don’t believe in the wasting of time

Hvorfor lyver du så mye, sa han. Jeg sa noe om at jeg trodde egentlig ikke jeg løy så mye, jeg snakket bare ikke så mye sant. Så lo vi kanskje av et eller annet teit, og det forsvant ut, eller ned i ei vinflaske. Senere skulle jeg komme til å tenke at jeg hadde løyet alt for mye til han, og at det kanskje var derfor det aldri virket, at vi var som to puslespillbrikker når du legger den store blå biten i et puslespill med 5000 brikker, du vil, du vil, men de passer bare ikke sammen. Nå tenker jeg dette: At jeg snakker mer sant enn mange jeg vet om.  At det at jeg ikke forteller alt ikke betyr at jeg lyver. At han ikke forsto hvor mye jeg fortalte han. At han ikke forsto hvor mye av det jeg sa som var sant. At når jeg sa ting som, æsj, det er så teit at vi ikke kan være sammen hele tiden, da mente jeg det faktisk. Eller når jeg sa, det er så fint å være hos deg, at det ikke var et fnugg av ironi i det. Og jeg har fortalt han mer og mer, stadig nærmere og nærmere, og at han vet mer enn mange jeg har kjent mye lengre enn han. De gangene jeg lot være å fortelle han ting, at det var fordi jeg ikke ville ødelegge noe av det vi kanskje hadde, det jeg ikke visste om jeg ville vi skulle ha, uansett. Og jeg vet én gang jeg løy for han, jeg vet én gang jeg åpnet munnen og sa noe som ikke var sant, jeg har visst det lenge, sa jeg, det har ingenting med saken å gjøre, sa jeg, det ville gått slik uanett, sa jeg. Men det ville jo ikke det. Det ville jo ikke det.  

Jeg bor i en kjeller og lurer på hva som skiller meg fra andre mennesker. Etter at jeg ble lei av pulten min, sliten av de hjerteformede post it-lappene, og alle papirene som sa et eller annet jeg burde ha gjort, en regning jeg ikke har råd til å betale før om ei uke, og den store vinduskarmen min med stereoanlegg, bøker, ei hjemmelaga dukke på en stol et avisutklipp hvor det står Ensomhet er ikke en lengsel etter selskap, men etter beslektede sjeler, da jeg klippa den ut gjorde den meg trist, men nå gjør den meg glad, fordi jeg vet at de tross alt finnes, at jeg har dem rundt meg, og beslektede sjeler høres så fint ut. Klokka halv to begynner jeg å ommøblere på alle tingene. Jeg lager ei ny bokhylla ved senga, bygger med bøkene som om de var murssteinsklosser, putter pulten litt lenger til høyre, flytter høytalerne et hakk opp, i den neste vinduskarmen, til dem opprinnelige er nesten tom. Jeg gjør vinduskarmen til min nye arbeidsplass. Den lider under manglende oppbevaringsmuligheter, jeg må ha avisene, tegneblokka, bildene innenfor hofta, brillene oppå den ene høytalene og PCen balanserende i vinduskarmen. Nå sitter jeg bare rett under gatenivå, og jeg kan se ut gjennom det store vinduet mitt.

Jeg ruller opp persiennene, såvi kan se på hverandre jeg og de som går forbi, selv om deres knær er på nivå med mitt hode. Jeg så alltid for meg å flytte til en stor by og bo i sjarmerende og falleferdig loftsleilighet, eller når virkelighetsoppfatelsen ble korrigert av de litt mer realistiske filmene, en falleferdig og sjarmerende kjellerleilighet, hvor en itliensk resturant hadde kjøkkeninngang rett ved min, og jeg ble venner, siden kjæreste med den kjekke servitøren. Og ja, dette foregår i New York. Om jeg ikke akkurat trodde det kom til å skje akkurat slik var det ikke en dum tanke.

Men jeg har bodd i falleferdige leiligheter, og de har hatt sin sjarm, men ikke på den måten jeg trodde da jeg var femten. De har ikke hatt tapet fra søttitallet og branntrapp. De har hatt dusj på kjøkkenet og do på gangen. Eller de har vært ekstremt dyre med sure naboer, ikke de hjertevarme ny vennene jeg trodde skulle komme til å bo der. Og når jeg nå bor i denne kjelleren er den ikk falleferdig i det hele tatt, den er varm og har to bad, og drømmene mine blir stadig mer sanne, men ikke på den måten jeg trodde.

Det går et buekorps forbi vinduet mitt. Jasså, tenker jeg, så er det sant det de sier om Bergen, dette med buekorpsene. Det blir visst verre herfra og ut. Jeg får tresmak i rumpa av den nye plassen min, men jeg liker den fortsatt. Og det skal ikke slutte her, tenker jeg, jeg har mange falleferdige leiligheter igjen å bo i.

At det skal føles så merkelig og feil og ha det helt greit. Hver gang jeg stopper opp oppdager jeg at jeg ikke tror på det, det er noe unaturlig over det hele, som å plutselig ha oppdaget at man kan fly. Eller kanskje heller som å drømme at du kan fly, og på et tidpsunkt i drømen, så tenker du det likevel, jøss, tenker du, dette kan jo ikke stemme, jeg kan jo ikke fly.

Vi har vært på kino, og hun følger meg til trikken, for hun bor i sentrum, og jeg gjør ikke det. Og så snakker vi om en hun kjenner. Og at hun er veldig glad i han, men at han er så vanskelig å forholde seg til. At han gjør slike merkelige ting, for å sjekke henne ut. Det er vel typisk sier jeg. For deprimerte. De trenger veldig ofte veldig mye bekreftelse, bare for å holde seg flytende. Men, sier hun, må han såre meg slik samtidig, jeg sier jo at jeg bryr meg om han, han vet det jo. Og jeg svarer igjen, de blir ofte litt egoistiske sier jeg. Som å stå nede i en brønn, mens alle du kjenner står der oppe, da blir du ganske gira på å komme deg oppover, og da gjør det liksom ikke så mye om du napper noen litt i fletta. Jeg sier ikke at vi snakker om meg. Hun sier det heller ikke. Og jeg tenker på en bok, hvor hovedpersonen blir sint på venninnen sin, fordi venninnen har kalt henne egoistisk. Du var veldig egoistisk, sier venninnen. Og hovedpersonen tenker Jeg Var Deprimert. Det er det som er å være deprimert, tenker hovedpersonen, du blir egoistisk. Og jeg leste dette, og tenkte, ja, det er slik det er å være deprimert.

De som tror at å være deprimert bare er å være litt lei seg vet ingenting, tenker jeg. Og så tenker jeg, at tross alt, så har det godt så bra, og ting går så fint nå, og jeg er ikke deprimert lenger. Jeg kan være lei meg, men jeg er ikke deprimert lenger, og det er så rart, og så fint, at jeg nesten glemmer at det går an, eller at jeg nesten glemmer at det har funtes noe annet.

Hun sa: Jeg tar overhodet ikke noe ansvar for at du er lei deg. Og jeg gråt og jeg gråt og jeg gråt. Og nå blir det noe av henne, som de sier, hun kommer til å bli noe stort, og jeg lurer på når hun skal forstå det. At hun ikke har noen som helst forståelse av psykiske lidelser, eller hva folk trenger når de er langt nede, og jeg lurer på om jeg burde fortelle henne det. Det er over et år siden, og alt er forandret siden hun sa det til meg, og dytta meg utfor den siste lille kanten, men alt er annerledes nå. Men jeg tenker at hun burde visst det. At det finnes ting også hun ikke vet noe om. Det finnes ting du ikke løser med en fremdriftsplan.