don’t believe in the wasting of time

Jeg rydder sammen rommet mitt, og jeg har bodd her i ganske nøyaktig fem måneder. Det er ikke så veldig lenge, men det er litt lenge, så lenge at det burde vært rarere å aldri skulle sove her igjen. Og hva har skjedd disse månedene, jeg har skrevet for lite, jeg har trent, jeg har løpt og løpt, og blitt syk, og sluttet å løpe, men nå skal jeg begynne igjen, og jeg har lest alle de bøkene, jeg har skrevet ting jeg ikke har brydd meg om, og noen har sagt at det funker, og jeg har blitt glad likevel, for jeg er ikke så vanskelig sånn. Jeg har blitt ferdig med en gutt, og jeg har sett en annen en, jeg har sett en annen gutt, og tenkt at han er bra, og jeg har sagt det til han, enda jeg ikke er typen som sier slike ting, men vi sier visst slike ting til hverandre, og derfor har den siste måneden vært så rar. Derfor har måneden hvor jeg også skrev så mye, og planla alt, og ble ferdig med ting, den gangen en mann ringte meg og sa ting som kommer til å bli viktig for det neste året, denne måneden hvor alt har skjedd, annenhver tangent er fortsatt alle svingningene jeg har hatt i forhold til han, og det er litt rart. Jeg tenker at jeg har alt for mye ting, og at jeg burde begynne å tenke på å lage meg frokost/lunsj/middag, men jeg skal handle inn samtidig som jeg går med papirsøpla, og derfor må jeg vente, men jeg rydder ikke sammen rommet, jeg sitter her, på senga, og ser på rotet, og vil litt legge meg ned på gulvet, sove, og våkne ferdig plassert i et liv som virker. I en høst som gjør meg glad. 

Jeg skifter retning hele tiden. Tar nye svinger, som om hodet mitt var en eller annen rar form for uutforsket by, du vet, når du alltid sier, vi tar ned her, det ser koselig ut, alle de små smugene, som bare gang på gang fører deg tilbake til torget, den store fontenen, krysset, togstasjonen, kirka, og du kommer deg aldri bort fra turistfellene, hvor i all verden er det folk går ut i denne byen, sukker du når du sitter der med enda en gin tonic eller rom og cola, som var du førti år og på creta, omgitt av tjue år eldre turister på helgetur. Jeg vender tilbake til de samme tankene, skriver dem ned, fra meg, legger dem bort, men de sniker seg inn igjen, og det skal så lite til. Bare det å huske på et eller annet han sa. Jeg er fjorten år i fingrene.

 Jeg prater med en mann jeg ikke kjenner i telefonen. Mannen har ringt meg, og jeg står utenfor biblioteket og tripper. I det hvite og svarte skjørtet, det jeg kjøpte på wallmart eller noe sånt, da jeg var i usa, da æ va i amerika, skjørtet kosta kanskje åtti kroner, og det er tusen år siden. Alt dette som betyr noe. Alt dette som setter seg inn i hos, lager et lite hakk, snitt, kutt. Her skal minnene sitte.

Og hva er det verste som kan skje: At jeg bruker enda en sommer på å gå rundt mine egne skritt, kompansere for noe som ikke finnes, komme tilbake itl noe som ikke var der.

Jeg bor i en kjeller og lurer på hva som skiller meg fra andre mennesker. Etter at jeg ble lei av pulten min, sliten av de hjerteformede post it-lappene, og alle papirene som sa et eller annet jeg burde ha gjort, en regning jeg ikke har råd til å betale før om ei uke, og den store vinduskarmen min med stereoanlegg, bøker, ei hjemmelaga dukke på en stol et avisutklipp hvor det står Ensomhet er ikke en lengsel etter selskap, men etter beslektede sjeler, da jeg klippa den ut gjorde den meg trist, men nå gjør den meg glad, fordi jeg vet at de tross alt finnes, at jeg har dem rundt meg, og beslektede sjeler høres så fint ut. Klokka halv to begynner jeg å ommøblere på alle tingene. Jeg lager ei ny bokhylla ved senga, bygger med bøkene som om de var murssteinsklosser, putter pulten litt lenger til høyre, flytter høytalerne et hakk opp, i den neste vinduskarmen, til dem opprinnelige er nesten tom. Jeg gjør vinduskarmen til min nye arbeidsplass. Den lider under manglende oppbevaringsmuligheter, jeg må ha avisene, tegneblokka, bildene innenfor hofta, brillene oppå den ene høytalene og PCen balanserende i vinduskarmen. Nå sitter jeg bare rett under gatenivå, og jeg kan se ut gjennom det store vinduet mitt.

