don’t believe in the wasting of time

En gang våknet jeg opp med en smilemunn i sprittusj på puppene og et vagt minne. Undersiden av munnen gikk liksom fra pupp til pupp, det var en gang jeg hadde på meg den samme kjolen som jeg har på meg nå, det er derfor jeg tenker på det. Den er flaskegrønn, og nå ser den litt annerledes ut enn den gjorde tidligere, eller kanskje er det meg. I dag føler jeg meg fin, kan du tro det, men det er ikke komplimentene, det er en idé om noe som skal gå bedre, eller et bilde av meg selv som sykler i regnkåpe, visst kommer det til å ordne seg. Og jeg tenker på hvordan jeg alltid har sagt det, at det var det jeg hadde å leve etter i lange perioder, at det kom til å gå bedre, skrev Går det ikke bra går det over på en lapp og hang det over pulten min. Og hva er det verste som kan skje, dette kommer til å gå bra, eller this too shall pass, vet ikke hvor jeg har den fra, også et vagt minne, formulerte setninger som ligger og ulmer et sted langt bak, du har ikke funnet på disse selv, og for alt du vet refererer du til backstreet boys-sanger. I går gråt jeg, og en annen formulering jeg har stjålet fra noen: Dette betyr litt mer for meg enn jeg ville at det skulle gjøre. Men i dag har jeg tatt skrittet til siden, slik man må, se teaterforestillinga di utenfra, film deg selv når du snakker, og at vi skal ha en pause fra hverandre, og så kan vi se siden, om noe er forandret, og om det er forandret i en positiv retning. Skjønt, man vet jo aldri. Men jeg tror det går bra. Jeg gjør det. (For dypt inne i et fortvilt forsøk på å framstå som bitter og negativ, så er jeg egentlig ganske glad i å leve, og derfor klarer jeg ikke å tro på noe annet enn at så lenge man forsøker, så lenge man vil, så kommer det til å gå bra.) 

Dette sier jeg mens jeg låser opp døra. Jeg tror nok ikke han forsto at det var sant. Morgenen etter er jeg irritert. Fordi det er for varmt på rommet, fordi senga er for trang, fordi restene av all alkoholen fortsatt ulmer i huden, og fordi han ligger her, bak meg, og holder rundt meg. 

Jeg står opp og går i dusjen, og jeg liker heller ikke tanken på at han er på rommet mitt mens jeg ikke er det, liker ikke tanken på at jeg må skifte på senga, liker ikke tanken på  at dette er noe jeg gjør. Jeg kan ikke late som om det ikke var frivillig, kan ikke en gang late som om det var noe han maste seg til. Men jeg kan vite at jeg sa det. At jeg skjønte hvor full jeg var, eller at jeg kjenner igjen mine egne handlingsmønster. Det er slikt som dette som gjør at jeg blir redd for gutter. Det er at jeg er så redd for gutter som gjør at jeg gjør slikt som dette. For så å lage treffende psykologiske analyser av det i ettertid. 

En av disse kveldene det liksom ikke blir noe av, når øl ikke har noen funksjon, tvangsmessig kommunikasjon med de på andre siden av bordet, og jeg hører så vidt hva de sier uansett, begynner å utlevere meg selv for å få samtalen til å gå videre. Finnes alltid en hemmelighet som ikke er så hemmelig at den ikke kan deles. Vi snakker om hva du forteller videre, når er det greit å si noe til noen andre, og jeg får assosiasjoner til å være fjorten år, og ikke si det til noen, men. Hvis jeg og han hadde rota, sier hun, og peker bort på en vi begge kjenner, ville du sagt det til noen andre da? Jeg sier at, tja, kanskje, nei det kommer litt an på. Hvor alvorlig jeg følte det var, må i et halvt sekundt tenke over om de faktsk har rota, men kommer fram til at de nok ikke har det, og jeg sier at jeg kanskje ville sagt det til noen som ikke brydde seg uansett. Da er det jo ikke noe morsomt, sier hun. Men hva hvis de var forelsket i hverandre, lurer hun, hva om hun hadde kommet til meg og innrømmet at hun egentlig var forelsket i han, ville jeg sagt det da, det kunne jo nesten hende var bra. Nja, jeg har så dårlig erfaring med venner som forteller de jeg er forelsket i at jeg er det. Vi ler tvungent.

På vei hjem tenker jeg på det igjen, hvor sært det hele var, og forsøker enda en gang å luke det ut av hodet mitt, ser for meg at det liksom er et slags dyr som jeg kan nappe ut, hvis bare presisjonen er høy nok. Og kanskje er det sant, det en annen venninne av meg sier, at jeg ikke blir helt ferdig med det får jeg tar et oppgjør med det, og faktisk snakker med han. Men fristen for å ta den samtalen går ut på dato, eller har gått ut, det er den melkekartongen du har stående i kjøleskapet, og du vet den er iferd med å bli sur, men du orker bare ikke forholde deg til det, ikke før lukta lirker seg ut og fester seg til de andre tingene som er der. Jeg tenker på de gangene vi har møttes, og som i en film, det er de tre ølene jeg har drukket, de kommer liksom inntil hverandre, som om de hadde musikk i bakgrunnen, ser for meg hvordan han alltid bøyde seg mot meg og tok en klem. Han hadde åpenbart aldri lest “Den lille klemmeboken”, og lært seg at man alltid skal si “Kan jeg få denne klemmen”, fordi en klem ikke er noe man gir.