun sier, med en viss ironisk distanse, at når en dør lukkes åpnes en annen, og vi ler. Herregud, som vi ler, jeg må bøye meg forover og si, Nei, men så fint, da du, da er det jo ikke noe problem. Vi har ledd hele dagen, konsekvent med latteren i halsen. Nevnt de samme episodene om og om igjen, som om vi trenger å bekfrefte at dette faktisk har funnet sted, at det faktisk var fint. 

Om kvelden sovner jeg i fosterstilling på senga mi, med dyna trykka sammen i det ene hjørnet. Jeg våkner klokka to og innser at jeg verken har pusset tennene eller fjerna sminke, og at PCen fortsatt står og lyser foran meg. Som var jeg full står jeg opp og ordner meg, mens jeg krysser fingrene for at samboerene ikke skal komme hjem før jeg har lagt meg igjen. Etterpå legger jeg meg motsatt vei i senga, våkner med hodet i en annen ende. Jeg tør ikke gjøre noe som minner om det som er over. 

Jeg prøver å huske at dette ikke er slutt. Prøver å tro at når en dør lukkes åpnes en annen, men jeg klarer ikke å tenke noe annet enn at jeg ikke kan svømme, at jeg ikke kan fly, og at jeg blir alt for fort glad i mennesker. At jeg på tross av all innsatsen jeg legger i det motsatte, knytter meg ekstremt tett til dem jeg møter. Og at jeg alltid tenker i ettertid at jeg skulle vist dem det, at jeg alltid skulle sluppet dem litt nærmere, at det alltid var mer jeg skulle sagt. 

Likevel: Et sted langt nede, bak den kvalmende smaken i halsen, er det noe fortsatt vil finne ut av dette, som ikke har gitt opp, som vil at det skal skje. Det skal fortsette og det skal begynne på nytt. Det er nå verden begynner å snurre, det er nå kameraet snurrer ut med sexy musikk. Øynene som består av kleenex-papir. Du vet jeg er glad i deg. Du vet jeg er glad i dette. Jeg skal gjøre det fortjent. Jeg skal vri minnene videre. Gjøre dem fine. Jeg skal skape noe nytt. 

Jeg vet ikke hva som skjer, vet ikke hva det er med meg. Jeg har hjertet utenpå kroppen om dagene, eller kanskje heller, alle følelsene. Alle sammen, jeg går rundt, og har alt jeg tenker istedet for klær. Huden min er influensa-øm, slik det gjør vondt å dusje gjør det vondt å forholde seg til mennesker, for jeg er så full av hver eneste følelse jeg noen gang har hatt. Som om noe satt fast i halsen min, klødde i hodebunnen, øynene iferd med å skifte konsistens. Jeg sitter på skolen, og tar meg selv i å fnise under eksamen, fordi jeg tenker på et eller annet som fikk han til å le. I disse ordene er jeg fjorten år. At det skal være så vondt å føle noe så sterkt, og at jeg ikke skjønte det før. At det måtte gå så mange dager, uker før jeg oppdaga at denne følelsen ligner på noe jeg har kjent før. Og at jeg akkurat nå ikke orker å huske på alle feilene jeg har gjort. Jeg forsøker å glemme at dette kan få noe annet enn en lykkelig utgang, men det messer likevel i bakhodet. Som glassene over vasken når oppvaskmaskina står på, en svak, nesten umerkelig, men likevel irriterende lyd, irriterende nok til at det er vanskelig å konsentrere seg, fortsetter å si det: At dette kan vi ikke. At vi har prøvd det før. At det ikke er en god idé.Jeg skal sovne med den nesten perfekte gutten inne i hodet mitt i kveld. I disse tankene har han fingrene sine i håret mitt. 

