don’t believe in the wasting of time

Jeg rydder sammen rommet mitt, og jeg har bodd her i ganske nøyaktig fem måneder. Det er ikke så veldig lenge, men det er litt lenge, så lenge at det burde vært rarere å aldri skulle sove her igjen. Og hva har skjedd disse månedene, jeg har skrevet for lite, jeg har trent, jeg har løpt og løpt, og blitt syk, og sluttet å løpe, men nå skal jeg begynne igjen, og jeg har lest alle de bøkene, jeg har skrevet ting jeg ikke har brydd meg om, og noen har sagt at det funker, og jeg har blitt glad likevel, for jeg er ikke så vanskelig sånn. Jeg har blitt ferdig med en gutt, og jeg har sett en annen en, jeg har sett en annen gutt, og tenkt at han er bra, og jeg har sagt det til han, enda jeg ikke er typen som sier slike ting, men vi sier visst slike ting til hverandre, og derfor har den siste måneden vært så rar. Derfor har måneden hvor jeg også skrev så mye, og planla alt, og ble ferdig med ting, den gangen en mann ringte meg og sa ting som kommer til å bli viktig for det neste året, denne måneden hvor alt har skjedd, annenhver tangent er fortsatt alle svingningene jeg har hatt i forhold til han, og det er litt rart. Jeg tenker at jeg har alt for mye ting, og at jeg burde begynne å tenke på å lage meg frokost/lunsj/middag, men jeg skal handle inn samtidig som jeg går med papirsøpla, og derfor må jeg vente, men jeg rydder ikke sammen rommet, jeg sitter her, på senga, og ser på rotet, og vil litt legge meg ned på gulvet, sove, og våkne ferdig plassert i et liv som virker. I en høst som gjør meg glad.