don’t believe in the wasting of time

Jeg trodde jeg var ferdig med å skrive her. Jeg følte meg tom, ferdig, og jeg tenkte at om jeg noen gang skal få skrevet ferdig det manuset en mann sa jeg skulle skrive ferdig, så må jeg slutte å skrive alt mulig tull som bare handler om meg selv.

Og så slutta jeg å skrive.

Jeg lagde en blogg til, en slik åpen og ærlig og ikke privat, men personlig. Dette har jeg spist til middag. Jøss, så festlig jeg er.

Men jeg vet ikke. Det er jo ikke alltid man er så festlig. Og det er jo ikke alltid det åpne og ærlige er sant. Og så begynte jeg å savne det på en slik rar måte. Det er jo ingen som leser dette, så det spiller jo egentlig ingen rolle, men det er litt fint, er det ikke, muligheten til å putte det ut. Tror jeg.

Så ser jeg på gamle bilder av meg selv, istedet for å jobbe med oppgave. De er fra sommeren totusenogsju. Selv om de er tatt med E sitt mackamera ser jeg at jeg er tykkere der, men skulle det liksom gjøre meg glad. Å ha vært styggere. Jeg føler meg uansett for gammel til å bry meg om vekt, evt., jeg har brukt opp den tildelte tiden det er lov til å bry seg om det. I en slik grad, på en slik måte. Det føles rart å ha tenkt på slike måter når ting er så mye bedre nå.

En annen gang: Jeg går tur med kjæresten. Vi går dit hvor det er litt mindre hus, slik at vi føler oss i hvert fall litt i kontakt med naturen, uten at det er det vi sier. Det vi sier er dette, eller jeg, jeg sier noe sleivete om selvskading og spiseforstyrrelser og mentale problemer, og vi ler av det, fordi det er kanskje litt morsomt der og da. Og så tenker jeg at den forrige kjæresten hans sikkert var både selvskadet og spiseforstyrret, sikkert i likhet med mange av vennene hans, han vet sikkert alt om dette. Og jeg tenker at en gang, skal jeg fortelle han mer om hvordan jeg har vært. Men jeg vet at jeg ikke kommer til å gjøre det, om jeg gjør det kommer jeg til å si det på den teite måten, og uansett, hvorfor skulle man gjøre slikt. Hva godt skal det bli av det.

Gutten med skjerfet ringer, men jeg tar ikke telefonen. Jeg unskylder meg med at jeg ikke er i et pratehumør, men det er jo bare fordi jeg savner han. Og det er fordi jeg vet at selv om vi snakker på telefonen blir vi ikke venner igjen. Og alle minnene om han, vinen på taket, nestenkyssing i birkelunden, teppet, kortene, brevene, samme hvor mange det er av dem, tar de aldri større plass enn at han ligger oppå meg, og jeg som tenker at det er en dårlig idé, og sier det, og at vi gjør det likevel.

Om kvelden ligger kjæresten og jeg inntil hverandre, og uten at jeg vet hvorfor får jeg et behov for å gråte.

Innimellom gjør jeg ting, og det eneste jeg kan tenke mens jeg gjør dem er “dette er sykt. Dette er rett og slett sykt”.

Dvs, stort sett tenker jeg ikke i det hele tatt, og så plutselig slår det meg at det er sykt. At det rett og slett er sykt.

Fram dit går jeg ut fra at tenkesettet mitt ligner litt på det karakterene i filmer har. Du vet når de gjør et eller annet, og man ikke med all sin godvilje kan fatte og begripe hva som fikk dem til å tenke at det var en god beslutning.

Hadde jeg kunnet ville jeg sikkert brukt all min tid på å finne ut absoultt alt jeg lurte på. Det som hindrer meg er mangel på tid, og som sakt at tanken slår inn. Evt. tanken “hvis noen visste om dette ville jeg vært på vei til psykiatrisk”. Det er ikke etikk som hindrer meg i å følge etter folk på gata, eller klatre opp til tredje etasje for å sniktitte inn vinduene til folk. Det er bare det at det kommer til å bli så usannsynlig pinlig når noen oppdager det.

dette handler om:

- kaffe

- appelsinjus med fruktkjøtt

- mugga appelsinjus

- vinduskarmer

- takvinduer

- at jeg en gang bodde i en leilighet med innsyn til leiligheten over gata. Der bodde det en mann og ei gravid dame, og plutselig bodde det en mann og ei ikke gravid dame og en beibi der. Mannen likte å lage mat naken. Får vi gå ut fra, han gjorde det ihvertfall ganske ofte.