Jeg sitter våken og hoster. Jeg burde sove, for jeg er trøtt, og jeg skal opp tidlig i morgen, men jeg sitter våken og hoster. Rommet mitt er under bakken, og når de på gata utenfor røyker kjenner jeg det. Det gir meg alltid en følelse av en fest jeg ikke er med på.  Om to uker er noe ferdig, og jeg vet ikke hva jeg synes om ting som er ferdig. Jeg vet bare at jeg kommer til å gråte, fordi jeg gråter alltid, og jeg vet at jeg må skrive mye før den tid. Jeg vet at dagene mine er fulle. Jeg lager livet mitt, og jeg maler helt ut i kantene. Jeg bruker fettstifter i sterke farger, så farger jeg over med svart, og etterpå henter jeg fram fargene igjen med et mønster. Jeg kan kalle det fyrverkeri.Jeg er så søt. Jeg er så søt, sier de. Hun med det flotte håret lurer på om det er et problem for meg, å være så søt, nei, sier jeg, det er ikke det. For, sier jeg, problemet er vel hvis folk føler jeg er barnslig og fullstendig uten substans. Og de som kjenner meg vet kanskje at det ikke stemmer. Og. De som ikke tar seg tid til å finne det ut. Er det kanskje ikke så farlig med uansett. Kanskje. Jeg er så søt. Jeg er så søt at jeg våkner inntil dem jeg ikke kjenner, og stirrer inn i veggen. Og hva kommer nå. Sommer har alltid skremt meg. En ny begynnelse, som ikke virker, en ny begynnelse light, unntakstilstand, og alle minnene som skriker inn i øret ditt, sier hvorfor er du ikke slik lenger, hvorfor er ikke livet ditt slik lenger. På rema kjøper jeg: banan. mandler. rosiner. selvfrys-is. Jeg er redd for å handle inn for mye på en gang, fordi jeg tror jeg er på vei bort. Men det er ikke sant. Jeg er ikke på vei bort. Jeg vil bli her. Jeg skal bli her.    

If love isn’t foreverWhy I’m I here.Er det stygt av meg å fortsatt savne noen, og ikke helt gi slipp.(Don’t let go Rose/I’ll never let go Jack) At jeg fortsatt har lyst til å nevne han, la ham skli inn i samtalene med venner, som om de også kjente han, si, ja, det er nesten som en gang med gutten, da la jeg meg til å sove med et teppe over hodet, for jeg ville ikke at han skulle se hvordan jeg så ut. Og de ler, og sier, ja, men da ble det vel ikke så mye moro, og jeg må svare, nei, men dette var før jeg ville det skulle bli noe moro. Og nå er det etter at jeg ville at det skulle bli noe moro.  Perioden hvor jeg ønsket meg moro var kanskje på to og en halv uke, om ikke mindre, og likevel har han fylt meg opp, som om jeg var en tom karaffel, klar for å bli helt dårlig rødvin ned i. ‘Men kanskje var det likevel dette som gjorde oss magiske, eller som gjorde at jeg klarte å bruke tanker på det, at det var bare oss, at det var ingen andre, at jeg aldri diskuterte oss, hvor vi var på vei. At ingen visste at han bøyde seg inn til meg, og luktet meg på kinnet når ingen andre var der, og at jeg alltid ville at han skulle bøye seg bare litt lenger, lukte på nakken min, stikke fingrene inn i håret mitt.Og i ettertid. At jeg vet at det aldri skulle bli oss, fordi vi er en klisjé, at vi er to puslespillbrikker som overhodet ikke passer sammen, at vi ikke er Anne og Gilbert, men heller noen det aldri ble skrevet ei bok om, og at det skulle ende med at jeg sovner med et utspent ansikt over meg.Hun forstår ikke hvorfor det er  vanskelig for folk å si at de elsker noen, og jeg sier at jo, det forstår jeg. Men om de mener det, sier hun. Om de elsker noen, hvorfor er det da vanskelig. Og jeg vet så godt, jeg vet så godt, for jeg har sagt Mhm, ok, når noen har sagt at de er utrolig glade i meg, og jeg tør ikke tenke på min egen reaksjon den dagen noen bringer fram hardere skyts, og jeg vet ikke om jeg overhodet ønsker meg selv eller en motpart og oppleve noe slikt.Nå er det andre mennesker som finnes.Jeg møter en gammel venninne, og jeg gir henne hurtigversjonen, jo, ja, nei, du vet, kjærligheten, ja den, nei, det har vært en gutt, men det er over nå, heee. Men det er jo alltid noen nye, sier hun. Ja, sier jeg. Det er alltid noen nye.Og jeg tenker, at det er alltid noen nye. Jeg har andre mennesker i hodet. Jeg vet om en jeg synes er fantastisk, en jeg synes er i teorien perfekt.Og det er vår, det er vår, det er vår. Ikke lurevår, men skikkelig vår, og det er på tide å skifte soundtrack.Lloyd, I’m ready to be heartbroken. 

