don’t believe in the wasting of time

Jeg har solbrente skuldre og saltvann i håret, jeg er sexy beach babe, later jeg som, men jeg er ikke sexy, jeg er ikke beach, jeg er ikke babe. Og istedet kan jeg sitte her og høre på sangene jeg egentlig har gitt opp, de man ikke vil innrømme at man hører på, men som på et eller annet merkelig vis er de eneste som passer til en bestemt følelse, og at jeg sitter her og er fjorten år i overflata. Eller at dette kanskje betydde litt mer for meg enn jeg først trodde. Jeg sender melding til ei venninne og sier det, så morsomt, så festlig, at det betydde mer for meg enn jeg først trodde, kan du tenke deg noe så komisk som å oppdage at man har følelse, og at følelsen er at noe ble litt for mye, det er jo som et stand up-show, så morsomt er det, tenker jeg. Og jeg har edderkopper på rommet, en konstant kamp, de kommer når vinduet er åpent, og plutselig ser jeg dem i det de smetter bak klesskapet, eller under ei avis, aldri mer enn en av gangen, og jeg veksler mellom å være livredd for dem, og å tenke at det er galt å drepe dem, faktisk, lange ekspedisjoner med glass og papirark, og alltid synger disse følelsene i bakhodet mitt. Jeg er ikke en person som føler, roper jeg til henne, det er ikke min greie. Evt. evt. evt. at jeg føler alt for mye. Det er ingenting som henger sammen, og jeg gråter i dusjen, jeg har alltid tenkt at jeg ønsker meg en film hvor noen er fortvilte og ikke gråter i dusjen, men jeg gjør det likevel, jeg har flytta inn i klisjéland, dessverre. I morgen skal jeg svømme enda lengre enn i dag, for jeg er ikke eldre enn at jeg tror at så lenge jeg holder meg konstant i bevegelse kommer det til å gå bra. Så lenge jeg feiger ut. Så lenge jeg er akkurat som en dårlig roman.