don’t believe in the wasting of time

Jeg sitter våken og hoster. Jeg burde sove, for jeg er trøtt, og jeg skal opp tidlig i morgen, men jeg sitter våken og hoster. Rommet mitt er under bakken, og når de på gata utenfor røyker kjenner jeg det. Det gir meg alltid en følelse av en fest jeg ikke er med på.  Om to uker er noe ferdig, og jeg vet ikke hva jeg synes om ting som er ferdig. Jeg vet bare at jeg kommer til å gråte, fordi jeg gråter alltid, og jeg vet at jeg må skrive mye før den tid. Jeg vet at dagene mine er fulle. Jeg lager livet mitt, og jeg maler helt ut i kantene. Jeg bruker fettstifter i sterke farger, så farger jeg over med svart, og etterpå henter jeg fram fargene igjen med et mønster. Jeg kan kalle det fyrverkeri.Jeg er så søt. Jeg er så søt, sier de. Hun med det flotte håret lurer på om det er et problem for meg, å være så søt, nei, sier jeg, det er ikke det. For, sier jeg, problemet er vel hvis folk føler jeg er barnslig og fullstendig uten substans. Og de som kjenner meg vet kanskje at det ikke stemmer. Og. De som ikke tar seg tid til å finne det ut. Er det kanskje ikke så farlig med uansett. Kanskje. Jeg er så søt. Jeg er så søt at jeg våkner inntil dem jeg ikke kjenner, og stirrer inn i veggen. Og hva kommer nå. Sommer har alltid skremt meg. En ny begynnelse, som ikke virker, en ny begynnelse light, unntakstilstand, og alle minnene som skriker inn i øret ditt, sier hvorfor er du ikke slik lenger, hvorfor er ikke livet ditt slik lenger. På rema kjøper jeg: banan. mandler. rosiner. selvfrys-is. Jeg er redd for å handle inn for mye på en gang, fordi jeg tror jeg er på vei bort. Men det er ikke sant. Jeg er ikke på vei bort. Jeg vil bli her. Jeg skal bli her.