don’t believe in the wasting of time

Nå er jeg ferdig med å tenke på dette, sier jeg, sier det til alle, etter at jeg har latt ordene ry ut av meg, etter egentlige uskyldige spørsmål fra den andre parten om hvordan det går, slike man pleier å svare, det går fint, eller strålende, eller fint, bare litt stressa, slike svar er greie, men å svare jeg er ikke helt meg selv og nå skal du høre, fulgt av en halvtimelang innledning til de fleste utfordringer verden kan by på, eller i dette tilfellet, min verden byr på akkurat nå, det er ikke nødvendigvis greit. Og når jeg så har satt dem inn i alle mine små og store utfordringer, for tiden mest om den nye gutten, han jeg ikke vet hva betyr, eller hva jeg tenker, eller hva som er planen, eller hva jeg føler, eller om jeg føler, og der, når jeg har fortalt dem alt dette, sier jeg men nå er jeg ferdig med å tenke på dette, fortsetter å lyve for meg selv, tro at dette kommer til å forsvinne om jeg lukker øynene, men det er som å putte rotet i skuffa, du finner det igjen når du kommer hjem fra ferie. Med mindre du kaster kommoden. Og er det ikke festlig, at jeg skal ende opp med å traske rundt å gi meg selv usannheter, når hele målet mitt med dette vennskapet, dette vennskapet pluss, denne relasjonen, var at det ikke skulle være komplisert, og at jeg for en gangs skyld skulle være ærlig.Om få dager skal jeg møte igjen skjerf-gutten. Det blir spennende, blir det ikke. Vi er alltid litt annerledes om sommeren, jeg har nesten bare kjent han om høsten.