don’t believe in the wasting of time

Mamma ringer meg mange ganger, og jeg tar ikke telefonen. Jeg tar ikke telefonen, fordi jeg vet hun kommer til å være sint og lei seg, kommer til å spørre hvor jeg er, når jeg kommer hjem, hvorfor jeg ikke tar kontakt. Jeg får vondt i nakken av å tenke på hvor lei seg jeg gjør henne, men jeg klarer ikke å la være. Senere prøver jeg å ringe henne igjen, men får ikke noe svar. Jeg føler meg dårlig, kvalm. Blir sittende i trappeoppgangen, se inn i murveggen.

–

Jeg er på museum. I andre etasje blir jeg stående i døra og se inn i salen. Første monter til høyre er skjellett. Andre er lunger. Når jeg har stått i døra lenge nok tar jeg et par skritt inn. Elementene i montrene virker tilfeldig kastet inn. De står for tett. I øverste hylle ligger en hjerne. Jeg har et bilde i hodet, en dokumentar jeg kom i skade for å komme innom da jeg var yngre, eller kanskje jeg så på den, men ikke var forberedt på bildet som kom til å komme, en hjerne som blir skjært i, siden har jeg sett verre ting, men dette bildet henger fortsatt ved meg. Hjernen i øverste hylle er lyst oransj, rosa. Det var noe feil med den da den var i et menneske, det er derfor de etterpå har tatt den ut og lagt den i sprit. Jeg går i buer rundt monterne. Alt dette som er menneskelig, organene som gjør at vi lever og som jeg ikke får meg til å forstå at også finnes inne i meg. En enorm lever har fått en monter for meg selv. Et ekstemt misforhold mellom trangen til å få nærmere og studere den, og til å holde meg så langt unna som mulig, som om den kunne komme til å velte mot meg, tvinge det mennesket den en gang har vært på meg, skrike, dette er deg, dette er deg, du er laget av dette. I de inerste monterne er barna. Frosset i en halvveis sammenkrøket bevegelse, strukket ut fra fosterstillingene sine, slik at man skal kunne studere dem nære nok. Jeg ser dem på avstand. Prøver å tvinge beina nærmere, men blir stående. De romvesenaktige lukkede øynene. Jeg er her på anbefaling fra  noen, jeg vil se disse barna, disse små menneskene. Et slags håp om at bevisstheten om dette dypt menneskelige skal gjøre noe med meg, fike til meg nok til at jeg tar meg sammen, men jeg står der fortsatt, fire meter unna, mellom hud og tarmsystemer. På andre siden av monteren bøyer en kvinne seg ned, hun tør å være nesten helt inntil glassplaten som skiller henne og mennesket med det store hodet. Er det et menneske er det et menneske er det et menneske er jeg et menneske. Jeg snur, beina mine snur, joggeskoene vrir meg rundt, drar meg ut av salen, ned trappen, gjennom den store døra, den som har trykk/dra-beskjeden på et annet språk, slik at jeg gjør feil, og jeg blir fortvilt for jeg må ut fort nok. Utenfor må jeg legge meg på en benk ved elva, legge meg helt ned,  løfte opp bena. Jeg sover ikke, men jeg ligger slik helt til en mann i rød genser står over meg og smiler. Da reiser jeg meg og tar t-banen hjem igjen.