I star in this movie / I play the part and unify
18 februar, 2009
Jeg trodde jeg var ferdig med å skrive her. Jeg følte meg tom, ferdig, og jeg tenkte at om jeg noen gang skal få skrevet ferdig det manuset en mann sa jeg skulle skrive ferdig, så må jeg slutte å skrive alt mulig tull som bare handler om meg selv.
Og så slutta jeg å skrive.
Jeg lagde en blogg til, en slik åpen og ærlig og ikke privat, men personlig. Dette har jeg spist til middag. Jøss, så festlig jeg er.
Men jeg vet ikke. Det er jo ikke alltid man er så festlig. Og det er jo ikke alltid det åpne og ærlige er sant. Og så begynte jeg å savne det på en slik rar måte. Det er jo ingen som leser dette, så det spiller jo egentlig ingen rolle, men det er litt fint, er det ikke, muligheten til å putte det ut. Tror jeg.
Så ser jeg på gamle bilder av meg selv, istedet for å jobbe med oppgave. De er fra sommeren totusenogsju. Selv om de er tatt med E sitt mackamera ser jeg at jeg er tykkere der, men skulle det liksom gjøre meg glad. Å ha vært styggere. Jeg føler meg uansett for gammel til å bry meg om vekt, evt., jeg har brukt opp den tildelte tiden det er lov til å bry seg om det. I en slik grad, på en slik måte. Det føles rart å ha tenkt på slike måter når ting er så mye bedre nå.
En annen gang: Jeg går tur med kjæresten. Vi går dit hvor det er litt mindre hus, slik at vi føler oss i hvert fall litt i kontakt med naturen, uten at det er det vi sier. Det vi sier er dette, eller jeg, jeg sier noe sleivete om selvskading og spiseforstyrrelser og mentale problemer, og vi ler av det, fordi det er kanskje litt morsomt der og da. Og så tenker jeg at den forrige kjæresten hans sikkert var både selvskadet og spiseforstyrret, sikkert i likhet med mange av vennene hans, han vet sikkert alt om dette. Og jeg tenker at en gang, skal jeg fortelle han mer om hvordan jeg har vært. Men jeg vet at jeg ikke kommer til å gjøre det, om jeg gjør det kommer jeg til å si det på den teite måten, og uansett, hvorfor skulle man gjøre slikt. Hva godt skal det bli av det.
Gutten med skjerfet ringer, men jeg tar ikke telefonen. Jeg unskylder meg med at jeg ikke er i et pratehumør, men det er jo bare fordi jeg savner han. Og det er fordi jeg vet at selv om vi snakker på telefonen blir vi ikke venner igjen. Og alle minnene om han, vinen på taket, nestenkyssing i birkelunden, teppet, kortene, brevene, samme hvor mange det er av dem, tar de aldri større plass enn at han ligger oppå meg, og jeg som tenker at det er en dårlig idé, og sier det, og at vi gjør det likevel.
Om kvelden ligger kjæresten og jeg inntil hverandre, og uten at jeg vet hvorfor får jeg et behov for å gråte.
