don’t believe in the wasting of time

Jeg vet ikke hva som skjer, vet ikke hva det er med meg. Jeg har hjertet utenpå kroppen om dagene, eller kanskje heller, alle følelsene. Alle sammen, jeg går rundt, og har alt jeg tenker istedet for klær. Huden min er influensa-øm, slik det gjør vondt å dusje gjør det vondt å forholde seg til mennesker, for jeg er så full av hver eneste følelse jeg noen gang har hatt. Som om noe satt fast i halsen min, klødde i hodebunnen, øynene iferd med å skifte konsistens. Jeg sitter på skolen, og tar meg selv i å fnise under eksamen, fordi jeg tenker på et eller annet som fikk han til å le. I disse ordene er jeg fjorten år. At det skal være så vondt å føle noe så sterkt, og at jeg ikke skjønte det før. At det måtte gå så mange dager, uker før jeg oppdaga at denne følelsen ligner på noe jeg har kjent før. Og at jeg akkurat nå ikke orker å huske på alle feilene jeg har gjort. Jeg forsøker å glemme at dette kan få noe annet enn en lykkelig utgang, men det messer likevel i bakhodet. Som glassene over vasken når oppvaskmaskina står på, en svak, nesten umerkelig, men likevel irriterende lyd, irriterende nok til at det er vanskelig å konsentrere seg, fortsetter å si det: At dette kan vi ikke. At vi har prøvd det før. At det ikke er en god idé.Jeg skal sovne med den nesten perfekte gutten inne i hodet mitt i kveld. I disse tankene har han fingrene sine i håret mitt.