don’t believe in the wasting of time

alt har rent ut. jeg holdt fingrene nedover, og sand, sand sila-sand, fra hodet, renner ut av meg. Nå drar jeg i håret mitt om og om igjen. Tynne hårstrå mellom peke og langefinger. Snart skal jeg gå på butikken, tenker jeg. Det har jeg tenkt i to timer. I tre timer har jeg tenkt på andre ting jeg også må gjøre. Men jeg er tom. Jeg er tom som en vaska hermetikkboks. Det eneste jeg kan gjøre er å ligge på sofaen, og hvorfor er du ikke her til å stryke meg over håret?

alle vinduene er åpne. det er fordi jeg har åpnet dem, dyttet dem opp, slik at jeg kan legge meg over kanten, la armene henge ned. luften telles mer når man drar den inn via et takvindu. vi har lært at å smile gjør deg glad. jeg ler hele tiden nå, smiler når jeg er alene, smiler når jeg snakker om alvorlige ting. nå har jeg koblet mp3-spilleren til Lille Søte til radioen vår. it feels so good from where i’m standing. jeg danser mens jeg skriver, danser når jeg setter på tevann, danser mot do, inn på rommet. i nattkjolen min som egentlig ikke er en nattkjole, men en en-gang-trendy sak fra indiska (jeg kjøpte den da den hadde sluttet med det, å være trendy. den var på salg), ser for meg at beina mine er lengre enn de er, ser for meg at beina er lange nok til at det er vits i dem. han spør om jeg kommer til å løpe bort. om det kommer til å bli så vanskelig at jeg bare løper min vei. jeg lyver og sier nei. eller er det det jeg tror, så langt har jeg blitt, jeg føler meg på vei bort hele tiden, føler jeg leker en eller annen lek hvor du kan løpe, men bare når ingen ser deg, helt til noen roper STOPP, du er sett!, tusle tilbake til start, kanskje rødt lys, gi et lite vink, titten på hjørnet, jeg kommer meg aldri helt unna. jeg bestemmer meg ikke for om det er bra eller ikke, kjenner bare på hvordan jeg kastes bakover gang på gang. for et år siden hadde jeg aldri tenkt at dette kunne være så vanskelig. dans i stua, tenker jeg, det er da et tegn på glede, prøver å finne fram til de følelsene jeg hadde i går, klarer ikke å slippe tanken på å løpe, klarer ikke å huske hvordan jeg lo i hele går.

ordene finnes et sted langt inne, men jeg vet ikke hvordan jeg skal dra dem fram. Det føles umulig å komme med noen slags tilstandsrapport om dagene, de er alt for strukket ut, fargene er litt for svake, pikslene vises før du trenger å gå nære. Det er vanskelig å si om jeg har det bra eller dårlig når alle konturene kunne vært begynnelsen på noe annet.

rundt meg går det bra med folk jeg bryr meg om, og jeg kjenner gleden som en hestehale på sommerdager, kiler i nakken, minner meg på noe annet. Jeg har gått for lite barbeint i år, men det er ikke det jeg har dårlig samvittighet for. Egen utilstrekkelighet ligger over alle dørkarmene, også når jeg griper den øverste, støtter albuen på den høyre og svinger meg svakt ut og inn i rommet, ser på de to fine som kanskje sitter i sofaen. Jeg får lyst til å le fullstendig uten motivasjon. Jeg skulle ønske jeg klarte å gjennomføre alt jeg sier jeg skal, men istedet forteller jeg stadig nye mennesker om hva som en gang var planen. Parallelt med at den blir stadig fjernere. Å ende opp som en Could have been skremmer meg mindre og mindre, noe som slår meg som en virkelig skremmende tanke.

senere ligger jeg på sofaen hennes mens hun putter ting inn i bokhylla si. Hva føler du, sier hun. Hva er problemet. Du må forklare. Jeg ser heller for meg at jeg kunne kastet popcorn opp i lufta og fanget dem med munnen. Jeg vet ikke, sier jeg. Jeg vet ikke/vet ikke/vet ikke. Jeg skulle ønske jeg ikke var så forvirra, sier jeg. Jeg skulle ønske jeg visste hva jeg ville. Vi prater om noe annet ei stund. Og hun, plutselig: jeg synes han har en fin latter. Jeg smiler, sier: jeg også synes det, vet at dette er noe jeg har tenkt over før, at hver gang han ler renner det sand nedover ryggen min, alt blir med ett åpenbart.

