don’t believe in the wasting of time

Plutselig føles versaler som det logiske valget av bokstaver. Slik alt annet også er logisk på litt nye måter, jeg klarer ikke å gjøre noe slik jeg gjorde det før. I denne merkelige mellomfasen er valg av musikk umulig, for jeg vet at dette er så spesielt at uansett hva jeg hører på vil jeg siden knytte det til dette. De få sangene som sniker seg forbi sensuren jeg har pålagt mine egne ører er klisjeer fra nittitallet, eller sanger som ikke passer. For ti måneder siden hørte jeg på Joni Mitchell i vinduskarmen, Joni blir ikke ødelagt, hun er pakka med andre minner, men han ligger der, som en fotnote, hver case of you, oh I could drink, og i ettertid tenker jeg at det kanskje ikke var det han skulle bli forbundet med. Men han er også Heavy Metal Drummer og Light My Fire og Black Books på DVD. Denne gangen er det noe annet, og jeg vet ikke hvilken vei jeg og den nye gutten går i, og jeg vil helst være helt i ro, så lenge jeg er helt i ro kan jeg ikke høre på musikk, lese, skrive, bare ligge feil vei i senga.