- hårstrikk

- oh god i miss you oh god i miss you oh god i miss you oh god i miss you oh god i miss you

- mørket som vill inn i huset

- deg

Det eneste jeg egentlig vil er å lage julegaver til folk jeg liker. Og høre på Maria Solheim. Og synge med på Love that grips me. Love that holds me closer than a man can ever do. Love that grips me. I whisper softly. Behind closed doors I love you.

Men det kan jeg ikke gjøre. Det eneste jeg egentlig kan gjøre i kveld er å skrive oppgave, og jeg lurer veldig på når jeg ble et slikt menneske som egentlig bare vil stå.

Liksom. At andre ting er viktigere. Liksom. Jeg har verdens grønneste eple på pulten min. Og en DAY CREAM som gjør huden myk og smidig. Ogen Born Lippy, cool mint lip balm, som jeg fant da jeg rydda, og som må ha vært en gave, for å putte mint på leppene slår meg som en litt merkelig idé. Jeg liker ikke mint en gang. Og notatbøker. Og to utgaver av den samme pensumboka. Og notater jeg egentlig ikke trenger. Mobiltelefon. Vannglass. Grønn te (helt sant). Et malt glass med penner og blyanter og nettbankkalklulator og en lapp hvor det står “heia [og så navnet mitt]” med stjerner rundt, den har liksom blitt med meg den lappen, fra da jeg var litt mer sånn. Litt mer sånn Heia. Litt mer sånn GO GO GO! Litt mer sånn. aipåddhøreting. Post its. Lappe fra flamme forlag (som kom med boksingloene). Ledning til aipådden. Og ja. Det må være det. Det var alt jeg hadde på pulten. Heller ramse opp det man har på pulten enn å skrive oppgave, åpenbart.

Jeg er sjokkerende dum.

Og jeg fant et sitat fra ei anne dagbokaktig greie hvor jeg sier

“Dette er ikke bare ikke en god idé, det er sjokkerende langt unna å overhodet være i nærheten av noe som kan ligne på en helt grei idé”.

Noe som er litt rart å tenke tilbake på, sånn i ettertid. Alt som har skjedd de siste åtte månedene føles veldig, eh, rart. (Bra ordvalg). Jeg har egentlig et ekstremt behov for å snakke om det hele tiden, for jeg forstår fortsatt ikke en dritt.

Hei, ser du. Dette er meg. Og dette er you me and everyone we know-søtt. Rosa filmcover, ikke fisk, men lyserosa barbiehus.  Slørhale. Slørhaler.

at jeg har en topp med verdens fineste blåfarge. Det er egentlig ingen topp, det er en kjole jeg har klippa av bunnen på, men det går bra, det ser ut som en topp når jeg bare bretter opp den nederste delen, og så har den sånn fint stoff. Det finnes klesplagg jeg blir noe i nærheten av lykkelig av, den er en sånn. Og så kosta den 49 kroner på fretex, og det er greit, selv om pengene sikkert går til onde kristefundamentalistiske homofobe menn. Neida. Ikke alt. Den blå toppen, jeg hadde den på meg en gang i høst, da jeg ikke ville på fest, ikke egentlig, det er da man må ta på seg slike plagg. Den og de røde øredobbene og det brune skjørtet og den lille hvite genseren, da går det nesten bra. Etter festen møtte jeg dem, og det er så lenge siden nå. Festen i gata med de lysegule husene, og jeg som står utenfor og tripper, føler meg som et lite barn som blir hentet i barnehagen. Og han kommer litt lengre bak, fordi han er litt full og litt sur. Inne på det første utestedet finner hånda hans veien bak ryggen min, men vi skal ikke være der likevel, for det er alt for fullt. På veien ut møter jeg en jeg kjenner fra før, så vidt, og jeg stopper ved bordet hans. Snakker litt med han, og han er også høy og tynn. På vei til det neste utestedet møter jeg en venn fra roskilde, en roskildevenn, han bor egentlig ikke i denne byen og HEI! er du her? og klemmer igjen, før jeg sier at vi må gå, vi må gå nå, og det nye utestedet, ned i kjelleren, han tar hånda mi, vi går ut og røyker, og han sier unnskyld for at han er så sur, det gjør ingenting, sier jeg, det går bra, sier jeg. Så fin du er i blått, sier han, og så kysser vi, selv om det er teit. Teit å stå slik, utenfor utesteder og kysse, kjempeteit. Kanskje han blir glad av det, tenker jeg. Jeg blir også glad. Litt. Neste dag sender han enda ei melding, unnskyld for at han var så teit, du er den fineste. Jeg legger meg ned på gulvet og gråter. Orker ikke, orker ikke, orker ikke. Må ut, må ha luft, går rundt i området rundt huset vårt, ser på ei gammel dame i rød kåpe som ordner på ei grav. Jeg svarer ikke på meldinga. Jeg er fin i blått. Slik er livet mitt nå, det er mange måneder seinere, jeg får ikke lenger angstanfall av meldingene, men jeg er fortsatt fin i blått. Another kind of blue, tenker jeg.

