don’t believe in the wasting of time

Jeg satt og venta på M ved den store kirka, eller egentlig begynner det bittelitt før, jeg var på vei fra huset mitt, det som ikke er mitt, men det jeg hører til i, sånn i skolesammenheng, og når jeg runder forsiden av kirka, der ved døra, der det i det siste har stått et skilt med OPEN CHURCH ser jeg at det står en begravelsesbil der. Jeg har ikke sett en begravelsesbil på lenge, tenker jeg, har ikke vært i begravelse på lenge, og den siste jeg var i, for fire år siden, involverte ingen bil, ikke på den måten det har vært i noen av de andre, at man kjører etter den svarte bilen, eller at de bærer kista til bilen så den kan kjøres bort for kremmering. Og først blir jeg litt sånn, huff, her kan jeg jo ikke sitte, men det er nå en gang her jeg skal møte M, og det er fullt av andre folk her uansett, de går jo forbi, det er jo i sentrum, så jeg setter meg på en benk litt bortafor og hører på Oh, God, Could it be the weather, jeg har begynt å høre på Tori Amos igjen. Så kommer det en mann ut av bilen, han har dress, og han åpner bagasjerommet, eller ikke bagasjerommet, men, du vet, og han trekker ut en slags rullegreie, og jeg tenker Selvfølgelig, har man skubber jo ikke bare inn kista, litt stil skal det tross alt være. Så tar han fram en liten gul kost, en slik du kunne kosta snø av bilen din med om vinteren, hvis du var så heldig at du bodde et slikt sted hvor det kunne finne på å snu en meter over natta. Kost, kost. Og han koster, og han koster, små raske bevegelser, svisj!, svisj!, koster hjulene så de spinner, og ytterst i bagasjerommet, han koster og koster, men ikke på en slik manisk måte, han bare gjør det, slik du ville skrubba komfyren, og M er forsinka, så jeg sitter og ser på han, får på en eller annen merkelig måte lyst til at han skal se meg også. Så stopper han, trykker på en knapp (går jeg ut fra, litt på innsiden av bagasjelokket), og vips, der ruller rullegreia seg inn av seg selv, han ser innstendig på mens den gjør det. Så lukker han lokket, lukker døra foran, og går bort til kirkedøra. Da er det plutselig en til der, en til i dress, kanskje en fra kirka, jeg vet ikke, de tar seg en røyk. Så kommer M.

This like totally made my day.

alt har rent ut. jeg holdt fingrene nedover, og sand, sand sila-sand, fra hodet, renner ut av meg. Nå drar jeg i håret mitt om og om igjen. Tynne hårstrå mellom peke og langefinger. Snart skal jeg gå på butikken, tenker jeg. Det har jeg tenkt i to timer. I tre timer har jeg tenkt på andre ting jeg også må gjøre. Men jeg er tom. Jeg er tom som en vaska hermetikkboks. Det eneste jeg kan gjøre er å ligge på sofaen, og hvorfor er du ikke her til å stryke meg over håret?

alle vinduene er åpne. det er fordi jeg har åpnet dem, dyttet dem opp, slik at jeg kan legge meg over kanten, la armene henge ned. luften telles mer når man drar den inn via et takvindu. vi har lært at å smile gjør deg glad. jeg ler hele tiden nå, smiler når jeg er alene, smiler når jeg snakker om alvorlige ting. nå har jeg koblet mp3-spilleren til Lille Søte til radioen vår. it feels so good from where i’m standing. jeg danser mens jeg skriver, danser når jeg setter på tevann, danser mot do, inn på rommet. i nattkjolen min som egentlig ikke er en nattkjole, men en en-gang-trendy sak fra indiska (jeg kjøpte den da den hadde sluttet med det, å være trendy. den var på salg), ser for meg at beina mine er lengre enn de er, ser for meg at beina er lange nok til at det er vits i dem. han spør om jeg kommer til å løpe bort. om det kommer til å bli så vanskelig at jeg bare løper min vei. jeg lyver og sier nei. eller er det det jeg tror, så langt har jeg blitt, jeg føler meg på vei bort hele tiden, føler jeg leker en eller annen lek hvor du kan løpe, men bare når ingen ser deg, helt til noen roper STOPP, du er sett!, tusle tilbake til start, kanskje rødt lys, gi et lite vink, titten på hjørnet, jeg kommer meg aldri helt unna. jeg bestemmer meg ikke for om det er bra eller ikke, kjenner bare på hvordan jeg kastes bakover gang på gang. for et år siden hadde jeg aldri tenkt at dette kunne være så vanskelig. dans i stua, tenker jeg, det er da et tegn på glede, prøver å finne fram til de følelsene jeg hadde i går, klarer ikke å slippe tanken på å løpe, klarer ikke å huske hvordan jeg lo i hele går.