Jeg ruller opp persiennene, såvi kan se på hverandre jeg og de som går forbi, selv om deres knær er på nivå med mitt hode. Jeg så alltid for meg å flytte til en stor by og bo i sjarmerende og falleferdig loftsleilighet, eller når virkelighetsoppfatelsen ble korrigert av de litt mer realistiske filmene, en falleferdig og sjarmerende kjellerleilighet, hvor en itliensk resturant hadde kjøkkeninngang rett ved min, og jeg ble venner, siden kjæreste med den kjekke servitøren. Og ja, dette foregår i New York. Om jeg ikke akkurat trodde det kom til å skje akkurat slik var det ikke en dum tanke.

Men jeg har bodd i falleferdige leiligheter, og de har hatt sin sjarm, men ikke på den måten jeg trodde da jeg var femten. De har ikke hatt tapet fra søttitallet og branntrapp. De har hatt dusj på kjøkkenet og do på gangen. Eller de har vært ekstremt dyre med sure naboer, ikke de hjertevarme ny vennene jeg trodde skulle komme til å bo der. Og når jeg nå bor i denne kjelleren er den ikk falleferdig i det hele tatt, den er varm og har to bad, og drømmene mine blir stadig mer sanne, men ikke på den måten jeg trodde.

Det går et buekorps forbi vinduet mitt. Jasså, tenker jeg, så er det sant det de sier om Bergen, dette med buekorpsene. Det blir visst verre herfra og ut. Jeg får tresmak i rumpa av den nye plassen min, men jeg liker den fortsatt. Og det skal ikke slutte her, tenker jeg, jeg har mange falleferdige leiligheter igjen å bo i.

Jeg oppdager at jeg har glemt så mye. Jeg vrir hodet for å huske på deg, vil liksom stikke fingrene inn i hodet, for å grave ut det jeg vet ligger der. Jeg husker ikke hvordan farfaren min døde. Jeg finner en tekst jeg skreiv på det tidspunktet, så jeg kan vite at jeg var i trondheim. Jeg var to timer og min egen dyne unna, står det i teksten. Mitt våknoppust tangerte ditt siste. Og at jeg gikk på videregående, det kan jeg huske, for jeg husker en gutt, og noe rundt det. Men jeg husker ikke når han flyttet ut hjemmefra. Eller hvordan rom han hadde på sykehjemmet. Og det er så mye jeg har slettet, og jeg tør ikke spørre om det.

 Jeg bruker dagene på å lete fram gamle bilder, presse minnene tilbake i hodet mitt. Jeg vil ta på bildene, jeg vil at de skal skli inn i fingrene mine og jeg tror at hvis jeg holder dem nok, blar igjennom den om og om igjen, så kanskje blir de virkelige.

I skapet over senga til mamma finner jeg albumet jeg egentlig har lett etter hele tiden, også mens jeg gikk gjennom alle bildene hos pappa, de som er fullstendig uten system, og bildene er blanda, bilder av meg på fjellet, og firmatur til Praha. Jeg står på tå på nattbordet når jeg åpner den grønne døra, jeg kom akkurat på at det kunne være noe her, og noe slår mot meg, som farger eller musikk, eller hvis dette var en film: kameraet som snurrer ut, jeg som står igjen med halvåpen munn mens alt forsvinner inn i øynene mine. Ei hvit maske jeg laga en gang, avtrykket av ansiktet mitt da jeg var seksten, runebomma fra farmor, gamle noter, og det svarte albumet med en blomst på. Jeg vil gråte, men jeg kan ikke.

Vi er på vei ned i øl nummer tre, og jeg forteller om en annen venn av oss. At jeg innimellom ikke kan la være å irritere meg. At jeg blir sint på den måten du blir sint på folk du er glad i, når du får et behov for å riste i folk, og si ta deg sammen, menneske, men du vet det ikke kommer til å hjelpe, så du lar være. Og jeg sier at jeg kan bare ikke forstå, hvordan det går an å ha en så negativ innstilling til, vel, alt. At det liksom aldri er noe som er riktig, sier jeg.

Hun jeg snakker med nikker, og vil liksom ikke kommentere på mitt plutselige lille raseriutrudd. Og jeg fortsetter, hvorfor har hun ingen gode minner fra videregående, sier jeg. Jeg nekter å tro at hun ikke har noen gode minner, men hun velger å bare holde på de gangene hun følte seg utenfor, jeg vet jo at vi har gode minner sammen, men hun glemmer dem. Eller hvis hun tenker på dem blir hun bare lei seg fordi det ikke er slik lenger. Og da blir du ikke glad. Jeg sier det igjen, for å være sikker på at min samtalepartner får med seg hva jeg mener om saken. Da blir du ikke glad.

