don’t believe in the wasting of time

Jeg har solbrente skuldre og saltvann i håret, jeg er sexy beach babe, later jeg som, men jeg er ikke sexy, jeg er ikke beach, jeg er ikke babe. Og istedet kan jeg sitte her og høre på sangene jeg egentlig har gitt opp, de man ikke vil innrømme at man hører på, men som på et eller annet merkelig vis er de eneste som passer til en bestemt følelse, og at jeg sitter her og er fjorten år i overflata. Eller at dette kanskje betydde litt mer for meg enn jeg først trodde. Jeg sender melding til ei venninne og sier det, så morsomt, så festlig, at det betydde mer for meg enn jeg først trodde, kan du tenke deg noe så komisk som å oppdage at man har følelse, og at følelsen er at noe ble litt for mye, det er jo som et stand up-show, så morsomt er det, tenker jeg. Og jeg har edderkopper på rommet, en konstant kamp, de kommer når vinduet er åpent, og plutselig ser jeg dem i det de smetter bak klesskapet, eller under ei avis, aldri mer enn en av gangen, og jeg veksler mellom å være livredd for dem, og å tenke at det er galt å drepe dem, faktisk, lange ekspedisjoner med glass og papirark, og alltid synger disse følelsene i bakhodet mitt. Jeg er ikke en person som føler, roper jeg til henne, det er ikke min greie. Evt. evt. evt. at jeg føler alt for mye. Det er ingenting som henger sammen, og jeg gråter i dusjen, jeg har alltid tenkt at jeg ønsker meg en film hvor noen er fortvilte og ikke gråter i dusjen, men jeg gjør det likevel, jeg har flytta inn i klisjéland, dessverre. I morgen skal jeg svømme enda lengre enn i dag, for jeg er ikke eldre enn at jeg tror at så lenge jeg holder meg konstant i bevegelse kommer det til å gå bra. Så lenge jeg feiger ut. Så lenge jeg er akkurat som en dårlig roman.

Jeg er redd for at jeg rygger. Evt. jeg rygger, det er helt greit. Nå om dagene går jeg rundt i denne byen, som på et eller annen merkelig vis har blitt min, eller jeg later som om den er det. Og jeg utsetter alle problemene som sniker seg rundt meg, klamrer meg heller til alt som er fint. Jeg har elsket hvert sekund av våren, men nå husker jeg nesten ikke at den har vært her, for vi har sklidd over i en merkelig sommer, og han sier, du trenger ikke le av alt. Hvem skulle trodd det, at man har blitt et menneske som ler av alt, jeg tenker på for to år siden, da jeg ikke lo av noe, tror jeg. Enn at ting skal kunne bli så annerledes, og det kan vel umulig være bare denne byen, jeg husker nesten ikke høsten heller, husker ikke hvordan jeg kom meg hjem til jul, husker bare et tilfelle hvor jeg frøys veldig i den gamle leiligheten min, pustet frostrøyk inne og fingrene som var helt stive, det husker jeg, eller hvordan jeg noen ganger lå helt stille under dyna, og ikke turte stå opp, for jeg var så redd for en av de andre som bodde der. Jeg er tilbake på plassen min på biblioteket, akkurat så varm av å ha oppholdt meg utendørs at det føles litt klamt å skulle sitte her nå. Det lille vannet ser akkurat likt ut som da jeg flytta hit også, selv om jeg nå vet at de i løpet av vinteren fant en gutt nede i det, du har sikkert hørt det, han som lå der i to måneder, og vannet har ikke blitt helt det samme siden. I august var jeg bakfull og satt utenfor biblioteket og spiste en av disse miniposene med potetgull, den eneste vennen jeg hadde på det tidspunktet kom forbi, og vi gikk hjem til henne og drakk te. Siden jeg flyttet hit har jeg nesten aldri vært ensom. Jeg er redd for at alt skal bli annerledes om jeg setter ord på det, at noen skal forsvinne om jeg beskriver dem, eller at de skal vannes ut. At tankene betyr mer om jeg har dem selv. Jeg snakker med mor på telefon. Du må passe på så du ikke ender opp lei deg, sier mor. Mamma, sier jeg. Men det er nå en gang slik, sier hun, at enten så går det helt greit, eller så kommer du til å bli kjempelei deg og såret. Etter at jeg har lagt på tenker jeg at om ikke annet er det behagelig å finne ut hvor innstillingen til livet kommer fra. 

Jeg tror jeg er for ærlig. Ikke slik for ærlig slik reality-deltakere alltid sier at de er (”Jeg er alltid ærlig. Hvis jeg misliker noen, så sier jeg det. Selv om det blir konflikt. Skjønner du?”). Og heller ikke slik at jeg alltid forteller sannheten, overhodet ikke. Jeg er generelt dårlig på sannheter. Men jeg forteller alt for ofte hvordan jeg har det. Evt. jeg forteller alt for mye om meg selv på disse bloggene, og med jevne mellomrom blir akutt paranoid.

 Det finnes alltid noen som ikke burde lese det en skriver.

Og i dag er det: Mandag. Og jeg burde gjort en million ting, jeg er på etterskudd med alt. Et liv som faller litt fra hverandre, hele tiden. Og jeg for vondt i spolebeinet når jeg tenker på hvor ineffektiv jeg har blitt et sted i løpet av denne perioden. At jeg kronisk utsetter ting, eller at jeg tar avgjørelser som jeg vet kommer til å bli et kjempeproblem på et senere tidspunkt.

At hodet mitt for tiden er fullt av absolutt alt annet enn det det burde vært. Det burde vært fylt med flytting og jobbing og reising og å holde trådene sammen, og istedet er det fylt med meg selv. Alt for mye meg selv.  

Jeg knyter sløyfer i håret og satser på det beste.