don’t believe in the wasting of time

Jeg har lyst til å ringe han, og skrike inn i røret, selv om han ikke har noe som helst med dette å gjøre. Ser du,har jeg lyst til å skrike, dette er grunnen til at jeg ikke tør, dette er det jeg ikke vil utsette deg for.

Hvordan man aldri blir for gammel til å la visse kommentarer gå inn på seg.

For ei uke siden gikk J og jeg tur rundt vannet vi tilbragte alle våkne turer som barn. Det føltes merkelig å være tilbake på den måten, stien føltes liksom litt for liten. Husene, trærne, de mørke bitene, vi var redde for var klumpete og passet ikke inn i vinklene jeg hadde sydd til dem da jeg var yngre. Fremme på gressletta tok vi av oss klærne, badet i avlagte sommerkjoler fra kottet til foreldrene hennes, siden ingen av oss hadde med badetøy. Etter at vi var ferdig med å svømme, danse i vannet, synge, ta av oss kjolene, slik at vi kunne le av hvordan puppene fløyt opp som i en pornofilm ble vi sittende å snakke gjennom alle årene. Hvor mange ord trenger du for å få sagt alt som er viktig? J hadde møtt en tidligere venn av oss på byen, med drinken i hånda hadde vennen bedt om unnskyldning for alle inntrigene, alt uvennskapet hun på et tidspunkt hadde forårsaket. J hadde ledd og sagt Herregud, ikke tenk på det. Men, sa hun nå, det jeg burde sagt er jo, ja, du var ei lita drittkjerring, det er greit, det er ingen som er sinte nå lenger, du har sikkert utviklet deg masse, men du fikk oss til å gråte gang på gang. Vi ble sittende stille, legge øynene utover vannet. Alt man skal oppleve, sa jeg. J nikker, tror jeg. Og jeg fortsetter: Det er ikke det at alt er så stort, eller viktig, men alt er jo med på å gjøre en til den en ender opp som, ikke sant. Ny stillhet. Jeg synes det har gått bra med oss jeg, sa J. Ja, sa jeg, jeg føler meg som et relativt velfungerende menneske. Var det vi som vant? Ja, det var nok det. Vi lo, men vi visste at det er jo ikke ferdig ennå. Det er mye forming som står igjen, og vi kan si Enn at det gikk så bra, så mange ganger vi vil, det er ikke over.

Senere sitter jeg på verandaen til mor, hun har tatt seg et glass rødvin, spurt om jeg også vil ha. Det vil jeg ikke. Jeg er kvalm. Og mor har åpenbart noe hun vil si. Hun snakker seg inn mot det, jeg merker det lenge før hun kommer til poenget. Jeg mener det godt, sier hun. Og etterpå: Det er ikke meningen at du skal bli lei deg. Jeg er ikke lei meg, jeg er irritert, svarer jeg. Det har du ikke rett til. Når jeg sier jeg ikke vil snakke om det, og du fortsetter, når du ikke respekterer mine ønsker og grenser, så har jeg selvfølgelig rett til å bli irritert. Hm, sier hun. Jeg hører hun undertrykker en kommentar om hvor hårsår jeg er. Selv er jeg stolt av at jeg ikke viser at jeg er lei meg, selvfølgelig er jeg det, men jeg gråter ikke, jeg gjør ikke det. Jeg er for gammel til at hun skal se meg gråte. Now they get together to congartulate eachother as the masters of the universe, sier Rose til Jack, men J og mine gratulasjoner for å være velfungerende mennesker, så godt det er å ikke være usikker på alle valgene sine, er lenger enn ei uke unna nå, jeg vil igjen bare legge meg på rommet og gråte.

Det er begrenset hvor ofte man bør dra hjem til barndomsbyen. Det er begrenset hvor lenge en bør være der om gangen.

Mamma ringer meg mange ganger, og jeg tar ikke telefonen. Jeg tar ikke telefonen, fordi jeg vet hun kommer til å være sint og lei seg, kommer til å spørre hvor jeg er, når jeg kommer hjem, hvorfor jeg ikke tar kontakt. Jeg får vondt i nakken av å tenke på hvor lei seg jeg gjør henne, men jeg klarer ikke å la være. Senere prøver jeg å ringe henne igjen, men får ikke noe svar. Jeg føler meg dårlig, kvalm. Blir sittende i trappeoppgangen, se inn i murveggen.

