don’t believe in the wasting of time

Jeg satt og venta på M ved den store kirka, eller egentlig begynner det bittelitt før, jeg var på vei fra huset mitt, det som ikke er mitt, men det jeg hører til i, sånn i skolesammenheng, og når jeg runder forsiden av kirka, der ved døra, der det i det siste har stått et skilt med OPEN CHURCH ser jeg at det står en begravelsesbil der. Jeg har ikke sett en begravelsesbil på lenge, tenker jeg, har ikke vært i begravelse på lenge, og den siste jeg var i, for fire år siden, involverte ingen bil, ikke på den måten det har vært i noen av de andre, at man kjører etter den svarte bilen, eller at de bærer kista til bilen så den kan kjøres bort for kremmering. Og først blir jeg litt sånn, huff, her kan jeg jo ikke sitte, men det er nå en gang her jeg skal møte M, og det er fullt av andre folk her uansett, de går jo forbi, det er jo i sentrum, så jeg setter meg på en benk litt bortafor og hører på Oh, God, Could it be the weather, jeg har begynt å høre på Tori Amos igjen. Så kommer det en mann ut av bilen, han har dress, og han åpner bagasjerommet, eller ikke bagasjerommet, men, du vet, og han trekker ut en slags rullegreie, og jeg tenker Selvfølgelig, har man skubber jo ikke bare inn kista, litt stil skal det tross alt være. Så tar han fram en liten gul kost, en slik du kunne kosta snø av bilen din med om vinteren, hvis du var så heldig at du bodde et slikt sted hvor det kunne finne på å snu en meter over natta. Kost, kost. Og han koster, og han koster, små raske bevegelser, svisj!, svisj!, koster hjulene så de spinner, og ytterst i bagasjerommet, han koster og koster, men ikke på en slik manisk måte, han bare gjør det, slik du ville skrubba komfyren, og M er forsinka, så jeg sitter og ser på han, får på en eller annen merkelig måte lyst til at han skal se meg også. Så stopper han, trykker på en knapp (går jeg ut fra, litt på innsiden av bagasjelokket), og vips, der ruller rullegreia seg inn av seg selv, han ser innstendig på mens den gjør det. Så lukker han lokket, lukker døra foran, og går bort til kirkedøra. Da er det plutselig en til der, en til i dress, kanskje en fra kirka, jeg vet ikke, de tar seg en røyk. Så kommer M.

This like totally made my day.

jeg blir mer og mer lei av meg selv om mine egne uttryksformer. når jeg ser ned på setningene mine føles de som om alle er den samme ensfarga linja, mørk grønn, ulltråd, og jeg tenker at jeg vet hva som er problemet, at jeg bare skriver disse korte bitene om meg selv, at jeg har glemt å finne på, dra silke ut fra brystet. jeg legger neglene inn mellom puppene, kjenner hvordan alt er så tynt akkurat der, og at det er merkelig at det er her vi har plasert det viktigste. jeg har vanskeligheter med å tro på at brystkassa mi skal klare å beskytte det som er der inne, ser for meg et hardt nok slag, blokk, hvordan beinene spjærer, ikke bryter, splintene som presser seg inn i kjøttet rundt, gjør alt så mye verre. groteske fakta jeg sitter på: ulike teknikker for drap. du vet, slikt som innimellom er puttet inn i filmer, tv-serier, etc, og jeg merker meg det alltid, fordi jeg ikke klarer å la være å tenke på hvor skjør dette maskineriet jeg går rundt i er. at brystkassen bare kan beskytte meg fram til noen hater meg nok til å stikke kniven inn, og opp, slik at den når de vitale organene fra en annen vinkel.

jeg ser opp og inn i takvinduet mitt, ser meg selv fra en vinkel jeg ikke opplever så ofte. jeg er 160 høy, mange ser meg ovenfra, men jeg gjør åpenbart ikke det. jeg har alltid irritert meg når folk studerer seg selv i speilet i bøker. når de tenker over hake, nese, bryst, ører. det eneste jeg godtar er hender. hendene, hendene, hendene. han sa den perfekte bokåpningen var noen som kom, noen som gikk inn mot en by, men senere modererte han seg, evt. utvidet det hele. HENDENE! sa han. hendene er det mest fantastiske. jeg vil skrive om en mann som ankommer en by på hendene, sa han. jeg ser på mine egne, men jeg skal ikke beskrive dem.

i går var fjellet rødt som i japanske silketrykk. vi åpnet vinduet helt og lente oss ut. regnbuen var så klar at vi kunne peke ut de sju fargene man har definert at den består av. så øa vi merke til enda en, en regnbue utenpå den første. vi ble bare stående slik. det var for fint til å kommentere på. for fint til å ta innover seg, eller slutte å se.

slike sanger man skal ligge på gulvet mens man hører på. why did you go like this? i slam against the walls. jeg lå på gulvet i en time. this is a state of electrical shock. mellomrommene er så uklare. jeg tar meg selv i et ekstremt behov for definering.

Kom hjem. Kom hjem, vil jeg noen skal si. For før noen sier det vet jeg ikke hvor jeg skal dra, og hvis jeg hadde hatt lyst til å dra hjem ville jeg ikke visst hvor det var. Kom hjem, kom hit. Turen min, den turen jeg skulle dra på, rett fra roskilde, ble så feil så feil så feil, fordi jeg har skada meg på den helt fysiske måten, for lenge siden, men det er nå det gjør vondt, og å traske filosofisk og småpludrende, selvutviklende og alene, men ikke ensom, i europeiske storbyer mister litt piffen når det å gå gjør vondt. Likevel ville jeg ikke hjem, og jeg satte meg på toget og reiste til det som nå føles som en vilkårlig by, hei, kan jeg komme til deg litt, ja, det kan du, så fint, jeg gleder meg, jeg også. Slike venner som er som varme ulltepper.  Men: Kom hjem.Det er to måneder siden jeg begynte å forberede meg mentalt på å skulle flytte, skulle slutte, siden jeg sluttet å kjøpe inn store esker med rosiner fordi de kom til å bli dårlige, det er en og en halv siden jeg møtte en gutt, det er en måned siden alt skjedde på en gang, det er tre uker siden jeg dro fra byen for første gang, to siden jeg dro derfra på nytt, det er under ei uke siden jeg dro for å høre på roskilde og late som om jeg lever i en annen tid, og det er under en dag siden jeg satt akkurat her og sa at dette er annerledes enn alt annet, og jo mer jeg føler jo mer usikker blir jeg. Jeg vil ikke dra noen steder, jeg er redd for alt, og jeg gjør det jeg synes er skummelt, men ingenting blir mer tydelig av den grunn. Fortell meg hva jeg må gjøre.Si: Kom hjem.