don’t believe in the wasting of time

Kom hjem. Kom hjem, vil jeg noen skal si. For før noen sier det vet jeg ikke hvor jeg skal dra, og hvis jeg hadde hatt lyst til å dra hjem ville jeg ikke visst hvor det var. Kom hjem, kom hit. Turen min, den turen jeg skulle dra på, rett fra roskilde, ble så feil så feil så feil, fordi jeg har skada meg på den helt fysiske måten, for lenge siden, men det er nå det gjør vondt, og å traske filosofisk og småpludrende, selvutviklende og alene, men ikke ensom, i europeiske storbyer mister litt piffen når det å gå gjør vondt. Likevel ville jeg ikke hjem, og jeg satte meg på toget og reiste til det som nå føles som en vilkårlig by, hei, kan jeg komme til deg litt, ja, det kan du, så fint, jeg gleder meg, jeg også. Slike venner som er som varme ulltepper.  Men: Kom hjem.Det er to måneder siden jeg begynte å forberede meg mentalt på å skulle flytte, skulle slutte, siden jeg sluttet å kjøpe inn store esker med rosiner fordi de kom til å bli dårlige, det er en og en halv siden jeg møtte en gutt, det er en måned siden alt skjedde på en gang, det er tre uker siden jeg dro fra byen for første gang, to siden jeg dro derfra på nytt, det er under ei uke siden jeg dro for å høre på roskilde og late som om jeg lever i en annen tid, og det er under en dag siden jeg satt akkurat her og sa at dette er annerledes enn alt annet, og jo mer jeg føler jo mer usikker blir jeg. Jeg vil ikke dra noen steder, jeg er redd for alt, og jeg gjør det jeg synes er skummelt, men ingenting blir mer tydelig av den grunn. Fortell meg hva jeg må gjøre.Si: Kom hjem.