don’t believe in the wasting of time

Hvis dette er det første jeg skriver på denne bloggen, og jeg ikke klarer å forholde meg til ordet blogg. Og jeg har lært, eller noen har fortalt meg, at hvis man f.eks. skulle skrevet en bok, så er det dumt å stare med en person som er på bunnen. Ingen er interessert i å lese om et ulykkelig menneske som skal kjempe seg opp igjen. Folk kan godt kjempe seg opp, men da må de liksom starte på midten, og så kastes ned. Bare tenk på film.

 Og da kan man jo si at det er positivt at jeg ikke er på bunnen.

Selv om ting er bæsj just nu. Men jeg bor i en fin by, og studerer noe jeg ikke kan få snakket nok pent om. Og jeg har venner jeg liker, som bryr seg om meg, eller klarer å gi inntrykk av det. De klarer å lure meg til å tro det, og det er nok for meg. Og jeg bor i en liten leilighet, med varme i gulvet og tørketrommel. Og akkurat det gjør faktisk fantastiske ting for livskvaliteten min. Fordi jeg har bodd i en leilighet rett over en tom kjeller, med pappvegger, og en sikring som gikk hver gang du skrudde på ovnen. Og når du har bodd slik i et halvt år, så er du ganske lykkelig når du slipper å legge deg under dyna for å tørke etter dusjen.

 Så i dag er jeg trist, men jeg er ikke på bunnen, og da er det kanskje en grei start likevel. Og så hører jeg på Elliot Smith, klisjéfylt nok. Og da blir det bra. Og da blir det bedre.

Så hvis dette er starten min, så kan jeg leve med det. Og det er jo det jeg gjør.