don’t believe in the wasting of time

Vi er på vei ned i øl nummer tre, og jeg forteller om en annen venn av oss. At jeg innimellom ikke kan la være å irritere meg. At jeg blir sint på den måten du blir sint på folk du er glad i, når du får et behov for å riste i folk, og si ta deg sammen, menneske, men du vet det ikke kommer til å hjelpe, så du lar være. Og jeg sier at jeg kan bare ikke forstå, hvordan det går an å ha en så negativ innstilling til, vel, alt. At det liksom aldri er noe som er riktig, sier jeg.

Hun jeg snakker med nikker, og vil liksom ikke kommentere på mitt plutselige lille raseriutrudd. Og jeg fortsetter, hvorfor har hun ingen gode minner fra videregående, sier jeg. Jeg nekter å tro at hun ikke har noen gode minner, men hun velger å bare holde på de gangene hun følte seg utenfor, jeg vet jo at vi har gode minner sammen, men hun glemmer dem. Eller hvis hun tenker på dem blir hun bare lei seg fordi det ikke er slik lenger. Og da blir du ikke glad. Jeg sier det igjen, for å være sikker på at min samtalepartner får med seg hva jeg mener om saken. Da blir du ikke glad.

Og hun sier at jeg har jo bare gode minner. Det er helt ekstremt, sier hun. Man kan be deg snakke om videregående, og du vil snakke om fine minner sammenhengende i et døgn. Du har jo sletta alt som var kjipt fullstendig. Og jeg tenker at ja, selvfølgelig, hvis jeg kan velge mellom dårlige og gode minner, så beholder jeg de gode. Og derfor er alt jeg husker fra videregående fint, fordi jeg ikke orker å bruke plass på det som var vondt. Og slik er det med årene etterpå også. Jeg vil vinkle livet mitt fint, fordi jeg tror man bestemmer det litt selv. Det som er trist kommer når det kommer, og da føkker det til alt, men så vil jeg ikke ha det mer.

Litt senere snakker vi om gutten som har fylt hodet mitt så lenge. Og at jeg begynner å tenke at min teknikk for å komme over han kanskje ikke er ideell. Fullstendig ignorering fungerer ikke optimalt, og han kommer tilbake som små flodbølger. Setter meg ut når jeg ser han på gata, og må rømme inn på en hanskebutikk for damer godt over førti, hvor jeg står og puster, og kjenner på hvordan pulsen presser seg oppover. Snur meg til forskjellige kanter, blunker, vil ringe noen, ikke være her, alene, med denne eksplosjonen av et eller annet i brystet. Som om at jeg gjør alt jeg kan for å glemme han fungerer slik: Jeg står inne i et rom, og jeg skyver det unna med en kost, jeg dytter, og dytter, og lager rommet mitt større og større, en tyktflytende masse, som vil innover, men jeg dytter den ut, jeg står i støvler og skjørt og skaut og ei gammel t-skjorte, og skyver unna denne massen, og så kommer han, eller noen nevner han i en bi-setning, og jeg blir uoppmerksom, og jeg står igjen til knes.

Men, sier jeg, selv om dette kanskje ikke er den beste måten å komme over noen på, selv om det kanskje har tatt snart ett år, snart ett år å komme over noe som nesten ikke var noe, så er det ingen grunn til å stoppe nå. Og jeg vet, jeg har prøvd på denne taktikken før, og jeg har kommet over andre med denne taktikken, og jeg skal fortsette til jeg har rensa rommet mitt helt.

Og tenk slik: Alle de gode minnene jeg har fra han. Da han tok hånda mi for første gang på trikken. Da jeg nesten ikke turte å se på han, og han ga meg en klem likevel. Det første kysset, banalt som det er. Eller alle gangene vi lo sammen. Og dette vil jeg ikke slette. Men jeg vil legge dem bort litt. Jeg skal plukke dem ut fra massen, skylle av dem og legge dem i en boks. Når jeg er ferdig med massen skal jeg ta dem ut igjen, og de skal gjøre alt litt bedre.