don’t believe in the wasting of time

Den nye gutten. Ordene ligger litt for tungt i munnen, fordi de gjør han til gutten. Og han er ikke gutten, ikke på den måten, men han er i tankene mine, gang på gang er han i tankene mine, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få han bort. Jeg ser på bilder av ekskjæresten hans, og jeg tenker at hun er pen. Jeg tenker også at hun virker hyggelig og morsom, og at jeg helt sikkert ville likt henne. Det er en rar tanke. Noen ganger har jeg så lyst til å komme fra et lite sted. Så kunne jeg skrevet om det. Eller nå, når jeg blir gal av denne byen, og jeg tenker at jeg må komme meg ut herfra, klarer ikke å bo her i to år til, slik planen er, og jeg har gått tom for byer i Norge, og man trenger ikke være psykolog for å se at dette er typisk. Jeg hater å være en klisjé, men akkurat nå har jeg en så akutt angst for å bare bli her at det gjør vondt.