don’t believe in the wasting of time

Hun sier, med en viss ironisk distanse, at når en dør lukkes åpnes en annen, og vi ler. Herregud, som vi ler, jeg må bøye meg forover og si, Nei, men så fint, da du, da er det jo ikke noe problem. Vi har ledd hele dagen, konsekvent med latteren i halsen. Nevnt de samme episodene om og om igjen, som om vi trenger å bekfrefte at dette faktisk har funnet sted, at det faktisk var fint. 

Om kvelden sovner jeg i fosterstilling på senga mi, med dyna trykka sammen i det ene hjørnet. Jeg våkner klokka to og innser at jeg verken har pusset tennene eller fjerna sminke, og at PCen fortsatt står og lyser foran meg. Som var jeg full står jeg opp og ordner meg, mens jeg krysser fingrene for at samboerene ikke skal komme hjem før jeg har lagt meg igjen. Etterpå legger jeg meg motsatt vei i senga, våkner med hodet i en annen ende. Jeg tør ikke gjøre noe som minner om det som er over. 

Jeg prøver å huske at dette ikke er slutt. Prøver å tro at når en dør lukkes åpnes en annen, men jeg klarer ikke å tenke noe annet enn at jeg ikke kan svømme, at jeg ikke kan fly, og at jeg blir alt for fort glad i mennesker. At jeg på tross av all innsatsen jeg legger i det motsatte, knytter meg ekstremt tett til dem jeg møter. Og at jeg alltid tenker i ettertid at jeg skulle vist dem det, at jeg alltid skulle sluppet dem litt nærmere, at det alltid var mer jeg skulle sagt. 

Likevel: Et sted langt nede, bak den kvalmende smaken i halsen, er det noe fortsatt vil finne ut av dette, som ikke har gitt opp, som vil at det skal skje. Det skal fortsette og det skal begynne på nytt. Det er nå verden begynner å snurre, det er nå kameraet snurrer ut med sexy musikk. Øynene som består av kleenex-papir. Du vet jeg er glad i deg. Du vet jeg er glad i dette. Jeg skal gjøre det fortjent. Jeg skal vri minnene videre. Gjøre dem fine. Jeg skal skape noe nytt.