don’t believe in the wasting of time

Jeg er redd for at jeg rygger. Evt. jeg rygger, det er helt greit. Nå om dagene går jeg rundt i denne byen, som på et eller annen merkelig vis har blitt min, eller jeg later som om den er det. Og jeg utsetter alle problemene som sniker seg rundt meg, klamrer meg heller til alt som er fint. Jeg har elsket hvert sekund av våren, men nå husker jeg nesten ikke at den har vært her, for vi har sklidd over i en merkelig sommer, og han sier, du trenger ikke le av alt. Hvem skulle trodd det, at man har blitt et menneske som ler av alt, jeg tenker på for to år siden, da jeg ikke lo av noe, tror jeg. Enn at ting skal kunne bli så annerledes, og det kan vel umulig være bare denne byen, jeg husker nesten ikke høsten heller, husker ikke hvordan jeg kom meg hjem til jul, husker bare et tilfelle hvor jeg frøys veldig i den gamle leiligheten min, pustet frostrøyk inne og fingrene som var helt stive, det husker jeg, eller hvordan jeg noen ganger lå helt stille under dyna, og ikke turte stå opp, for jeg var så redd for en av de andre som bodde der. Jeg er tilbake på plassen min på biblioteket, akkurat så varm av å ha oppholdt meg utendørs at det føles litt klamt å skulle sitte her nå. Det lille vannet ser akkurat likt ut som da jeg flytta hit også, selv om jeg nå vet at de i løpet av vinteren fant en gutt nede i det, du har sikkert hørt det, han som lå der i to måneder, og vannet har ikke blitt helt det samme siden. I august var jeg bakfull og satt utenfor biblioteket og spiste en av disse miniposene med potetgull, den eneste vennen jeg hadde på det tidspunktet kom forbi, og vi gikk hjem til henne og drakk te. Siden jeg flyttet hit har jeg nesten aldri vært ensom. Jeg er redd for at alt skal bli annerledes om jeg setter ord på det, at noen skal forsvinne om jeg beskriver dem, eller at de skal vannes ut. At tankene betyr mer om jeg har dem selv. Jeg snakker med mor på telefon. Du må passe på så du ikke ender opp lei deg, sier mor. Mamma, sier jeg. Men det er nå en gang slik, sier hun, at enten så går det helt greit, eller så kommer du til å bli kjempelei deg og såret. Etter at jeg har lagt på tenker jeg at om ikke annet er det behagelig å finne ut hvor innstillingen til livet kommer fra.