jeg skulle hengt et skilt med skriv over senga mi. Og et over pulten. Et i taket. Og jeg skulle malt det på gulvet. Så kanskje hadde jeg huska det fra tid til annen. Så kanskje hadde jeg slutta å tro at mangelen på progresjon ikke hadde noe som helst med meg selv å gjøre.

til middag lager jeg pastasalat, helt lik den jeg laga i går, og en gang i forrige uke. dette er jeg god på: rutinespising. Finn noe du liker: Spis det til du er så lei at du brekker deg ved tanken. Pasta med Ruccola og Vestfoldsalat og Aprikos og Nøtter og Cottage Cheese og Sukkererter og Skvasj. 

Kanskje du bare er utslitt, sier hun. Kanskje du rett og slett er emosjonelt utslitt. I det hun sier det virker det så logisk. Det er så logisk at vi ler begge to. Du har jo følt ganske, skal vi si, mye den siste tiden, fortsetter hun. Jeg har jo følt ganske, skal vi si, mer en noen gang før det siste halve året, sier jeg. Og tenk om det er slik, tenk om det bare er å slappe av litt i emosjonene så blir dette bra igjen. Litt mindre følelser og vips så slutter jeg å bruke turen hjem fra skolen på å grine. Jeg har det så bra for tida. Jeg har det så bra og jeg er så lei meg. Jeg er en fjortenårig versjon av meg selv, og det gjør meg kvalm.

Dette har utviklet seg til min favorittkanal til kanalisering av egen misnøye med tilværelsen.

Jeg er egentlig ganske glad. 

Type:

Jeg liker for eksempel å leve. Og jeg er forelska, så forelska at jeg tror jeg revner på midten. Jeg har gode venner, et varmt hjem, studier jeg liker, en perfekt jobb. Jeg føler meg bare litt mislykka som menneske, men jeg vet det er hodet mitt som spiller meg et lite puss, så jeg pleier å forsøke å ignorere det når følelsen kommer. Jeg liker for eksempel å leve. For eksempel liker jeg å leve, jeg liker det så godt at jeg vil bruke armene til det, vil strekke ut beina.

Strekk ut beina. Tenker jeg. Har ganske korte bein, egentlig, men de funker til sitt formål, og hei,

strekk ut beina. Jeg liker

for eksempel å leve. Type:

livet, liksom. Fine greier.

Jeg har egentlig ikke ordene lenger. 

Unnskylder meg gang på gang, skylder på ting som ligger fullstendig utenfor meg selv. Som om ulike situasjoner formes fullstendig uten min innvirkning. 

Uten at det er kaldt i rommet fryser jeg på fingrene.

eller: Vi står på kjøkkenet, han lager mat, jeg er bakfullatter, ja, slik er det, slik skal jeg huske det, jeg er latter, og travel, og stressa, men ikke nå, jeg orker ikke, jeg vil være på kjøkkenet, bli i latter og mat og alt dette, utsette i det lengste den stadig lengre lista over ting jeg må gjøre, må fikse. Neste gang skal jeg gjøre ting annerledes. Han sier noe, kommenterer på et eller annet, det tar et par sekunder før jeg innser hva han mener, det er liksom så søtt at frekvensen min ikke tar det inn. Jeg har ingen reaksjon til dette, klarer ikke å bestemme meg for en. Ender opp med å si at det der, det ble litt for mye, og så le, holde hender og ta to skritt unna, det der, det der ble litt for mye. Dette er ikke et bilde på noe, men det kunne vært det. Le, og ta to skritt unna.

Jeg vil så gjerne få det til. Jeg vil så gjerne være bra.

