don’t believe in the wasting of time

Hvordan man aldri blir for gammel til å la visse kommentarer gå inn på seg.

For ei uke siden gikk J og jeg tur rundt vannet vi tilbragte alle våkne turer som barn. Det føltes merkelig å være tilbake på den måten, stien føltes liksom litt for liten. Husene, trærne, de mørke bitene, vi var redde for var klumpete og passet ikke inn i vinklene jeg hadde sydd til dem da jeg var yngre. Fremme på gressletta tok vi av oss klærne, badet i avlagte sommerkjoler fra kottet til foreldrene hennes, siden ingen av oss hadde med badetøy. Etter at vi var ferdig med å svømme, danse i vannet, synge, ta av oss kjolene, slik at vi kunne le av hvordan puppene fløyt opp som i en pornofilm ble vi sittende å snakke gjennom alle årene. Hvor mange ord trenger du for å få sagt alt som er viktig? J hadde møtt en tidligere venn av oss på byen, med drinken i hånda hadde vennen bedt om unnskyldning for alle inntrigene, alt uvennskapet hun på et tidspunkt hadde forårsaket. J hadde ledd og sagt Herregud, ikke tenk på det. Men, sa hun nå, det jeg burde sagt er jo, ja, du var ei lita drittkjerring, det er greit, det er ingen som er sinte nå lenger, du har sikkert utviklet deg masse, men du fikk oss til å gråte gang på gang. Vi ble sittende stille, legge øynene utover vannet. Alt man skal oppleve, sa jeg. J nikker, tror jeg. Og jeg fortsetter: Det er ikke det at alt er så stort, eller viktig, men alt er jo med på å gjøre en til den en ender opp som, ikke sant. Ny stillhet. Jeg synes det har gått bra med oss jeg, sa J. Ja, sa jeg, jeg føler meg som et relativt velfungerende menneske. Var det vi som vant? Ja, det var nok det. Vi lo, men vi visste at det er jo ikke ferdig ennå. Det er mye forming som står igjen, og vi kan si Enn at det gikk så bra, så mange ganger vi vil, det er ikke over.

Senere sitter jeg på verandaen til mor, hun har tatt seg et glass rødvin, spurt om jeg også vil ha. Det vil jeg ikke. Jeg er kvalm. Og mor har åpenbart noe hun vil si. Hun snakker seg inn mot det, jeg merker det lenge før hun kommer til poenget. Jeg mener det godt, sier hun. Og etterpå: Det er ikke meningen at du skal bli lei deg. Jeg er ikke lei meg, jeg er irritert, svarer jeg. Det har du ikke rett til. Når jeg sier jeg ikke vil snakke om det, og du fortsetter, når du ikke respekterer mine ønsker og grenser, så har jeg selvfølgelig rett til å bli irritert. Hm, sier hun. Jeg hører hun undertrykker en kommentar om hvor hårsår jeg er. Selv er jeg stolt av at jeg ikke viser at jeg er lei meg, selvfølgelig er jeg det, men jeg gråter ikke, jeg gjør ikke det. Jeg er for gammel til at hun skal se meg gråte. Now they get together to congartulate eachother as the masters of the universe, sier Rose til Jack, men J og mine gratulasjoner for å være velfungerende mennesker, så godt det er å ikke være usikker på alle valgene sine, er lenger enn ei uke unna nå, jeg vil igjen bare legge meg på rommet og gråte.

Det er begrenset hvor ofte man bør dra hjem til barndomsbyen. Det er begrenset hvor lenge en bør være der om gangen.