don’t believe in the wasting of time

En helt ekstrem trang til å oppdatere alle i umiddelbar nærhet på eventuelle svingninger i generelt humør og psykisk velvære. Jeg klarer liksom ikke slutte å informere om hvordan jeg har det. Kanskje kunne jeg tatt det som et tegn på at noe har forandret seg til det bedre. Men jeg kan like gjerne slutte at jeg har blitt et litt mer irriterende menneske, her jeg spyr ut alt som noen gang har rørt seg inne i hodet mitt.Gutten med skjerfet ringer, og jeg skjønner ikke helt hva han vil, for mine tanker har gått helt nye steder. For tre dager siden spiste vi is på brygga, men det var nettopp det, det var en is på brygga, og en gjennomgang av det siste halve årets aktiviteter, hadde ikke sett han siden han dro en morgen, etter en merkelig natt, kveld, dag, høst. Nå som vi, eller jeg, endelig følte meg ferdig med det var det naturlig å møtes, late som om ingenting, og som om vi aldri hadde tatt det derre skrittet. Det der hvor du bare er venner, og plutselig er du litt mer, men ikke nok. Vi nevner ikke sist vi møttes med et ord, annet enn at han på et tidspunkt sier noe om byen jeg bor i, noe han gjorde da han var der, og at vi begge vet at det var etter at han dro fra meg. Nå derimot, tre dager etter isen, spør han om hva jeg skal gjøre i morgen, om jeg har noen planer, om vi skal finne på noe. Jeg er avmålt, lite entusiastisk, jeg har andre planer, i hvert fall sånn halvveis. Jeg er ikke redd for å falle for han igjen, i den grad jeg noen gang gjorde det (All i want is just to fall, fall back in to your arms), men jeg ser bare ikke hvorfor vi skal utsette oss for hverandre. Samtalen på brygga gjorde det pinlig klart hvor mye vi ikke har til felles,  i motsetning til sist høst, da jeg bare så likhetene våre.Noe annet, som kanskje ikke er det likevel:”Der er kjolen jeg skal gifte meg i”, sier jeg når vi går forbi den fine butikken på grünerløkka.  “Den er jo svart”, sier hun, “dessuten trodde jeg ikke du skulle gifte deg”. “Nei, jeg har jo ikke tenkt det, men tenk om, og den kjolen er så fin at jeg tror den eneste anledningen det er lov å bruke den er hvis du gifter deg”. Kjolen med det stive svarte skjørtet som går rett ut fra under puppene, de hvite blondene, de tykke bølgene med stoff.  Skjerf-gutten snakker om at han skal flytte. Jeg vet det fra før, jeg har fått det med meg, det gjør meg ikke så mye, vi har ikke bodd i samme by på mange år. Og han prater om livet, “livet” sier han, “man må jo ha litt struktur på det”. “Nei”, sier jeg, “ikke jeg, jeg er untatt fra slike ting”.  Han sier det bare er noe jeg tror. Og så sier han at han ser for seg at han skal finne en livspartner i løpet av disse årene. Jeg setter isen i halsen.