At det skal føles så merkelig og feil og ha det helt greit. Hver gang jeg stopper opp oppdager jeg at jeg ikke tror på det, det er noe unaturlig over det hele, som å plutselig ha oppdaget at man kan fly. Eller kanskje heller som å drømme at du kan fly, og på et tidpsunkt i drømen, så tenker du det likevel, jøss, tenker du, dette kan jo ikke stemme, jeg kan jo ikke fly.
Vi har vært på kino, og hun følger meg til trikken, for hun bor i sentrum, og jeg gjør ikke det. Og så snakker vi om en hun kjenner. Og at hun er veldig glad i han, men at han er så vanskelig å forholde seg til. At han gjør slike merkelige ting, for å sjekke henne ut. Det er vel typisk sier jeg. For deprimerte. De trenger veldig ofte veldig mye bekreftelse, bare for å holde seg flytende. Men, sier hun, må han såre meg slik samtidig, jeg sier jo at jeg bryr meg om han, han vet det jo. Og jeg svarer igjen, de blir ofte litt egoistiske sier jeg. Som å stå nede i en brønn, mens alle du kjenner står der oppe, da blir du ganske gira på å komme deg oppover, og da gjør det liksom ikke så mye om du napper noen litt i fletta. Jeg sier ikke at vi snakker om meg. Hun sier det heller ikke. Og jeg tenker på en bok, hvor hovedpersonen blir sint på venninnen sin, fordi venninnen har kalt henne egoistisk. Du var veldig egoistisk, sier venninnen. Og hovedpersonen tenker Jeg Var Deprimert. Det er det som er å være deprimert, tenker hovedpersonen, du blir egoistisk. Og jeg leste dette, og tenkte, ja, det er slik det er å være deprimert.
De som tror at å være deprimert bare er å være litt lei seg vet ingenting, tenker jeg. Og så tenker jeg, at tross alt, så har det godt så bra, og ting går så fint nå, og jeg er ikke deprimert lenger. Jeg kan være lei meg, men jeg er ikke deprimert lenger, og det er så rart, og så fint, at jeg nesten glemmer at det går an, eller at jeg nesten glemmer at det har funtes noe annet.
Hun sa: Jeg tar overhodet ikke noe ansvar for at du er lei deg. Og jeg gråt og jeg gråt og jeg gråt. Og nå blir det noe av henne, som de sier, hun kommer til å bli noe stort, og jeg lurer på når hun skal forstå det. At hun ikke har noen som helst forståelse av psykiske lidelser, eller hva folk trenger når de er langt nede, og jeg lurer på om jeg burde fortelle henne det. Det er over et år siden, og alt er forandret siden hun sa det til meg, og dytta meg utfor den siste lille kanten, men alt er annerledes nå. Men jeg tenker at hun burde visst det. At det finnes ting også hun ikke vet noe om. Det finnes ting du ikke løser med en fremdriftsplan.
Leave a Reply