Jeg tenkte at jeg ikke kunne høre på musikk, fordi det kom til å minne meg om han i ettertid, men nå hører jeg Hide and Seek om og om igjen. Jeg blir ikke lei, og det er den perfekte sangen i dag. Jeg har grønn t-skjorte og grønne øyne som er helt røde på det som egentlig skal være hvitt, for jeg har grått i hele dag.  Mhmmm. What’cha said? Mhmm. That you only meant well. Well of course you did. Klarer ikke å slutte, og ikke på grunn av han like mye som av meg, og jeg har visst det så lenge, at det er slik det er, men jeg trodde ikke helt på det likevel, (Jeg hadde alltid denne ideen om at noen skulle komme å redde meg, som det sto i ei bok jeg leste, husker ikke hvilken lenger, men jeg husker den setningen), jeg trodde at bare det ble seriøst nok så kom jeg til å sluttte å være så redd, slutte å være en klisjé, slutte å ikke tørre å stole på noen, og nå innser jeg at det kommer aldri til å bli seriøst nok, for han er det beste jeg har vært utsatt for på lenge, og likevel ligger jeg på senga og gråter fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med alle disse nye følelsene. Skru dem av, skru dem av, og det er alt for lett, jeg blir skremt av hvor lett jeg kvitter meg med dem. Mhmm. What’cha say? Mhmm. That it’s all for the best. Well, of course it is. Om og om igjen. Armene mine lukter fortsatt av han, og jeg vet hva som kommer til å skje: Jeg kommer til å tenke styggere og styggere ting om han, helt til han i mine øyne er frastøtende, og jeg trodde så intenst, ville så gjerne, håpet så oppriktig, at det var annerledes denne gangen, så lenge vi snakket om det, så lenge vi ikke prøvde på noe mer. Hide and seek. You don’t care a bit. You don’t care a bit. 

Den nye gutten. Ordene ligger litt for tungt i munnen, fordi de gjør han til gutten. Og han er ikke gutten, ikke på den måten, men han er i tankene mine, gang på gang er han i tankene mine, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få han bort. Jeg ser på bilder av ekskjæresten hans, og jeg tenker at hun er pen. Jeg tenker også at hun virker hyggelig og morsom, og at jeg helt sikkert ville likt henne. Det er en rar tanke. Noen ganger har jeg så lyst til å komme fra et lite sted. Så kunne jeg skrevet om det. Eller nå, når jeg blir gal av denne byen, og jeg tenker at jeg må komme meg ut herfra, klarer ikke å bo her i to år til, slik planen er, og jeg har gått tom for byer i Norge, og man trenger ikke være psykolog for å se at dette er typisk. Jeg hater å være en klisjé, men akkurat nå har jeg en så akutt angst for å bare bli her at det gjør vondt.  

Plutselig føles versaler som det logiske valget av bokstaver. Slik alt annet også er logisk på litt nye måter, jeg klarer ikke å gjøre noe slik jeg gjorde det før. I denne merkelige mellomfasen er valg av musikk umulig, for jeg vet at dette er så spesielt at uansett hva jeg hører på vil jeg siden knytte det til dette. De få sangene som sniker seg forbi sensuren jeg har pålagt mine egne ører er klisjeer fra nittitallet, eller sanger som ikke passer. For ti måneder siden hørte jeg på Joni Mitchell i vinduskarmen, Joni blir ikke ødelagt, hun er pakka med andre minner, men han ligger der, som en fotnote, hver case of you, oh I could drink, og i ettertid tenker jeg at det kanskje ikke var det han skulle bli forbundet med. Men han er også Heavy Metal Drummer og Light My Fire og Black Books på DVD. Denne gangen er det noe annet, og jeg vet ikke hvilken vei jeg og den nye gutten går i, og jeg vil helst være helt i ro, så lenge jeg er helt i ro kan jeg ikke høre på musikk, lese, skrive, bare ligge feil vei i senga.  