Jeg vet ikke hvor disse følelsene kommer fra. 

Plutselig sitter jeg på sofaen og griner. Jeg griner og griner, og jeg føler meg som en yngre versjon av meg selv.

Te med suketter og sitron. Her har vi vært før. Det er det jeg tenker. Her har vi vært før. Jeg griper tak i bordet, holder fast i bordplata. Som om materialet det hele er bygd av skulle føre til noen større forståelse av omgivelsene og tilværelsen. Tommelen oppå, resten av fingrene over. Hvis tyngdekraften opphører, hvis tyngdekraften opphører og alt som står igjen er dette bordet, da kan jeg holde meg fast i det,

eller,

om alt rakner. Om klærne min rakner mens jeg har dem på meg, om klærne blir til tråder snurrer av meg, beina mine som løftes opp i været, lik kroppen din når du forsøker å holde deg fast på bunden av bassenget, fortsatt grepet om bordet. Bare jeg holder fast, bare jeg holder fast hardt nok kommer dette til å gå bra.

Nye kopper te. 

Alltid denne teen.

I løpet av året har noen sagt (ellisiv lindkvist-rip off): Du kan bedre enn dette. Du har noe, du har noe, du har det. Du er sjarmerende. Jeg tror ikke jeg er klar for dette. Jeg har aldri sett på deg som en særlig positiv person. Du er så kritisk hele tiden. Du har noe vi har lyst til å videreutvikle. Du er veldig bra, men. Du gjør meg glad. Du er det beste som har hendt meg. Du må ikke bli for glad i han. Du er sikker på at dette er riktig? Du har forandret deg. Du virker gladere enn før. Du holder noe tilbake. Du kan ikke fortsette på denne måten. Du ser bra ut. Du vet du kan snakke med meg. Du må ikke dra din vei. Du klarer det denne gangen?

Når vi ligger inntil hverandre. For tre dager siden ringte gutten med skjerfet. Hvordan går det, sier han. Veldig bra, sier jeg, veldig bra faktisk, og jeg har bestemt meg, jeg vet det er på tide å si det, og han sier, jøss, så bra, enn med deg, sier jeg, jo, sier han, bra, er det noe spesielt som gjør deg i så godt humør, litt av hvert, og her må jeg ta en pause, dra lufta helt ned i bekkenet, litt av hvert, jeg er veldig forelska. Ny pause. Oi, sier han. Det er ingen slem oi. Oi, jeg er glad på dine vegne. Ja. (Ja, det er du, tenker jeg). Så bra, sier jeg. Jeg er glad du er det. Vi blir litt stille. Så begynner vi å si stygge ting til hverandre igjen. Når samtalen er over blir jeg liggende på sofaen. Egentlig er jeg ferdig med å være sint. Jeg har vært glad, og trist, og glad og glad og glad, og spent, og forvirra, og frustrert, og så akutt trist, hulke i sofaen-trist, og hele tiden beklaget jeg meg for at jeg var så lei meg. Jeg er bare lei meg fordi han tror at han har såret meg.  Det tok enda et halvt år før jeg innså at det var det han hadde gjort. Enda en måned eller to før jeg ble sint. 

Når vi ligger inntil hverandre. Annen intimitet. Din intimitet, tenker jeg. Tenker jeg på hun du var nære før. Tenker jeg på hvordan hun sikkert gråt da du dro. Og det var et år før meg, men jeg tenker på det, jeg gruer meg til jeg skal gråte igjen.

Telefonsamtale med mor.

Mor sier: Er du trist.

Jeg: Litt.

Jeg: Kanskje.

Jeg: Hvorfor spør du?

Mor: Jeg fikk den følelsen.

Mor: Det er ikke noe feil med gutten?

Jeg: Nei.

Jeg: Hva skulle det vært.

Mor: Hvis han ikke ville være kjæresten din lenger.

Jeg: Du har ikke så veldig mye tro på dette.

Jeg: Har du?

Mor: Det er ikke det.

Mor: Jeg vet du bare kommer til å bli så veldig lei deg.

Jeg: Det kan jo faktisk hende at det ender med at det er jeg som gjør det slutt.

Mor: Jada.

Mor: Jeg sier bare at du ikke må glemme det.

Mor: At det tar slutt.

Når vi ligger inntil hverandre. Samtalen med mor som spinner i hodet mitt. 

Jeg gråter når du har sovnet.