don’t believe in the wasting of time

And you told me you wanted to eat of my sadness, og jeg hører på block party mens hun dusjer. Hun er på besøk fra byen jeg bodde i før, og hun kom i dag, klokka kvart over tre kom hun, og det var fint, har ikke sett henne på lenge. Og jeg fant et nytt antikvariat i Lille øvregaten, eller noen viste meg det, en annen dag, da jeg ikke hadde noen penger, eller kanskje 23 kroner, som jeg uansett var nødt til å bruke på porto, og jeg sto og så i bokhyllene, ble stående ved Barnelitteratur. Alle bøkene jeg har glemt for lenge siden. Som å kjenne lukten av parfymen moren din brukte da du var barn, og plustelig spinne bakover i tid, hadde dette vært en film ville alle minnen snurret rundt deg, og du kjenner at du ligger på at varmt sted, at noen passer på deg, eller når du hører sangen du hørte på da du var femten. Femten og rasende, et behov for noe nytt, noe annerledes, for meg er det Touch me, av weeping willows, alle følelsene jeg faktisk har kjent blir nye, begynner nesten å gråte, og får et akutt behov for å stikke av, rømme, finne en ny by, lage et nytt liv, fordi det var det jeg trodde kunne løse alle problemer for seks år siden. Og nå står jeg foran barnebøkene, og jeg drar ut boka om Mold Varp og Padde og jeg husker at jeg hadde den som lydbok. Ikke en slik lydbok som sier “og når du hører denne lyden (plitriling) kan du bla om til neste side”, men en lydbok av den sorten som er hele boka, og ei anna bok med teksten og bildene. Husker hvordan jeg gråt når Padde kommer tilbake, og oppdager at Paddenborg er overtatt. Og at det er veldig synd på Padde, fordi han er så hoven, og flotter seg, mens han egentlig bare er ensom. Og hvordan jeg i ettertid har funnet ut at det stykket som spilles er Air av Bach. Jeg synes fortsatt det er et av de fineste musikkstykkene jeg kan tenke meg, og jeg er frustrert over at jeg aldri har tatt til vettet og lært den på piano, og stakkars stakkars Padde.