En helt ekstrem trang til å oppdatere alle i umiddelbar nærhet på eventuelle svingninger i generelt humør og psykisk velvære. Jeg klarer liksom ikke slutte å informere om hvordan jeg har det. Kanskje kunne jeg tatt det som et tegn på at noe har forandret seg til det bedre. Men jeg kan like gjerne slutte at jeg har blitt et litt mer irriterende menneske, her jeg spyr ut alt som noen gang har rørt seg inne i hodet mitt.Gutten med skjerfet ringer, og jeg skjønner ikke helt hva han vil, for mine tanker har gått helt nye steder. For tre dager siden spiste vi is på brygga, men det var nettopp det, det var en is på brygga, og en gjennomgang av det siste halve årets aktiviteter, hadde ikke sett han siden han dro en morgen, etter en merkelig natt, kveld, dag, høst. Nå som vi, eller jeg, endelig følte meg ferdig med det var det naturlig å møtes, late som om ingenting, og som om vi aldri hadde tatt det derre skrittet. Det der hvor du bare er venner, og plutselig er du litt mer, men ikke nok. Vi nevner ikke sist vi møttes med et ord, annet enn at han på et tidspunkt sier noe om byen jeg bor i, noe han gjorde da han var der, og at vi begge vet at det var etter at han dro fra meg. Nå derimot, tre dager etter isen, spør han om hva jeg skal gjøre i morgen, om jeg har noen planer, om vi skal finne på noe. Jeg er avmålt, lite entusiastisk, jeg har andre planer, i hvert fall sånn halvveis. Jeg er ikke redd for å falle for han igjen, i den grad jeg noen gang gjorde det (All i want is just to fall, fall back in to your arms), men jeg ser bare ikke hvorfor vi skal utsette oss for hverandre. Samtalen på brygga gjorde det pinlig klart hvor mye vi ikke har til felles,  i motsetning til sist høst, da jeg bare så likhetene våre.Noe annet, som kanskje ikke er det likevel:”Der er kjolen jeg skal gifte meg i”, sier jeg når vi går forbi den fine butikken på grünerløkka.  “Den er jo svart”, sier hun, “dessuten trodde jeg ikke du skulle gifte deg”. “Nei, jeg har jo ikke tenkt det, men tenk om, og den kjolen er så fin at jeg tror den eneste anledningen det er lov å bruke den er hvis du gifter deg”. Kjolen med det stive svarte skjørtet som går rett ut fra under puppene, de hvite blondene, de tykke bølgene med stoff.  Skjerf-gutten snakker om at han skal flytte. Jeg vet det fra før, jeg har fått det med meg, det gjør meg ikke så mye, vi har ikke bodd i samme by på mange år. Og han prater om livet, “livet” sier han, “man må jo ha litt struktur på det”. “Nei”, sier jeg, “ikke jeg, jeg er untatt fra slike ting”.  Han sier det bare er noe jeg tror. Og så sier han at han ser for seg at han skal finne en livspartner i løpet av disse årene. Jeg setter isen i halsen.

Jeg skifter retning hele tiden. Tar nye svinger, som om hodet mitt var en eller annen rar form for uutforsket by, du vet, når du alltid sier, vi tar ned her, det ser koselig ut, alle de små smugene, som bare gang på gang fører deg tilbake til torget, den store fontenen, krysset, togstasjonen, kirka, og du kommer deg aldri bort fra turistfellene, hvor i all verden er det folk går ut i denne byen, sukker du når du sitter der med enda en gin tonic eller rom og cola, som var du førti år og på creta, omgitt av tjue år eldre turister på helgetur. Jeg vender tilbake til de samme tankene, skriver dem ned, fra meg, legger dem bort, men de sniker seg inn igjen, og det skal så lite til. Bare det å huske på et eller annet han sa. Jeg er fjorten år i fingrene.

