don’t believe in the wasting of time

Jeg er hjemme. Helt hjemme. I den byen jeg tross alt har tilbragt mesteparten av livet mitt, og som derfor, enn så lenge, blir litt viktigere, eller bare betyr noe litt annet enn alle andre byer. Tar meg selv i å synes at de gamle betongklossene er fine, eller tro at det har noe med byen å gjøre at det er snø og blå himmel. Mor og jeg tråkker rundt hverandre i den lille leiligheten, det henger ett eller annet i lufta, hele tiden, kommentarer hun ikke sier, og kommentarer jeg venter på at hun skal komme med. Jeg får et litt annet ganglag enn alltid ellers, og lurer på hvorfor det er slik, uansett, at det foreldrene våre sier til oss betyr litt mer enn så mange andre. At jeg fortsatt vil vise dem karakterene mine, eller at de skal si at jeg har på meg et fint skjørt.

Over en form med torsk og tomat spør hun meg hvordan det var i går. Fint, sier jeg. Veldig fint. Alltid så godt å se igjen de gamle venninnene. Hun spør om det ble sent, og jeg svarer at ja, det ble det, men har lyst til å si at vi ikke drakk, for det gjorde vi ikke, det er disse vennene, som jeg kan ha en helaften med, basert på sukker og for lite søvn.

- Vi oppdaterte hverandre på hva som har skjedd siden sist, forklarer jeg. Men det er klart, ikke alles oppdateringenger blir like interessante. H har jo fått seg kjæreste nå.

- Har ikke du kjæreste? spør hun.

- Nei, sier jeg. Da ville jeg jo sagt det.

- Ja, ville du det?

- Ja, det ville jeg.

- Hm, sier hun, og ser ned i tomatblandingen. Hm. Jeg spør om vi skal rydde av, og hun nikker. Vi setter på te-vann, som vi ikke bruker. Later som vi er veldig gode venninner, som ler av hverandres vitser. Som ikke vil annet enn å være i hverandres selskap.