jeg blir mer og mer lei av meg selv om mine egne uttryksformer. når jeg ser ned på setningene mine føles de som om alle er den samme ensfarga linja, mørk grønn, ulltråd, og jeg tenker at jeg vet hva som er problemet, at jeg bare skriver disse korte bitene om meg selv, at jeg har glemt å finne på, dra silke ut fra brystet. jeg legger neglene inn mellom puppene, kjenner hvordan alt er så tynt akkurat der, og at det er merkelig at det er her vi har plasert det viktigste. jeg har vanskeligheter med å tro på at brystkassa mi skal klare å beskytte det som er der inne, ser for meg et hardt nok slag, blokk, hvordan beinene spjærer, ikke bryter, splintene som presser seg inn i kjøttet rundt, gjør alt så mye verre. groteske fakta jeg sitter på: ulike teknikker for drap. du vet, slikt som innimellom er puttet inn i filmer, tv-serier, etc, og jeg merker meg det alltid, fordi jeg ikke klarer å la være å tenke på hvor skjør dette maskineriet jeg går rundt i er. at brystkassen bare kan beskytte meg fram til noen hater meg nok til å stikke kniven inn, og opp, slik at den når de vitale organene fra en annen vinkel.

jeg ser opp og inn i takvinduet mitt, ser meg selv fra en vinkel jeg ikke opplever så ofte. jeg er 160 høy, mange ser meg ovenfra, men jeg gjør åpenbart ikke det. jeg har alltid irritert meg når folk studerer seg selv i speilet i bøker. når de tenker over hake, nese, bryst, ører. det eneste jeg godtar er hender. hendene, hendene, hendene. han sa den perfekte bokåpningen var noen som kom, noen som gikk inn mot en by, men senere modererte han seg, evt. utvidet det hele. HENDENE! sa han. hendene er det mest fantastiske. jeg vil skrive om en mann som ankommer en by på hendene, sa han. jeg ser på mine egne, men jeg skal ikke beskrive dem.

i går var fjellet rødt som i japanske silketrykk. vi åpnet vinduet helt og lente oss ut. regnbuen var så klar at vi kunne peke ut de sju fargene man har definert at den består av. så øa vi merke til enda en, en regnbue utenpå den første. vi ble bare stående slik. det var for fint til å kommentere på. for fint til å ta innover seg, eller slutte å se.

slike sanger man skal ligge på gulvet mens man hører på. why did you go like this? i slam against the walls. jeg lå på gulvet i en time. this is a state of electrical shock. mellomrommene er så uklare. jeg tar meg selv i et ekstremt behov for definering.

ordene finnes et sted langt inne, men jeg vet ikke hvordan jeg skal dra dem fram. Det føles umulig å komme med noen slags tilstandsrapport om dagene, de er alt for strukket ut, fargene er litt for svake, pikslene vises før du trenger å gå nære. Det er vanskelig å si om jeg har det bra eller dårlig når alle konturene kunne vært begynnelsen på noe annet.

rundt meg går det bra med folk jeg bryr meg om, og jeg kjenner gleden som en hestehale på sommerdager, kiler i nakken, minner meg på noe annet. Jeg har gått for lite barbeint i år, men det er ikke det jeg har dårlig samvittighet for. Egen utilstrekkelighet ligger over alle dørkarmene, også når jeg griper den øverste, støtter albuen på den høyre og svinger meg svakt ut og inn i rommet, ser på de to fine som kanskje sitter i sofaen. Jeg får lyst til å le fullstendig uten motivasjon. Jeg skulle ønske jeg klarte å gjennomføre alt jeg sier jeg skal, men istedet forteller jeg stadig nye mennesker om hva som en gang var planen. Parallelt med at den blir stadig fjernere. Å ende opp som en Could have been skremmer meg mindre og mindre, noe som slår meg som en virkelig skremmende tanke.

senere ligger jeg på sofaen hennes mens hun putter ting inn i bokhylla si. Hva føler du, sier hun. Hva er problemet. Du må forklare. Jeg ser heller for meg at jeg kunne kastet popcorn opp i lufta og fanget dem med munnen. Jeg vet ikke, sier jeg. Jeg vet ikke/vet ikke/vet ikke. Jeg skulle ønske jeg ikke var så forvirra, sier jeg. Jeg skulle ønske jeg visste hva jeg ville. Vi prater om noe annet ei stund. Og hun, plutselig: jeg synes han har en fin latter. Jeg smiler, sier: jeg også synes det, vet at dette er noe jeg har tenkt over før, at hver gang han ler renner det sand nedover ryggen min, alt blir med ett åpenbart.