don’t believe in the wasting of time

Hun sier, med en viss ironisk distanse, at når en dør lukkes åpnes en annen, og vi ler. Herregud, som vi ler, jeg må bøye meg forover og si, Nei, men så fint, da du, da er det jo ikke noe problem. Vi har ledd hele dagen, konsekvent med latteren i halsen. Nevnt de samme episodene om og om igjen, som om vi trenger å bekfrefte at dette faktisk har funnet sted, at det faktisk var fint. 

Om kvelden sovner jeg i fosterstilling på senga mi, med dyna trykka sammen i det ene hjørnet. Jeg våkner klokka to og innser at jeg verken har pusset tennene eller fjerna sminke, og at PCen fortsatt står og lyser foran meg. Som var jeg full står jeg opp og ordner meg, mens jeg krysser fingrene for at samboerene ikke skal komme hjem før jeg har lagt meg igjen. Etterpå legger jeg meg motsatt vei i senga, våkner med hodet i en annen ende. Jeg tør ikke gjøre noe som minner om det som er over. 

Jeg prøver å huske at dette ikke er slutt. Prøver å tro at når en dør lukkes åpnes en annen, men jeg klarer ikke å tenke noe annet enn at jeg ikke kan svømme, at jeg ikke kan fly, og at jeg blir alt for fort glad i mennesker. At jeg på tross av all innsatsen jeg legger i det motsatte, knytter meg ekstremt tett til dem jeg møter. Og at jeg alltid tenker i ettertid at jeg skulle vist dem det, at jeg alltid skulle sluppet dem litt nærmere, at det alltid var mer jeg skulle sagt. 

Likevel: Et sted langt nede, bak den kvalmende smaken i halsen, er det noe fortsatt vil finne ut av dette, som ikke har gitt opp, som vil at det skal skje. Det skal fortsette og det skal begynne på nytt. Det er nå verden begynner å snurre, det er nå kameraet snurrer ut med sexy musikk. Øynene som består av kleenex-papir. Du vet jeg er glad i deg. Du vet jeg er glad i dette. Jeg skal gjøre det fortjent. Jeg skal vri minnene videre. Gjøre dem fine. Jeg skal skape noe nytt. 

Dette sier jeg mens jeg låser opp døra. Jeg tror nok ikke han forsto at det var sant. Morgenen etter er jeg irritert. Fordi det er for varmt på rommet, fordi senga er for trang, fordi restene av all alkoholen fortsatt ulmer i huden, og fordi han ligger her, bak meg, og holder rundt meg. 

Jeg står opp og går i dusjen, og jeg liker heller ikke tanken på at han er på rommet mitt mens jeg ikke er det, liker ikke tanken på at jeg må skifte på senga, liker ikke tanken på  at dette er noe jeg gjør. Jeg kan ikke late som om det ikke var frivillig, kan ikke en gang late som om det var noe han maste seg til. Men jeg kan vite at jeg sa det. At jeg skjønte hvor full jeg var, eller at jeg kjenner igjen mine egne handlingsmønster. Det er slikt som dette som gjør at jeg blir redd for gutter. Det er at jeg er så redd for gutter som gjør at jeg gjør slikt som dette. For så å lage treffende psykologiske analyser av det i ettertid. 

Jeg vet ikke hva som skjer, vet ikke hva det er med meg. Jeg har hjertet utenpå kroppen om dagene, eller kanskje heller, alle følelsene. Alle sammen, jeg går rundt, og har alt jeg tenker istedet for klær. Huden min er influensa-øm, slik det gjør vondt å dusje gjør det vondt å forholde seg til mennesker, for jeg er så full av hver eneste følelse jeg noen gang har hatt. Som om noe satt fast i halsen min, klødde i hodebunnen, øynene iferd med å skifte konsistens. Jeg sitter på skolen, og tar meg selv i å fnise under eksamen, fordi jeg tenker på et eller annet som fikk han til å le. I disse ordene er jeg fjorten år. At det skal være så vondt å føle noe så sterkt, og at jeg ikke skjønte det før. At det måtte gå så mange dager, uker før jeg oppdaga at denne følelsen ligner på noe jeg har kjent før. Og at jeg akkurat nå ikke orker å huske på alle feilene jeg har gjort. Jeg forsøker å glemme at dette kan få noe annet enn en lykkelig utgang, men det messer likevel i bakhodet. Som glassene over vasken når oppvaskmaskina står på, en svak, nesten umerkelig, men likevel irriterende lyd, irriterende nok til at det er vanskelig å konsentrere seg, fortsetter å si det: At dette kan vi ikke. At vi har prøvd det før. At det ikke er en god idé.Jeg skal sovne med den nesten perfekte gutten inne i hodet mitt i kveld. I disse tankene har han fingrene sine i håret mitt. 

- And shoe polish? Dama i den tyske skobutikken skjønner ikke hva jeg mener. Shoe? Polish?, gjentar jeg. Fortsatt ingen større forståelse. Jeg må ta opp ei sko og gnukke på den. Hun skjønner. Så bra. Red? Hm? Red, do you have red shoe polish? Jeg peker. Rot? Yes, red! Haha.

Hjemme i byen min kjøper jeg en rød genser på fretex. Nå kan jeg ha nypussa sko og rød genser.  Jeg kan ha blondestrømpebukse og spenner i håret. Jeg kan være en gammel film.

