don’t believe in the wasting of time

Jeg oppdager at jeg har glemt så mye. Jeg vrir hodet for å huske på deg, vil liksom stikke fingrene inn i hodet, for å grave ut det jeg vet ligger der. Jeg husker ikke hvordan farfaren min døde. Jeg finner en tekst jeg skreiv på det tidspunktet, så jeg kan vite at jeg var i trondheim. Jeg var to timer og min egen dyne unna, står det i teksten. Mitt våknoppust tangerte ditt siste. Og at jeg gikk på videregående, det kan jeg huske, for jeg husker en gutt, og noe rundt det. Men jeg husker ikke når han flyttet ut hjemmefra. Eller hvordan rom han hadde på sykehjemmet. Og det er så mye jeg har slettet, og jeg tør ikke spørre om det.

 Jeg bruker dagene på å lete fram gamle bilder, presse minnene tilbake i hodet mitt. Jeg vil ta på bildene, jeg vil at de skal skli inn i fingrene mine og jeg tror at hvis jeg holder dem nok, blar igjennom den om og om igjen, så kanskje blir de virkelige.

I skapet over senga til mamma finner jeg albumet jeg egentlig har lett etter hele tiden, også mens jeg gikk gjennom alle bildene hos pappa, de som er fullstendig uten system, og bildene er blanda, bilder av meg på fjellet, og firmatur til Praha. Jeg står på tå på nattbordet når jeg åpner den grønne døra, jeg kom akkurat på at det kunne være noe her, og noe slår mot meg, som farger eller musikk, eller hvis dette var en film: kameraet som snurrer ut, jeg som står igjen med halvåpen munn mens alt forsvinner inn i øynene mine. Ei hvit maske jeg laga en gang, avtrykket av ansiktet mitt da jeg var seksten, runebomma fra farmor, gamle noter, og det svarte albumet med en blomst på. Jeg vil gråte, men jeg kan ikke.