don’t believe in the wasting of time

Jeg oppdager at jeg har glemt så mye. Jeg vrir hodet for å huske på deg, vil liksom stikke fingrene inn i hodet, for å grave ut det jeg vet ligger der. Jeg husker ikke hvordan farfaren min døde. Jeg finner en tekst jeg skreiv på det tidspunktet, så jeg kan vite at jeg var i trondheim. Jeg var to timer og min egen dyne unna, står det i teksten. Mitt våknoppust tangerte ditt siste. Og at jeg gikk på videregående, det kan jeg huske, for jeg husker en gutt, og noe rundt det. Men jeg husker ikke når han flyttet ut hjemmefra. Eller hvordan rom han hadde på sykehjemmet. Og det er så mye jeg har slettet, og jeg tør ikke spørre om det.

 Jeg bruker dagene på å lete fram gamle bilder, presse minnene tilbake i hodet mitt. Jeg vil ta på bildene, jeg vil at de skal skli inn i fingrene mine og jeg tror at hvis jeg holder dem nok, blar igjennom den om og om igjen, så kanskje blir de virkelige.

I skapet over senga til mamma finner jeg albumet jeg egentlig har lett etter hele tiden, også mens jeg gikk gjennom alle bildene hos pappa, de som er fullstendig uten system, og bildene er blanda, bilder av meg på fjellet, og firmatur til Praha. Jeg står på tå på nattbordet når jeg åpner den grønne døra, jeg kom akkurat på at det kunne være noe her, og noe slår mot meg, som farger eller musikk, eller hvis dette var en film: kameraet som snurrer ut, jeg som står igjen med halvåpen munn mens alt forsvinner inn i øynene mine. Ei hvit maske jeg laga en gang, avtrykket av ansiktet mitt da jeg var seksten, runebomma fra farmor, gamle noter, og det svarte albumet med en blomst på. Jeg vil gråte, men jeg kan ikke.

Vi er på vei ned i øl nummer tre, og jeg forteller om en annen venn av oss. At jeg innimellom ikke kan la være å irritere meg. At jeg blir sint på den måten du blir sint på folk du er glad i, når du får et behov for å riste i folk, og si ta deg sammen, menneske, men du vet det ikke kommer til å hjelpe, så du lar være. Og jeg sier at jeg kan bare ikke forstå, hvordan det går an å ha en så negativ innstilling til, vel, alt. At det liksom aldri er noe som er riktig, sier jeg.

Hun jeg snakker med nikker, og vil liksom ikke kommentere på mitt plutselige lille raseriutrudd. Og jeg fortsetter, hvorfor har hun ingen gode minner fra videregående, sier jeg. Jeg nekter å tro at hun ikke har noen gode minner, men hun velger å bare holde på de gangene hun følte seg utenfor, jeg vet jo at vi har gode minner sammen, men hun glemmer dem. Eller hvis hun tenker på dem blir hun bare lei seg fordi det ikke er slik lenger. Og da blir du ikke glad. Jeg sier det igjen, for å være sikker på at min samtalepartner får med seg hva jeg mener om saken. Da blir du ikke glad.

Og hun sier at jeg har jo bare gode minner. Det er helt ekstremt, sier hun. Man kan be deg snakke om videregående, og du vil snakke om fine minner sammenhengende i et døgn. Du har jo sletta alt som var kjipt fullstendig. Og jeg tenker at ja, selvfølgelig, hvis jeg kan velge mellom dårlige og gode minner, så beholder jeg de gode. Og derfor er alt jeg husker fra videregående fint, fordi jeg ikke orker å bruke plass på det som var vondt. Og slik er det med årene etterpå også. Jeg vil vinkle livet mitt fint, fordi jeg tror man bestemmer det litt selv. Det som er trist kommer når det kommer, og da føkker det til alt, men så vil jeg ikke ha det mer.

