don’t believe in the wasting of time

Jeg bor i en kjeller og lurer på hva som skiller meg fra andre mennesker. Etter at jeg ble lei av pulten min, sliten av de hjerteformede post it-lappene, og alle papirene som sa et eller annet jeg burde ha gjort, en regning jeg ikke har råd til å betale før om ei uke, og den store vinduskarmen min med stereoanlegg, bøker, ei hjemmelaga dukke på en stol et avisutklipp hvor det står Ensomhet er ikke en lengsel etter selskap, men etter beslektede sjeler, da jeg klippa den ut gjorde den meg trist, men nå gjør den meg glad, fordi jeg vet at de tross alt finnes, at jeg har dem rundt meg, og beslektede sjeler høres så fint ut. Klokka halv to begynner jeg å ommøblere på alle tingene. Jeg lager ei ny bokhylla ved senga, bygger med bøkene som om de var murssteinsklosser, putter pulten litt lenger til høyre, flytter høytalerne et hakk opp, i den neste vinduskarmen, til dem opprinnelige er nesten tom. Jeg gjør vinduskarmen til min nye arbeidsplass. Den lider under manglende oppbevaringsmuligheter, jeg må ha avisene, tegneblokka, bildene innenfor hofta, brillene oppå den ene høytalene og PCen balanserende i vinduskarmen. Nå sitter jeg bare rett under gatenivå, og jeg kan se ut gjennom det store vinduet mitt.

Jeg ruller opp persiennene, såvi kan se på hverandre jeg og de som går forbi, selv om deres knær er på nivå med mitt hode. Jeg så alltid for meg å flytte til en stor by og bo i sjarmerende og falleferdig loftsleilighet, eller når virkelighetsoppfatelsen ble korrigert av de litt mer realistiske filmene, en falleferdig og sjarmerende kjellerleilighet, hvor en itliensk resturant hadde kjøkkeninngang rett ved min, og jeg ble venner, siden kjæreste med den kjekke servitøren. Og ja, dette foregår i New York. Om jeg ikke akkurat trodde det kom til å skje akkurat slik var det ikke en dum tanke.

Men jeg har bodd i falleferdige leiligheter, og de har hatt sin sjarm, men ikke på den måten jeg trodde da jeg var femten. De har ikke hatt tapet fra søttitallet og branntrapp. De har hatt dusj på kjøkkenet og do på gangen. Eller de har vært ekstremt dyre med sure naboer, ikke de hjertevarme ny vennene jeg trodde skulle komme til å bo der. Og når jeg nå bor i denne kjelleren er den ikk falleferdig i det hele tatt, den er varm og har to bad, og drømmene mine blir stadig mer sanne, men ikke på den måten jeg trodde.

Det går et buekorps forbi vinduet mitt. Jasså, tenker jeg, så er det sant det de sier om Bergen, dette med buekorpsene. Det blir visst verre herfra og ut. Jeg får tresmak i rumpa av den nye plassen min, men jeg liker den fortsatt. Og det skal ikke slutte her, tenker jeg, jeg har mange falleferdige leiligheter igjen å bo i.