don’t believe in the wasting of time

Jeg forsøker å forstå noe som helst av meg selv, og jeg gjør det, men jeg gjør ikke det likevel. Det er fredag, og jeg sier at Ida Maria skal være musikken min for i sommer, selv om jeg egentlig ikke har noen stor Ida Maria-greie skal den være det, for jeg synes det er så fint å synge I wont mind if you take me home, come on, take me home and I wont mind if you take of all your clothes, come on, take them off, synes jeg er fint, danser jeg rundt og synger, M synger også, vi synger det sammen og vi ler hver gang. M har spurt om jeg kan bo litt hos henne, og det kan jeg, så det gjør jeg, kryper opp i dobbeltsenga hun deler med en kjæreste som er alt for mange mil unna, og vi leser til vi sovner, sier det som gjør oss triste, sier enda mer det som gjør oss glade, ler av ting som ikke er morsomt, men som er fint.  Det er for mye populærmusikk i norsk litteratur sa noen, sommerminnet mitt fra i fjor er å jobbe på en kafé, ha følelsen av en flodhest i halsen, et heller rotete privatliv, en forandring som skal komme til å komme, og at det bare fantes to CDer på bakrommet de fleste av vaktene mine, og at jeg derfor hørte på Baby went to Amsterdam, she put a little money into travelling, senere så jeg Peter, Bjorn and John på Roskilde, og det var skuffende helt til vi dansa så det gjorde vondt til Young Folks, og nå reiser jeg til Roskilde igjen, om under ei uke, og etterpå skal jeg til Amsterdam (og andre byer) she put a little money in to travelling, og jeg lurer på om gutten jeg bare er venner med kommer til å tenke Now it’s so slow, so slow.