don’t believe in the wasting of time

Jeg tenkte at jeg ikke kunne høre på musikk, fordi det kom til å minne meg om han i ettertid, men nå hører jeg Hide and Seek om og om igjen. Jeg blir ikke lei, og det er den perfekte sangen i dag. Jeg har grønn t-skjorte og grønne øyne som er helt røde på det som egentlig skal være hvitt, for jeg har grått i hele dag.  Mhmmm. What’cha said? Mhmm. That you only meant well. Well of course you did. Klarer ikke å slutte, og ikke på grunn av han like mye som av meg, og jeg har visst det så lenge, at det er slik det er, men jeg trodde ikke helt på det likevel, (Jeg hadde alltid denne ideen om at noen skulle komme å redde meg, som det sto i ei bok jeg leste, husker ikke hvilken lenger, men jeg husker den setningen), jeg trodde at bare det ble seriøst nok så kom jeg til å sluttte å være så redd, slutte å være en klisjé, slutte å ikke tørre å stole på noen, og nå innser jeg at det kommer aldri til å bli seriøst nok, for han er det beste jeg har vært utsatt for på lenge, og likevel ligger jeg på senga og gråter fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med alle disse nye følelsene. Skru dem av, skru dem av, og det er alt for lett, jeg blir skremt av hvor lett jeg kvitter meg med dem. Mhmm. What’cha say? Mhmm. That it’s all for the best. Well, of course it is. Om og om igjen. Armene mine lukter fortsatt av han, og jeg vet hva som kommer til å skje: Jeg kommer til å tenke styggere og styggere ting om han, helt til han i mine øyne er frastøtende, og jeg trodde så intenst, ville så gjerne, håpet så oppriktig, at det var annerledes denne gangen, så lenge vi snakket om det, så lenge vi ikke prøvde på noe mer. Hide and seek. You don’t care a bit. You don’t care a bit.