Hvorfor lyver du så mye, sa han. Jeg sa noe om at jeg trodde egentlig ikke jeg løy så mye, jeg snakket bare ikke så mye sant. Så lo vi kanskje av et eller annet teit, og det forsvant ut, eller ned i ei vinflaske. Senere skulle jeg komme til å tenke at jeg hadde løyet alt for mye til han, og at det kanskje var derfor det aldri virket, at vi var som to puslespillbrikker når du legger den store blå biten i et puslespill med 5000 brikker, du vil, du vil, men de passer bare ikke sammen. Nå tenker jeg dette: At jeg snakker mer sant enn mange jeg vet om.  At det at jeg ikke forteller alt ikke betyr at jeg lyver. At han ikke forsto hvor mye jeg fortalte han. At han ikke forsto hvor mye av det jeg sa som var sant. At når jeg sa ting som, æsj, det er så teit at vi ikke kan være sammen hele tiden, da mente jeg det faktisk. Eller når jeg sa, det er så fint å være hos deg, at det ikke var et fnugg av ironi i det. Og jeg har fortalt han mer og mer, stadig nærmere og nærmere, og at han vet mer enn mange jeg har kjent mye lengre enn han. De gangene jeg lot være å fortelle han ting, at det var fordi jeg ikke ville ødelegge noe av det vi kanskje hadde, det jeg ikke visste om jeg ville vi skulle ha, uansett. Og jeg vet én gang jeg løy for han, jeg vet én gang jeg åpnet munnen og sa noe som ikke var sant, jeg har visst det lenge, sa jeg, det har ingenting med saken å gjøre, sa jeg, det ville gått slik uanett, sa jeg. Men det ville jo ikke det. Det ville jo ikke det.  

Jeg bor i en kjeller og lurer på hva som skiller meg fra andre mennesker. Etter at jeg ble lei av pulten min, sliten av de hjerteformede post it-lappene, og alle papirene som sa et eller annet jeg burde ha gjort, en regning jeg ikke har råd til å betale før om ei uke, og den store vinduskarmen min med stereoanlegg, bøker, ei hjemmelaga dukke på en stol et avisutklipp hvor det står Ensomhet er ikke en lengsel etter selskap, men etter beslektede sjeler, da jeg klippa den ut gjorde den meg trist, men nå gjør den meg glad, fordi jeg vet at de tross alt finnes, at jeg har dem rundt meg, og beslektede sjeler høres så fint ut. Klokka halv to begynner jeg å ommøblere på alle tingene. Jeg lager ei ny bokhylla ved senga, bygger med bøkene som om de var murssteinsklosser, putter pulten litt lenger til høyre, flytter høytalerne et hakk opp, i den neste vinduskarmen, til dem opprinnelige er nesten tom. Jeg gjør vinduskarmen til min nye arbeidsplass. Den lider under manglende oppbevaringsmuligheter, jeg må ha avisene, tegneblokka, bildene innenfor hofta, brillene oppå den ene høytalene og PCen balanserende i vinduskarmen. Nå sitter jeg bare rett under gatenivå, og jeg kan se ut gjennom det store vinduet mitt.