Litt senere snakker vi om gutten som har fylt hodet mitt så lenge. Og at jeg begynner å tenke at min teknikk for å komme over han kanskje ikke er ideell. Fullstendig ignorering fungerer ikke optimalt, og han kommer tilbake som små flodbølger. Setter meg ut når jeg ser han på gata, og må rømme inn på en hanskebutikk for damer godt over førti, hvor jeg står og puster, og kjenner på hvordan pulsen presser seg oppover. Snur meg til forskjellige kanter, blunker, vil ringe noen, ikke være her, alene, med denne eksplosjonen av et eller annet i brystet. Som om at jeg gjør alt jeg kan for å glemme han fungerer slik: Jeg står inne i et rom, og jeg skyver det unna med en kost, jeg dytter, og dytter, og lager rommet mitt større og større, en tyktflytende masse, som vil innover, men jeg dytter den ut, jeg står i støvler og skjørt og skaut og ei gammel t-skjorte, og skyver unna denne massen, og så kommer han, eller noen nevner han i en bi-setning, og jeg blir uoppmerksom, og jeg står igjen til knes.

Men, sier jeg, selv om dette kanskje ikke er den beste måten å komme over noen på, selv om det kanskje har tatt snart ett år, snart ett år å komme over noe som nesten ikke var noe, så er det ingen grunn til å stoppe nå. Og jeg vet, jeg har prøvd på denne taktikken før, og jeg har kommet over andre med denne taktikken, og jeg skal fortsette til jeg har rensa rommet mitt helt.

Og tenk slik: Alle de gode minnene jeg har fra han. Da han tok hånda mi for første gang på trikken. Da jeg nesten ikke turte å se på han, og han ga meg en klem likevel. Det første kysset, banalt som det er. Eller alle gangene vi lo sammen. Og dette vil jeg ikke slette. Men jeg vil legge dem bort litt. Jeg skal plukke dem ut fra massen, skylle av dem og legge dem i en boks. Når jeg er ferdig med massen skal jeg ta dem ut igjen, og de skal gjøre alt litt bedre.

Jeg er hjemme. Helt hjemme. I den byen jeg tross alt har tilbragt mesteparten av livet mitt, og som derfor, enn så lenge, blir litt viktigere, eller bare betyr noe litt annet enn alle andre byer. Tar meg selv i å synes at de gamle betongklossene er fine, eller tro at det har noe med byen å gjøre at det er snø og blå himmel. Mor og jeg tråkker rundt hverandre i den lille leiligheten, det henger ett eller annet i lufta, hele tiden, kommentarer hun ikke sier, og kommentarer jeg venter på at hun skal komme med. Jeg får et litt annet ganglag enn alltid ellers, og lurer på hvorfor det er slik, uansett, at det foreldrene våre sier til oss betyr litt mer enn så mange andre. At jeg fortsatt vil vise dem karakterene mine, eller at de skal si at jeg har på meg et fint skjørt.

Over en form med torsk og tomat spør hun meg hvordan det var i går. Fint, sier jeg. Veldig fint. Alltid så godt å se igjen de gamle venninnene. Hun spør om det ble sent, og jeg svarer at ja, det ble det, men har lyst til å si at vi ikke drakk, for det gjorde vi ikke, det er disse vennene, som jeg kan ha en helaften med, basert på sukker og for lite søvn.

- Vi oppdaterte hverandre på hva som har skjedd siden sist, forklarer jeg. Men det er klart, ikke alles oppdateringenger blir like interessante. H har jo fått seg kjæreste nå.

- Har ikke du kjæreste? spør hun.

- Nei, sier jeg. Da ville jeg jo sagt det.

- Ja, ville du det?

- Ja, det ville jeg.

- Hm, sier hun, og ser ned i tomatblandingen. Hm. Jeg spør om vi skal rydde av, og hun nikker. Vi setter på te-vann, som vi ikke bruker. Later som vi er veldig gode venninner, som ler av hverandres vitser. Som ikke vil annet enn å være i hverandres selskap.

