don’t believe in the wasting of time

Jeg skifter retning hele tiden. Tar nye svinger, som om hodet mitt var en eller annen rar form for uutforsket by, du vet, når du alltid sier, vi tar ned her, det ser koselig ut, alle de små smugene, som bare gang på gang fører deg tilbake til torget, den store fontenen, krysset, togstasjonen, kirka, og du kommer deg aldri bort fra turistfellene, hvor i all verden er det folk går ut i denne byen, sukker du når du sitter der med enda en gin tonic eller rom og cola, som var du førti år og på creta, omgitt av tjue år eldre turister på helgetur. Jeg vender tilbake til de samme tankene, skriver dem ned, fra meg, legger dem bort, men de sniker seg inn igjen, og det skal så lite til. Bare det å huske på et eller annet han sa. Jeg er fjorten år i fingrene.

 Jeg prater med en mann jeg ikke kjenner i telefonen. Mannen har ringt meg, og jeg står utenfor biblioteket og tripper. I det hvite og svarte skjørtet, det jeg kjøpte på wallmart eller noe sånt, da jeg var i usa, da æ va i amerika, skjørtet kosta kanskje åtti kroner, og det er tusen år siden. Alt dette som betyr noe. Alt dette som setter seg inn i hos, lager et lite hakk, snitt, kutt. Her skal minnene sitte.

Og hva er det verste som kan skje: At jeg bruker enda en sommer på å gå rundt mine egne skritt, kompansere for noe som ikke finnes, komme tilbake itl noe som ikke var der.