 Jeg prater med en mann jeg ikke kjenner i telefonen. Mannen har ringt meg, og jeg står utenfor biblioteket og tripper. I det hvite og svarte skjørtet, det jeg kjøpte på wallmart eller noe sånt, da jeg var i usa, da æ va i amerika, skjørtet kosta kanskje åtti kroner, og det er tusen år siden. Alt dette som betyr noe. Alt dette som setter seg inn i hos, lager et lite hakk, snitt, kutt. Her skal minnene sitte.

Og hva er det verste som kan skje: At jeg bruker enda en sommer på å gå rundt mine egne skritt, kompansere for noe som ikke finnes, komme tilbake itl noe som ikke var der.

Nå er jeg ferdig med å tenke på dette, sier jeg, sier det til alle, etter at jeg har latt ordene ry ut av meg, etter egentlige uskyldige spørsmål fra den andre parten om hvordan det går, slike man pleier å svare, det går fint, eller strålende, eller fint, bare litt stressa, slike svar er greie, men å svare jeg er ikke helt meg selv og nå skal du høre, fulgt av en halvtimelang innledning til de fleste utfordringer verden kan by på, eller i dette tilfellet, min verden byr på akkurat nå, det er ikke nødvendigvis greit. Og når jeg så har satt dem inn i alle mine små og store utfordringer, for tiden mest om den nye gutten, han jeg ikke vet hva betyr, eller hva jeg tenker, eller hva som er planen, eller hva jeg føler, eller om jeg føler, og der, når jeg har fortalt dem alt dette, sier jeg men nå er jeg ferdig med å tenke på dette, fortsetter å lyve for meg selv, tro at dette kommer til å forsvinne om jeg lukker øynene, men det er som å putte rotet i skuffa, du finner det igjen når du kommer hjem fra ferie. Med mindre du kaster kommoden. Og er det ikke festlig, at jeg skal ende opp med å traske rundt å gi meg selv usannheter, når hele målet mitt med dette vennskapet, dette vennskapet pluss, denne relasjonen, var at det ikke skulle være komplisert, og at jeg for en gangs skyld skulle være ærlig.Om få dager skal jeg møte igjen skjerf-gutten. Det blir spennende, blir det ikke. Vi er alltid litt annerledes om sommeren, jeg har nesten bare kjent han om høsten.  

Jeg har solbrente skuldre og saltvann i håret, jeg er sexy beach babe, later jeg som, men jeg er ikke sexy, jeg er ikke beach, jeg er ikke babe. Og istedet kan jeg sitte her og høre på sangene jeg egentlig har gitt opp, de man ikke vil innrømme at man hører på, men som på et eller annet merkelig vis er de eneste som passer til en bestemt følelse, og at jeg sitter her og er fjorten år i overflata. Eller at dette kanskje betydde litt mer for meg enn jeg først trodde. Jeg sender melding til ei venninne og sier det, så morsomt, så festlig, at det betydde mer for meg enn jeg først trodde, kan du tenke deg noe så komisk som å oppdage at man har følelse, og at følelsen er at noe ble litt for mye, det er jo som et stand up-show, så morsomt er det, tenker jeg. Og jeg har edderkopper på rommet, en konstant kamp, de kommer når vinduet er åpent, og plutselig ser jeg dem i det de smetter bak klesskapet, eller under ei avis, aldri mer enn en av gangen, og jeg veksler mellom å være livredd for dem, og å tenke at det er galt å drepe dem, faktisk, lange ekspedisjoner med glass og papirark, og alltid synger disse følelsene i bakhodet mitt. Jeg er ikke en person som føler, roper jeg til henne, det er ikke min greie. Evt. evt. evt. at jeg føler alt for mye. Det er ingenting som henger sammen, og jeg gråter i dusjen, jeg har alltid tenkt at jeg ønsker meg en film hvor noen er fortvilte og ikke gråter i dusjen, men jeg gjør det likevel, jeg har flytta inn i klisjéland, dessverre. I morgen skal jeg svømme enda lengre enn i dag, for jeg er ikke eldre enn at jeg tror at så lenge jeg holder meg konstant i bevegelse kommer det til å gå bra. Så lenge jeg feiger ut. Så lenge jeg er akkurat som en dårlig roman.