And you told me you wanted to eat of my sadness, og jeg hører på block party mens hun dusjer. Hun er på besøk fra byen jeg bodde i før, og hun kom i dag, klokka kvart over tre kom hun, og det var fint, har ikke sett henne på lenge. Og jeg fant et nytt antikvariat i Lille øvregaten, eller noen viste meg det, en annen dag, da jeg ikke hadde noen penger, eller kanskje 23 kroner, som jeg uansett var nødt til å bruke på porto, og jeg sto og så i bokhyllene, ble stående ved Barnelitteratur. Alle bøkene jeg har glemt for lenge siden. Som å kjenne lukten av parfymen moren din brukte da du var barn, og plustelig spinne bakover i tid, hadde dette vært en film ville alle minnen snurret rundt deg, og du kjenner at du ligger på at varmt sted, at noen passer på deg, eller når du hører sangen du hørte på da du var femten. Femten og rasende, et behov for noe nytt, noe annerledes, for meg er det Touch me, av weeping willows, alle følelsene jeg faktisk har kjent blir nye, begynner nesten å gråte, og får et akutt behov for å stikke av, rømme, finne en ny by, lage et nytt liv, fordi det var det jeg trodde kunne løse alle problemer for seks år siden. Og nå står jeg foran barnebøkene, og jeg drar ut boka om Mold Varp og Padde og jeg husker at jeg hadde den som lydbok. Ikke en slik lydbok som sier “og når du hører denne lyden (plitriling) kan du bla om til neste side”, men en lydbok av den sorten som er hele boka, og ei anna bok med teksten og bildene. Husker hvordan jeg gråt når Padde kommer tilbake, og oppdager at Paddenborg er overtatt. Og at det er veldig synd på Padde, fordi han er så hoven, og flotter seg, mens han egentlig bare er ensom. Og hvordan jeg i ettertid har funnet ut at det stykket som spilles er Air av Bach. Jeg synes fortsatt det er et av de fineste musikkstykkene jeg kan tenke meg, og jeg er frustrert over at jeg aldri har tatt til vettet og lært den på piano, og stakkars stakkars Padde.

En av disse kveldene det liksom ikke blir noe av, når øl ikke har noen funksjon, tvangsmessig kommunikasjon med de på andre siden av bordet, og jeg hører så vidt hva de sier uansett, begynner å utlevere meg selv for å få samtalen til å gå videre. Finnes alltid en hemmelighet som ikke er så hemmelig at den ikke kan deles. Vi snakker om hva du forteller videre, når er det greit å si noe til noen andre, og jeg får assosiasjoner til å være fjorten år, og ikke si det til noen, men. Hvis jeg og han hadde rota, sier hun, og peker bort på en vi begge kjenner, ville du sagt det til noen andre da? Jeg sier at, tja, kanskje, nei det kommer litt an på. Hvor alvorlig jeg følte det var, må i et halvt sekundt tenke over om de faktsk har rota, men kommer fram til at de nok ikke har det, og jeg sier at jeg kanskje ville sagt det til noen som ikke brydde seg uansett. Da er det jo ikke noe morsomt, sier hun. Men hva hvis de var forelsket i hverandre, lurer hun, hva om hun hadde kommet til meg og innrømmet at hun egentlig var forelsket i han, ville jeg sagt det da, det kunne jo nesten hende var bra. Nja, jeg har så dårlig erfaring med venner som forteller de jeg er forelsket i at jeg er det. Vi ler tvungent.

På vei hjem tenker jeg på det igjen, hvor sært det hele var, og forsøker enda en gang å luke det ut av hodet mitt, ser for meg at det liksom er et slags dyr som jeg kan nappe ut, hvis bare presisjonen er høy nok. Og kanskje er det sant, det en annen venninne av meg sier, at jeg ikke blir helt ferdig med det får jeg tar et oppgjør med det, og faktisk snakker med han. Men fristen for å ta den samtalen går ut på dato, eller har gått ut, det er den melkekartongen du har stående i kjøleskapet, og du vet den er iferd med å bli sur, men du orker bare ikke forholde deg til det, ikke før lukta lirker seg ut og fester seg til de andre tingene som er der. Jeg tenker på de gangene vi har møttes, og som i en film, det er de tre ølene jeg har drukket, de kommer liksom inntil hverandre, som om de hadde musikk i bakgrunnen, ser for meg hvordan han alltid bøyde seg mot meg og tok en klem. Han hadde åpenbart aldri lest “Den lille klemmeboken”, og lært seg at man alltid skal si “Kan jeg få denne klemmen”, fordi en klem ikke er noe man gir.