–

Jeg er på museum. I andre etasje blir jeg stående i døra og se inn i salen. Første monter til høyre er skjellett. Andre er lunger. Når jeg har stått i døra lenge nok tar jeg et par skritt inn. Elementene i montrene virker tilfeldig kastet inn. De står for tett. I øverste hylle ligger en hjerne. Jeg har et bilde i hodet, en dokumentar jeg kom i skade for å komme innom da jeg var yngre, eller kanskje jeg så på den, men ikke var forberedt på bildet som kom til å komme, en hjerne som blir skjært i, siden har jeg sett verre ting, men dette bildet henger fortsatt ved meg. Hjernen i øverste hylle er lyst oransj, rosa. Det var noe feil med den da den var i et menneske, det er derfor de etterpå har tatt den ut og lagt den i sprit. Jeg går i buer rundt monterne. Alt dette som er menneskelig, organene som gjør at vi lever og som jeg ikke får meg til å forstå at også finnes inne i meg. En enorm lever har fått en monter for meg selv. Et ekstemt misforhold mellom trangen til å få nærmere og studere den, og til å holde meg så langt unna som mulig, som om den kunne komme til å velte mot meg, tvinge det mennesket den en gang har vært på meg, skrike, dette er deg, dette er deg, du er laget av dette. I de inerste monterne er barna. Frosset i en halvveis sammenkrøket bevegelse, strukket ut fra fosterstillingene sine, slik at man skal kunne studere dem nære nok. Jeg ser dem på avstand. Prøver å tvinge beina nærmere, men blir stående. De romvesenaktige lukkede øynene. Jeg er her på anbefaling fra  noen, jeg vil se disse barna, disse små menneskene. Et slags håp om at bevisstheten om dette dypt menneskelige skal gjøre noe med meg, fike til meg nok til at jeg tar meg sammen, men jeg står der fortsatt, fire meter unna, mellom hud og tarmsystemer. På andre siden av monteren bøyer en kvinne seg ned, hun tør å være nesten helt inntil glassplaten som skiller henne og mennesket med det store hodet. Er det et menneske er det et menneske er det et menneske er jeg et menneske. Jeg snur, beina mine snur, joggeskoene vrir meg rundt, drar meg ut av salen, ned trappen, gjennom den store døra, den som har trykk/dra-beskjeden på et annet språk, slik at jeg gjør feil, og jeg blir fortvilt for jeg må ut fort nok. Utenfor må jeg legge meg på en benk ved elva, legge meg helt ned,  løfte opp bena. Jeg sover ikke, men jeg ligger slik helt til en mann i rød genser står over meg og smiler. Da reiser jeg meg og tar t-banen hjem igjen.

Kom hjem. Kom hjem, vil jeg noen skal si. For før noen sier det vet jeg ikke hvor jeg skal dra, og hvis jeg hadde hatt lyst til å dra hjem ville jeg ikke visst hvor det var. Kom hjem, kom hit. Turen min, den turen jeg skulle dra på, rett fra roskilde, ble så feil så feil så feil, fordi jeg har skada meg på den helt fysiske måten, for lenge siden, men det er nå det gjør vondt, og å traske filosofisk og småpludrende, selvutviklende og alene, men ikke ensom, i europeiske storbyer mister litt piffen når det å gå gjør vondt. Likevel ville jeg ikke hjem, og jeg satte meg på toget og reiste til det som nå føles som en vilkårlig by, hei, kan jeg komme til deg litt, ja, det kan du, så fint, jeg gleder meg, jeg også. Slike venner som er som varme ulltepper.  Men: Kom hjem.Det er to måneder siden jeg begynte å forberede meg mentalt på å skulle flytte, skulle slutte, siden jeg sluttet å kjøpe inn store esker med rosiner fordi de kom til å bli dårlige, det er en og en halv siden jeg møtte en gutt, det er en måned siden alt skjedde på en gang, det er tre uker siden jeg dro fra byen for første gang, to siden jeg dro derfra på nytt, det er under ei uke siden jeg dro for å høre på roskilde og late som om jeg lever i en annen tid, og det er under en dag siden jeg satt akkurat her og sa at dette er annerledes enn alt annet, og jo mer jeg føler jo mer usikker blir jeg. Jeg vil ikke dra noen steder, jeg er redd for alt, og jeg gjør det jeg synes er skummelt, men ingenting blir mer tydelig av den grunn. Fortell meg hva jeg må gjøre.Si: Kom hjem.