Jeg ruller opp persiennene, såvi kan se på hverandre jeg og de som går forbi, selv om deres knær er på nivå med mitt hode. Jeg så alltid for meg å flytte til en stor by og bo i sjarmerende og falleferdig loftsleilighet, eller når virkelighetsoppfatelsen ble korrigert av de litt mer realistiske filmene, en falleferdig og sjarmerende kjellerleilighet, hvor en itliensk resturant hadde kjøkkeninngang rett ved min, og jeg ble venner, siden kjæreste med den kjekke servitøren. Og ja, dette foregår i New York. Om jeg ikke akkurat trodde det kom til å skje akkurat slik var det ikke en dum tanke.

Men jeg har bodd i falleferdige leiligheter, og de har hatt sin sjarm, men ikke på den måten jeg trodde da jeg var femten. De har ikke hatt tapet fra søttitallet og branntrapp. De har hatt dusj på kjøkkenet og do på gangen. Eller de har vært ekstremt dyre med sure naboer, ikke de hjertevarme ny vennene jeg trodde skulle komme til å bo der. Og når jeg nå bor i denne kjelleren er den ikk falleferdig i det hele tatt, den er varm og har to bad, og drømmene mine blir stadig mer sanne, men ikke på den måten jeg trodde.

Det går et buekorps forbi vinduet mitt. Jasså, tenker jeg, så er det sant det de sier om Bergen, dette med buekorpsene. Det blir visst verre herfra og ut. Jeg får tresmak i rumpa av den nye plassen min, men jeg liker den fortsatt. Og det skal ikke slutte her, tenker jeg, jeg har mange falleferdige leiligheter igjen å bo i.

(Jeg lurer fortsatt på hva jeg vil med dette, om dette skal være en helt anonym sak, eller åpent, eller midt i mellom. Bortsett fra at den ikke skal være helt åpen, da. Så vi står vel igjen med to forskjellige deler. Og jeg kan tenke slik, jeg er alt for glad i å passe på det som er mitt til å skrive ærlig hvis jeg skal tenke på at alle jeg kjenner kan lese det. Og hvis jeg ikke kan skrive ærlig, kan jeg like gjerne la være. Så inntil videre, skriver jeg nok en gang uten å rette det mot noen. )

 Og jeg lurer på hva det er som gjør at enkelte mennesker aldri kan slippe taket i en. Eller at det fortsatt finnes mennesker som setter meg helt ut, år etter at de egentlig betydde noe. Et eller annet som ble produsert på et tidspunkt, og som nå bare ligger og venter, sier, du vet at dere egentlig passer sammen, du vet at det ville vært så fint hvis det var dere, og jeg vet at det ikke er slik, jeg vet at vi egenlig ikke passer sammen. Men det spiller ingen rolle når jeg vet at han finnes.

Emma Hasselblad, og all i want is to fall, fall, back in to your arms, fall, og selv om jeg egentlig ikke vil det er det litt fint at noen alltid finnes, at man tryner inn i dem i hodet, og det er litt vondt også, at det hårene på armene fortsatt kan reise seg av tanken på han, eller at jeg alltid ønsker meg å ligge helt inntil noen, at det er fineste jeg vet å ha samme rytme, at jeg er så glad i det at det nesten ikke spiller noen rolle hvem det er, så lenge man kan være helt tett, og være mennesker. Og han vet ikke dettte, og han vet ikke at jeg ønsker meg at han er helt inntil, og at jeg ønsker meg å gråte over dette.

 (og nå er vel dette allerede utelukket som helt åpne greier)

Jeg har så tørr hud mellom fingrene, og jeg tryner ned i de samme tankene gang på gang. Jeg skal smøre meg inn med hudkrem, for jeg har sånn fin hudkrem, fra en fin butikk i London, fra en fin tur til London. En slik butikk hvor de har badebomber, eller hadde det på det tidspunktet, jeg lurer på om badebomber ikke er like hot og trendy lenger, og kanskje ikke badesalt heller, husker badesalt fantes, rødt for energi, blått for å slappe av, ikke til barn under seks år, og slik kan det være.