don’t believe in the wasting of time

Hvorfor lyver du så mye, sa han. Jeg sa noe om at jeg trodde egentlig ikke jeg løy så mye, jeg snakket bare ikke så mye sant. Så lo vi kanskje av et eller annet teit, og det forsvant ut, eller ned i ei vinflaske. Senere skulle jeg komme til å tenke at jeg hadde løyet alt for mye til han, og at det kanskje var derfor det aldri virket, at vi var som to puslespillbrikker når du legger den store blå biten i et puslespill med 5000 brikker, du vil, du vil, men de passer bare ikke sammen. Nå tenker jeg dette: At jeg snakker mer sant enn mange jeg vet om.  At det at jeg ikke forteller alt ikke betyr at jeg lyver. At han ikke forsto hvor mye jeg fortalte han. At han ikke forsto hvor mye av det jeg sa som var sant. At når jeg sa ting som, æsj, det er så teit at vi ikke kan være sammen hele tiden, da mente jeg det faktisk. Eller når jeg sa, det er så fint å være hos deg, at det ikke var et fnugg av ironi i det. Og jeg har fortalt han mer og mer, stadig nærmere og nærmere, og at han vet mer enn mange jeg har kjent mye lengre enn han. De gangene jeg lot være å fortelle han ting, at det var fordi jeg ikke ville ødelegge noe av det vi kanskje hadde, det jeg ikke visste om jeg ville vi skulle ha, uansett. Og jeg vet én gang jeg løy for han, jeg vet én gang jeg åpnet munnen og sa noe som ikke var sant, jeg har visst det lenge, sa jeg, det har ingenting med saken å gjøre, sa jeg, det ville gått slik uanett, sa jeg. Men det ville jo ikke det. Det ville jo ikke det.