don’t believe in the wasting of time

jeg blir mer og mer lei av meg selv om mine egne uttryksformer. når jeg ser ned på setningene mine føles de som om alle er den samme ensfarga linja, mørk grønn, ulltråd, og jeg tenker at jeg vet hva som er problemet, at jeg bare skriver disse korte bitene om meg selv, at jeg har glemt å finne på, dra silke ut fra brystet. jeg legger neglene inn mellom puppene, kjenner hvordan alt er så tynt akkurat der, og at det er merkelig at det er her vi har plasert det viktigste. jeg har vanskeligheter med å tro på at brystkassa mi skal klare å beskytte det som er der inne, ser for meg et hardt nok slag, blokk, hvordan beinene spjærer, ikke bryter, splintene som presser seg inn i kjøttet rundt, gjør alt så mye verre. groteske fakta jeg sitter på: ulike teknikker for drap. du vet, slikt som innimellom er puttet inn i filmer, tv-serier, etc, og jeg merker meg det alltid, fordi jeg ikke klarer å la være å tenke på hvor skjør dette maskineriet jeg går rundt i er. at brystkassen bare kan beskytte meg fram til noen hater meg nok til å stikke kniven inn, og opp, slik at den når de vitale organene fra en annen vinkel.

jeg ser opp og inn i takvinduet mitt, ser meg selv fra en vinkel jeg ikke opplever så ofte. jeg er 160 høy, mange ser meg ovenfra, men jeg gjør åpenbart ikke det. jeg har alltid irritert meg når folk studerer seg selv i speilet i bøker. når de tenker over hake, nese, bryst, ører. det eneste jeg godtar er hender. hendene, hendene, hendene. han sa den perfekte bokåpningen var noen som kom, noen som gikk inn mot en by, men senere modererte han seg, evt. utvidet det hele. HENDENE! sa han. hendene er det mest fantastiske. jeg vil skrive om en mann som ankommer en by på hendene, sa han. jeg ser på mine egne, men jeg skal ikke beskrive dem.

i går var fjellet rødt som i japanske silketrykk. vi åpnet vinduet helt og lente oss ut. regnbuen var så klar at vi kunne peke ut de sju fargene man har definert at den består av. så øa vi merke til enda en, en regnbue utenpå den første. vi ble bare stående slik. det var for fint til å kommentere på. for fint til å ta innover seg, eller slutte å se.

slike sanger man skal ligge på gulvet mens man hører på. why did you go like this? i slam against the walls. jeg lå på gulvet i en time. this is a state of electrical shock. mellomrommene er så uklare. jeg tar meg selv i et ekstremt behov for definering.