don’t believe in the wasting of time

En av disse kveldene det liksom ikke blir noe av, når øl ikke har noen funksjon, tvangsmessig kommunikasjon med de på andre siden av bordet, og jeg hører så vidt hva de sier uansett, begynner å utlevere meg selv for å få samtalen til å gå videre. Finnes alltid en hemmelighet som ikke er så hemmelig at den ikke kan deles. Vi snakker om hva du forteller videre, når er det greit å si noe til noen andre, og jeg får assosiasjoner til å være fjorten år, og ikke si det til noen, men. Hvis jeg og han hadde rota, sier hun, og peker bort på en vi begge kjenner, ville du sagt det til noen andre da? Jeg sier at, tja, kanskje, nei det kommer litt an på. Hvor alvorlig jeg følte det var, må i et halvt sekundt tenke over om de faktsk har rota, men kommer fram til at de nok ikke har det, og jeg sier at jeg kanskje ville sagt det til noen som ikke brydde seg uansett. Da er det jo ikke noe morsomt, sier hun. Men hva hvis de var forelsket i hverandre, lurer hun, hva om hun hadde kommet til meg og innrømmet at hun egentlig var forelsket i han, ville jeg sagt det da, det kunne jo nesten hende var bra. Nja, jeg har så dårlig erfaring med venner som forteller de jeg er forelsket i at jeg er det. Vi ler tvungent.

På vei hjem tenker jeg på det igjen, hvor sært det hele var, og forsøker enda en gang å luke det ut av hodet mitt, ser for meg at det liksom er et slags dyr som jeg kan nappe ut, hvis bare presisjonen er høy nok. Og kanskje er det sant, det en annen venninne av meg sier, at jeg ikke blir helt ferdig med det får jeg tar et oppgjør med det, og faktisk snakker med han. Men fristen for å ta den samtalen går ut på dato, eller har gått ut, det er den melkekartongen du har stående i kjøleskapet, og du vet den er iferd med å bli sur, men du orker bare ikke forholde deg til det, ikke før lukta lirker seg ut og fester seg til de andre tingene som er der. Jeg tenker på de gangene vi har møttes, og som i en film, det er de tre ølene jeg har drukket, de kommer liksom inntil hverandre, som om de hadde musikk i bakgrunnen, ser for meg hvordan han alltid bøyde seg mot meg og tok en klem. Han hadde åpenbart aldri lest “Den lille klemmeboken”, og lært seg at man alltid skal si “Kan jeg få denne klemmen”, fordi en klem ikke er noe man gir.