don’t believe in the wasting of time

En gang våknet jeg opp med en smilemunn i sprittusj på puppene og et vagt minne. Undersiden av munnen gikk liksom fra pupp til pupp, det var en gang jeg hadde på meg den samme kjolen som jeg har på meg nå, det er derfor jeg tenker på det. Den er flaskegrønn, og nå ser den litt annerledes ut enn den gjorde tidligere, eller kanskje er det meg. I dag føler jeg meg fin, kan du tro det, men det er ikke komplimentene, det er en idé om noe som skal gå bedre, eller et bilde av meg selv som sykler i regnkåpe, visst kommer det til å ordne seg. Og jeg tenker på hvordan jeg alltid har sagt det, at det var det jeg hadde å leve etter i lange perioder, at det kom til å gå bedre, skrev Går det ikke bra går det over på en lapp og hang det over pulten min. Og hva er det verste som kan skje, dette kommer til å gå bra, eller this too shall pass, vet ikke hvor jeg har den fra, også et vagt minne, formulerte setninger som ligger og ulmer et sted langt bak, du har ikke funnet på disse selv, og for alt du vet refererer du til backstreet boys-sanger. I går gråt jeg, og en annen formulering jeg har stjålet fra noen: Dette betyr litt mer for meg enn jeg ville at det skulle gjøre. Men i dag har jeg tatt skrittet til siden, slik man må, se teaterforestillinga di utenfra, film deg selv når du snakker, og at vi skal ha en pause fra hverandre, og så kan vi se siden, om noe er forandret, og om det er forandret i en positiv retning. Skjønt, man vet jo aldri. Men jeg tror det går bra. Jeg gjør det. (For dypt inne i et fortvilt forsøk på å framstå som bitter og negativ, så er jeg egentlig ganske glad i å leve, og derfor klarer jeg ikke å tro på noe annet enn at så lenge man forsøker, så lenge man vil, så kommer det til å gå bra.)