don’t believe in the wasting of time

alle vinduene er åpne. det er fordi jeg har åpnet dem, dyttet dem opp, slik at jeg kan legge meg over kanten, la armene henge ned. luften telles mer når man drar den inn via et takvindu. vi har lært at å smile gjør deg glad. jeg ler hele tiden nå, smiler når jeg er alene, smiler når jeg snakker om alvorlige ting. nå har jeg koblet mp3-spilleren til Lille Søte til radioen vår. it feels so good from where i’m standing. jeg danser mens jeg skriver, danser når jeg setter på tevann, danser mot do, inn på rommet. i nattkjolen min som egentlig ikke er en nattkjole, men en en-gang-trendy sak fra indiska (jeg kjøpte den da den hadde sluttet med det, å være trendy. den var på salg), ser for meg at beina mine er lengre enn de er, ser for meg at beina er lange nok til at det er vits i dem. han spør om jeg kommer til å løpe bort. om det kommer til å bli så vanskelig at jeg bare løper min vei. jeg lyver og sier nei. eller er det det jeg tror, så langt har jeg blitt, jeg føler meg på vei bort hele tiden, føler jeg leker en eller annen lek hvor du kan løpe, men bare når ingen ser deg, helt til noen roper STOPP, du er sett!, tusle tilbake til start, kanskje rødt lys, gi et lite vink, titten på hjørnet, jeg kommer meg aldri helt unna. jeg bestemmer meg ikke for om det er bra eller ikke, kjenner bare på hvordan jeg kastes bakover gang på gang. for et år siden hadde jeg aldri tenkt at dette kunne være så vanskelig. dans i stua, tenker jeg, det er da et tegn på glede, prøver å finne fram til de følelsene jeg hadde i går, klarer ikke å slippe tanken på å løpe, klarer ikke å huske hvordan jeg lo i hele går.