don’t believe in the wasting of time

Eller hvor lei er det mulig å bli av seg selv. Jeg har pratet om meg selv i to dager, konsekvent oppdatering på alle aktiviteter som har funnet sted det siste halve året, etterhvert begynner jeg også å resirkulerere mine egne betraktninger, og gjenta historien, evt. jeg forteller dem ikke i det hele tatt, fordi jeg er så overbevist om at jeg allerde har fortalt dem, også til denne personen, jeg må jo ha gjort det, de har jo rent ut av munnen min konstant siden jeg kom tilbake til denne byen.

I morgest våknet jeg av at de hakket opp asfalt i bakgården. Og jeg er et såpass negativt og aggressivt menneske at jeg tar dette som et tegn på at noen vil meg personlig noe vondt. Hvert eneste slag, dunk er rettet mot meg, og hvor ekstremt sårbar man blir når man ikke har fått sovet nok, jeg har lyst til å gråte mens vi spiser frokost. Er jeg ikke flink, sier hun, jeg spiser frokost hjemme, nesten hver dag, Jo, sier jeg, drøvtygger på skiva, og tenker på alle beskrivelsene jeg har lest opp gjennom årene, av brødskiver som vokser i munnen, pinlig lite kreativt, men min skive vokser ikke i munnen, jeg bare gidder ikke å svelge. I det siste har jeg overhodet ikke hatt matlyst, en herlig cocktail av at jeg var syk og nye følelser jeg ikke forstår meg på, har lyst til å fryse ned, ta dem opp en gang jeg har litt mer bruk for dem. Frykten er å framstå som en forvokst fjortenåring med en lite kledelig spiseforstyrrelse, så jeg tygger og tygger, kaster skorpa etterpå, unnskylder meg med at jeg ikke er noen stor frokost-spiser, som om det er en unnskyldning som kunne utelukke mentale problemer.

Nå sitter jeg i niende etasje og under meg er alle bilene i hele verden, ivhertfall føles det slik. Jeg drikker død farris, sur kaffe, og jeg tenker at egentlig er jeg ferdig med slikt som dette. Jeg får klem av alle når jeg kommer, og jeg liker egentlig ikke å klemme en gang.

Gutten med skjerfet var faktisk ironisk da han sa at han alltid hadde sett på meg som et positivt menneske, og om ikke annet er det jo hyggelig å vite at man kan forandre seg.