Jeg møter den fine forfatteren min på vei tilbake. Han stopper meg, og sier han likte det jeg hadde skrevet. Jeg smiler ned, opp, overalt. 

Nå drikker jeg yogi-te, og prøver å smake noe, selv om jeg er helt tett. Og jeg tenker at jeg burde skrevet på andre ting enn dette. Men det får bare være.  

Jeg sitter våken og hoster. Jeg burde sove, for jeg er trøtt, og jeg skal opp tidlig i morgen, men jeg sitter våken og hoster. Rommet mitt er under bakken, og når de på gata utenfor røyker kjenner jeg det. Det gir meg alltid en følelse av en fest jeg ikke er med på.  Om to uker er noe ferdig, og jeg vet ikke hva jeg synes om ting som er ferdig. Jeg vet bare at jeg kommer til å gråte, fordi jeg gråter alltid, og jeg vet at jeg må skrive mye før den tid. Jeg vet at dagene mine er fulle. Jeg lager livet mitt, og jeg maler helt ut i kantene. Jeg bruker fettstifter i sterke farger, så farger jeg over med svart, og etterpå henter jeg fram fargene igjen med et mønster. Jeg kan kalle det fyrverkeri.Jeg er så søt. Jeg er så søt, sier de. Hun med det flotte håret lurer på om det er et problem for meg, å være så søt, nei, sier jeg, det er ikke det. For, sier jeg, problemet er vel hvis folk føler jeg er barnslig og fullstendig uten substans. Og de som kjenner meg vet kanskje at det ikke stemmer. Og. De som ikke tar seg tid til å finne det ut. Er det kanskje ikke så farlig med uansett. Kanskje. Jeg er så søt. Jeg er så søt at jeg våkner inntil dem jeg ikke kjenner, og stirrer inn i veggen. Og hva kommer nå. Sommer har alltid skremt meg. En ny begynnelse, som ikke virker, en ny begynnelse light, unntakstilstand, og alle minnene som skriker inn i øret ditt, sier hvorfor er du ikke slik lenger, hvorfor er ikke livet ditt slik lenger. På rema kjøper jeg: banan. mandler. rosiner. selvfrys-is. Jeg er redd for å handle inn for mye på en gang, fordi jeg tror jeg er på vei bort. Men det er ikke sant. Jeg er ikke på vei bort. Jeg vil bli her. Jeg skal bli her.    

If love isn’t foreverWhy I’m I here.Er det stygt av meg å fortsatt savne noen, og ikke helt gi slipp.(Don’t let go Rose/I’ll never let go Jack) At jeg fortsatt har lyst til å nevne han, la ham skli inn i samtalene med venner, som om de også kjente han, si, ja, det er nesten som en gang med gutten, da la jeg meg til å sove med et teppe over hodet, for jeg ville ikke at han skulle se hvordan jeg så ut. Og de ler, og sier, ja, men da ble det vel ikke så mye moro, og jeg må svare, nei, men dette var før jeg ville det skulle bli noe moro. Og nå er det etter at jeg ville at det skulle bli noe moro.  Perioden hvor jeg ønsket meg moro var kanskje på to og en halv uke, om ikke mindre, og likevel har han fylt meg opp, som om jeg var en tom karaffel, klar for å bli helt dårlig rødvin ned i. ‘Men kanskje var det likevel dette som gjorde oss magiske, eller som gjorde at jeg klarte å bruke tanker på det, at det var bare oss, at det var ingen andre, at jeg aldri diskuterte oss, hvor vi var på vei. At ingen visste at han bøyde seg inn til meg, og luktet meg på kinnet når ingen andre var der, og at jeg alltid ville at han skulle bøye seg bare litt lenger, lukte på nakken min, stikke fingrene inn i håret mitt.Og i ettertid. At jeg vet at det aldri skulle bli oss, fordi vi er en klisjé, at vi er to puslespillbrikker som overhodet ikke passer sammen, at vi ikke er Anne og Gilbert, men heller noen det aldri ble skrevet ei bok om, og at det skulle ende med at jeg sovner med et utspent ansikt over meg.Hun forstår ikke hvorfor det er  vanskelig for folk å si at de elsker noen, og jeg sier at jo, det forstår jeg. Men om de mener det, sier hun. Om de elsker noen, hvorfor er det da vanskelig. Og jeg vet så godt, jeg vet så godt, for jeg har sagt Mhm, ok, når noen har sagt at de er utrolig glade i meg, og jeg tør ikke tenke på min egen reaksjon den dagen noen bringer fram hardere skyts, og jeg vet ikke om jeg overhodet ønsker meg selv eller en motpart og oppleve noe slikt.Nå er det andre mennesker som finnes.Jeg møter en gammel venninne, og jeg gir henne hurtigversjonen, jo, ja, nei, du vet, kjærligheten, ja den, nei, det har vært en gutt, men det er over nå, heee. Men det er jo alltid noen nye, sier hun. Ja, sier jeg. Det er alltid noen nye.Og jeg tenker, at det er alltid noen nye. Jeg har andre mennesker i hodet. Jeg vet om en jeg synes er fantastisk, en jeg synes er i teorien perfekt.Og det er vår, det er vår, det er vår. Ikke lurevår, men skikkelig vår, og det er på tide å skifte soundtrack.Lloyd, I’m ready to be heartbroken.