don’t believe in the wasting of time

ordene finnes et sted langt inne, men jeg vet ikke hvordan jeg skal dra dem fram. Det føles umulig å komme med noen slags tilstandsrapport om dagene, de er alt for strukket ut, fargene er litt for svake, pikslene vises før du trenger å gå nære. Det er vanskelig å si om jeg har det bra eller dårlig når alle konturene kunne vært begynnelsen på noe annet.

rundt meg går det bra med folk jeg bryr meg om, og jeg kjenner gleden som en hestehale på sommerdager, kiler i nakken, minner meg på noe annet. Jeg har gått for lite barbeint i år, men det er ikke det jeg har dårlig samvittighet for. Egen utilstrekkelighet ligger over alle dørkarmene, også når jeg griper den øverste, støtter albuen på den høyre og svinger meg svakt ut og inn i rommet, ser på de to fine som kanskje sitter i sofaen. Jeg får lyst til å le fullstendig uten motivasjon. Jeg skulle ønske jeg klarte å gjennomføre alt jeg sier jeg skal, men istedet forteller jeg stadig nye mennesker om hva som en gang var planen. Parallelt med at den blir stadig fjernere. Å ende opp som en Could have been skremmer meg mindre og mindre, noe som slår meg som en virkelig skremmende tanke.

senere ligger jeg på sofaen hennes mens hun putter ting inn i bokhylla si. Hva føler du, sier hun. Hva er problemet. Du må forklare. Jeg ser heller for meg at jeg kunne kastet popcorn opp i lufta og fanget dem med munnen. Jeg vet ikke, sier jeg. Jeg vet ikke/vet ikke/vet ikke. Jeg skulle ønske jeg ikke var så forvirra, sier jeg. Jeg skulle ønske jeg visste hva jeg ville. Vi prater om noe annet ei stund. Og hun, plutselig: jeg synes han har en fin latter. Jeg smiler, sier: jeg også synes det, vet at dette er noe jeg har tenkt over før, at hver gang han ler renner det sand nedover ryggen min, alt blir med ett åpenbart.