Og hun sier at jeg har jo bare gode minner. Det er helt ekstremt, sier hun. Man kan be deg snakke om videregående, og du vil snakke om fine minner sammenhengende i et døgn. Du har jo sletta alt som var kjipt fullstendig. Og jeg tenker at ja, selvfølgelig, hvis jeg kan velge mellom dårlige og gode minner, så beholder jeg de gode. Og derfor er alt jeg husker fra videregående fint, fordi jeg ikke orker å bruke plass på det som var vondt. Og slik er det med årene etterpå også. Jeg vil vinkle livet mitt fint, fordi jeg tror man bestemmer det litt selv. Det som er trist kommer når det kommer, og da føkker det til alt, men så vil jeg ikke ha det mer.

Litt senere snakker vi om gutten som har fylt hodet mitt så lenge. Og at jeg begynner å tenke at min teknikk for å komme over han kanskje ikke er ideell. Fullstendig ignorering fungerer ikke optimalt, og han kommer tilbake som små flodbølger. Setter meg ut når jeg ser han på gata, og må rømme inn på en hanskebutikk for damer godt over førti, hvor jeg står og puster, og kjenner på hvordan pulsen presser seg oppover. Snur meg til forskjellige kanter, blunker, vil ringe noen, ikke være her, alene, med denne eksplosjonen av et eller annet i brystet. Som om at jeg gjør alt jeg kan for å glemme han fungerer slik: Jeg står inne i et rom, og jeg skyver det unna med en kost, jeg dytter, og dytter, og lager rommet mitt større og større, en tyktflytende masse, som vil innover, men jeg dytter den ut, jeg står i støvler og skjørt og skaut og ei gammel t-skjorte, og skyver unna denne massen, og så kommer han, eller noen nevner han i en bi-setning, og jeg blir uoppmerksom, og jeg står igjen til knes.

Men, sier jeg, selv om dette kanskje ikke er den beste måten å komme over noen på, selv om det kanskje har tatt snart ett år, snart ett år å komme over noe som nesten ikke var noe, så er det ingen grunn til å stoppe nå. Og jeg vet, jeg har prøvd på denne taktikken før, og jeg har kommet over andre med denne taktikken, og jeg skal fortsette til jeg har rensa rommet mitt helt.

Og tenk slik: Alle de gode minnene jeg har fra han. Da han tok hånda mi for første gang på trikken. Da jeg nesten ikke turte å se på han, og han ga meg en klem likevel. Det første kysset, banalt som det er. Eller alle gangene vi lo sammen. Og dette vil jeg ikke slette. Men jeg vil legge dem bort litt. Jeg skal plukke dem ut fra massen, skylle av dem og legge dem i en boks. Når jeg er ferdig med massen skal jeg ta dem ut igjen, og de skal gjøre alt litt bedre.

And you told me you wanted to eat of my sadness, og jeg hører på block party mens hun dusjer. Hun er på besøk fra byen jeg bodde i før, og hun kom i dag, klokka kvart over tre kom hun, og det var fint, har ikke sett henne på lenge. Og jeg fant et nytt antikvariat i Lille øvregaten, eller noen viste meg det, en annen dag, da jeg ikke hadde noen penger, eller kanskje 23 kroner, som jeg uansett var nødt til å bruke på porto, og jeg sto og så i bokhyllene, ble stående ved Barnelitteratur. Alle bøkene jeg har glemt for lenge siden. Som å kjenne lukten av parfymen moren din brukte da du var barn, og plustelig spinne bakover i tid, hadde dette vært en film ville alle minnen snurret rundt deg, og du kjenner at du ligger på at varmt sted, at noen passer på deg, eller når du hører sangen du hørte på da du var femten. Femten og rasende, et behov for noe nytt, noe annerledes, for meg er det Touch me, av weeping willows, alle følelsene jeg faktisk har kjent blir nye, begynner nesten å gråte, og får et akutt behov for å stikke av, rømme, finne en ny by, lage et nytt liv, fordi det var det jeg trodde kunne løse alle problemer for seks år siden. Og nå står jeg foran barnebøkene, og jeg drar ut boka om Mold Varp og Padde og jeg husker at jeg hadde den som lydbok. Ikke en slik lydbok som sier “og når du hører denne lyden (plitriling) kan du bla om til neste side”, men en lydbok av den sorten som er hele boka, og ei anna bok med teksten og bildene. Husker hvordan jeg gråt når Padde kommer tilbake, og oppdager at Paddenborg er overtatt. Og at det er veldig synd på Padde, fordi han er så hoven, og flotter seg, mens han egentlig bare er ensom. Og hvordan jeg i ettertid har funnet ut at det stykket som spilles er Air av Bach. Jeg synes fortsatt det er et av de fineste musikkstykkene jeg kan tenke meg, og jeg er frustrert over at jeg aldri har tatt til vettet og lært den på piano, og stakkars stakkars Padde.