don’t believe in the wasting of time

Dette sier jeg mens jeg låser opp døra. Jeg tror nok ikke han forsto at det var sant. Morgenen etter er jeg irritert. Fordi det er for varmt på rommet, fordi senga er for trang, fordi restene av all alkoholen fortsatt ulmer i huden, og fordi han ligger her, bak meg, og holder rundt meg. 

Jeg står opp og går i dusjen, og jeg liker heller ikke tanken på at han er på rommet mitt mens jeg ikke er det, liker ikke tanken på at jeg må skifte på senga, liker ikke tanken på  at dette er noe jeg gjør. Jeg kan ikke late som om det ikke var frivillig, kan ikke en gang late som om det var noe han maste seg til. Men jeg kan vite at jeg sa det. At jeg skjønte hvor full jeg var, eller at jeg kjenner igjen mine egne handlingsmønster. Det er slikt som dette som gjør at jeg blir redd for gutter. Det er at jeg er så redd for gutter som gjør at jeg gjør slikt som dette. For så å lage treffende psykologiske analyser av det i ettertid.