(Jeg lurer fortsatt på hva jeg vil med dette, om dette skal være en helt anonym sak, eller åpent, eller midt i mellom. Bortsett fra at den ikke skal være helt åpen, da. Så vi står vel igjen med to forskjellige deler. Og jeg kan tenke slik, jeg er alt for glad i å passe på det som er mitt til å skrive ærlig hvis jeg skal tenke på at alle jeg kjenner kan lese det. Og hvis jeg ikke kan skrive ærlig, kan jeg like gjerne la være. Så inntil videre, skriver jeg nok en gang uten å rette det mot noen. )

 Og jeg lurer på hva det er som gjør at enkelte mennesker aldri kan slippe taket i en. Eller at det fortsatt finnes mennesker som setter meg helt ut, år etter at de egentlig betydde noe. Et eller annet som ble produsert på et tidspunkt, og som nå bare ligger og venter, sier, du vet at dere egentlig passer sammen, du vet at det ville vært så fint hvis det var dere, og jeg vet at det ikke er slik, jeg vet at vi egenlig ikke passer sammen. Men det spiller ingen rolle når jeg vet at han finnes.

Emma Hasselblad, og all i want is to fall, fall, back in to your arms, fall, og selv om jeg egentlig ikke vil det er det litt fint at noen alltid finnes, at man tryner inn i dem i hodet, og det er litt vondt også, at det hårene på armene fortsatt kan reise seg av tanken på han, eller at jeg alltid ønsker meg å ligge helt inntil noen, at det er fineste jeg vet å ha samme rytme, at jeg er så glad i det at det nesten ikke spiller noen rolle hvem det er, så lenge man kan være helt tett, og være mennesker. Og han vet ikke dettte, og han vet ikke at jeg ønsker meg at han er helt inntil, og at jeg ønsker meg å gråte over dette.

 (og nå er vel dette allerede utelukket som helt åpne greier)

Jeg har så tørr hud mellom fingrene, og jeg tryner ned i de samme tankene gang på gang. Jeg skal smøre meg inn med hudkrem, for jeg har sånn fin hudkrem, fra en fin butikk i London, fra en fin tur til London. En slik butikk hvor de har badebomber, eller hadde det på det tidspunktet, jeg lurer på om badebomber ikke er like hot og trendy lenger, og kanskje ikke badesalt heller, husker badesalt fantes, rødt for energi, blått for å slappe av, ikke til barn under seks år, og slik kan det være.

Hvis dette er det første jeg skriver på denne bloggen, og jeg ikke klarer å forholde meg til ordet blogg. Og jeg har lært, eller noen har fortalt meg, at hvis man f.eks. skulle skrevet en bok, så er det dumt å stare med en person som er på bunnen. Ingen er interessert i å lese om et ulykkelig menneske som skal kjempe seg opp igjen. Folk kan godt kjempe seg opp, men da må de liksom starte på midten, og så kastes ned. Bare tenk på film.

 Og da kan man jo si at det er positivt at jeg ikke er på bunnen.

Selv om ting er bæsj just nu. Men jeg bor i en fin by, og studerer noe jeg ikke kan få snakket nok pent om. Og jeg har venner jeg liker, som bryr seg om meg, eller klarer å gi inntrykk av det. De klarer å lure meg til å tro det, og det er nok for meg. Og jeg bor i en liten leilighet, med varme i gulvet og tørketrommel. Og akkurat det gjør faktisk fantastiske ting for livskvaliteten min. Fordi jeg har bodd i en leilighet rett over en tom kjeller, med pappvegger, og en sikring som gikk hver gang du skrudde på ovnen. Og når du har bodd slik i et halvt år, så er du ganske lykkelig når du slipper å legge deg under dyna for å tørke etter dusjen.

 Så i dag er jeg trist, men jeg er ikke på bunnen, og da er det kanskje en grei start likevel. Og så hører jeg på Elliot Smith, klisjéfylt nok. Og da blir det bra. Og da blir det bedre.

Så hvis dette er starten min, så kan jeg leve med det. Og det er jo det jeg gjør.