don’t believe in the wasting of time

Mamma ringer meg mange ganger, og jeg tar ikke telefonen. Jeg tar ikke telefonen, fordi jeg vet hun kommer til å være sint og lei seg, kommer til å spørre hvor jeg er, når jeg kommer hjem, hvorfor jeg ikke tar kontakt. Jeg får vondt i nakken av å tenke på hvor lei seg jeg gjør henne, men jeg klarer ikke å la være. Senere prøver jeg å ringe henne igjen, men får ikke noe svar. Jeg føler meg dårlig, kvalm. Blir sittende i trappeoppgangen, se inn i murveggen.

–

Jeg er på museum. I andre etasje blir jeg stående i døra og se inn i salen. Første monter til høyre er skjellett. Andre er lunger. Når jeg har stått i døra lenge nok tar jeg et par skritt inn. Elementene i montrene virker tilfeldig kastet inn. De står for tett. I øverste hylle ligger en hjerne. Jeg har et bilde i hodet, en dokumentar jeg kom i skade for å komme innom da jeg var yngre, eller kanskje jeg så på den, men ikke var forberedt på bildet som kom til å komme, en hjerne som blir skjært i, siden har jeg sett verre ting, men dette bildet henger fortsatt ved meg. Hjernen i øverste hylle er lyst oransj, rosa. Det var noe feil med den da den var i et menneske, det er derfor de etterpå har tatt den ut og lagt den i sprit. Jeg går i buer rundt monterne. Alt dette som er menneskelig, organene som gjør at vi lever og som jeg ikke får meg til å forstå at også finnes inne i meg. En enorm lever har fått en monter for meg selv. Et ekstemt misforhold mellom trangen til å få nærmere og studere den, og til å holde meg så langt unna som mulig, som om den kunne komme til å velte mot meg, tvinge det mennesket den en gang har vært på meg, skrike, dette er deg, dette er deg, du er laget av dette. I de inerste monterne er barna. Frosset i en halvveis sammenkrøket bevegelse, strukket ut fra fosterstillingene sine, slik at man skal kunne studere dem nære nok. Jeg ser dem på avstand. Prøver å tvinge beina nærmere, men blir stående. De romvesenaktige lukkede øynene. Jeg er her på anbefaling fra  noen, jeg vil se disse barna, disse små menneskene. Et slags håp om at bevisstheten om dette dypt menneskelige skal gjøre noe med meg, fike til meg nok til at jeg tar meg sammen, men jeg står der fortsatt, fire meter unna, mellom hud og tarmsystemer. På andre siden av monteren bøyer en kvinne seg ned, hun tør å være nesten helt inntil glassplaten som skiller henne og mennesket med det store hodet. Er det et menneske er det et menneske er det et menneske er jeg et menneske. Jeg snur, beina mine snur, joggeskoene vrir meg rundt, drar meg ut av salen, ned trappen, gjennom den store døra, den som har trykk/dra-beskjeden på et annet språk, slik at jeg gjør feil, og jeg blir fortvilt for jeg må ut fort nok. Utenfor må jeg legge meg på en benk ved elva, legge meg helt ned,  løfte opp bena. Jeg sover ikke, men jeg ligger slik helt til en mann i rød genser står over meg og smiler. Da reiser jeg meg og tar t-banen hjem igjen.

Kom hjem. Kom hjem, vil jeg noen skal si. For før noen sier det vet jeg ikke hvor jeg skal dra, og hvis jeg hadde hatt lyst til å dra hjem ville jeg ikke visst hvor det var. Kom hjem, kom hit. Turen min, den turen jeg skulle dra på, rett fra roskilde, ble så feil så feil så feil, fordi jeg har skada meg på den helt fysiske måten, for lenge siden, men det er nå det gjør vondt, og å traske filosofisk og småpludrende, selvutviklende og alene, men ikke ensom, i europeiske storbyer mister litt piffen når det å gå gjør vondt. Likevel ville jeg ikke hjem, og jeg satte meg på toget og reiste til det som nå føles som en vilkårlig by, hei, kan jeg komme til deg litt, ja, det kan du, så fint, jeg gleder meg, jeg også. Slike venner som er som varme ulltepper.  Men: Kom hjem.Det er to måneder siden jeg begynte å forberede meg mentalt på å skulle flytte, skulle slutte, siden jeg sluttet å kjøpe inn store esker med rosiner fordi de kom til å bli dårlige, det er en og en halv siden jeg møtte en gutt, det er en måned siden alt skjedde på en gang, det er tre uker siden jeg dro fra byen for første gang, to siden jeg dro derfra på nytt, det er under ei uke siden jeg dro for å høre på roskilde og late som om jeg lever i en annen tid, og det er under en dag siden jeg satt akkurat her og sa at dette er annerledes enn alt annet, og jo mer jeg føler jo mer usikker blir jeg. Jeg vil ikke dra noen steder, jeg er redd for alt, og jeg gjør det jeg synes er skummelt, men ingenting blir mer tydelig av den grunn. Fortell meg hva jeg må gjøre.Si: Kom hjem. 

Jeg forsøker å forstå noe som helst av meg selv, og jeg gjør det, men jeg gjør ikke det likevel. Det er fredag, og jeg sier at Ida Maria skal være musikken min for i sommer, selv om jeg egentlig ikke har noen stor Ida Maria-greie skal den være det, for jeg synes det er så fint å synge I wont mind if you take me home, come on, take me home and I wont mind if you take of all your clothes, come on, take them off, synes jeg er fint, danser jeg rundt og synger, M synger også, vi synger det sammen og vi ler hver gang. M har spurt om jeg kan bo litt hos henne, og det kan jeg, så det gjør jeg, kryper opp i dobbeltsenga hun deler med en kjæreste som er alt for mange mil unna, og vi leser til vi sovner, sier det som gjør oss triste, sier enda mer det som gjør oss glade, ler av ting som ikke er morsomt, men som er fint.  Det er for mye populærmusikk i norsk litteratur sa noen, sommerminnet mitt fra i fjor er å jobbe på en kafé, ha følelsen av en flodhest i halsen, et heller rotete privatliv, en forandring som skal komme til å komme, og at det bare fantes to CDer på bakrommet de fleste av vaktene mine, og at jeg derfor hørte på Baby went to Amsterdam, she put a little money into travelling, senere så jeg Peter, Bjorn and John på Roskilde, og det var skuffende helt til vi dansa så det gjorde vondt til Young Folks, og nå reiser jeg til Roskilde igjen, om under ei uke, og etterpå skal jeg til Amsterdam (og andre byer) she put a little money in to travelling, og jeg lurer på om gutten jeg bare er venner med kommer til å tenke Now it’s so slow, so slow.

Jeg rydder sammen rommet mitt, og jeg har bodd her i ganske nøyaktig fem måneder. Det er ikke så veldig lenge, men det er litt lenge, så lenge at det burde vært rarere å aldri skulle sove her igjen. Og hva har skjedd disse månedene, jeg har skrevet for lite, jeg har trent, jeg har løpt og løpt, og blitt syk, og sluttet å løpe, men nå skal jeg begynne igjen, og jeg har lest alle de bøkene, jeg har skrevet ting jeg ikke har brydd meg om, og noen har sagt at det funker, og jeg har blitt glad likevel, for jeg er ikke så vanskelig sånn. Jeg har blitt ferdig med en gutt, og jeg har sett en annen en, jeg har sett en annen gutt, og tenkt at han er bra, og jeg har sagt det til han, enda jeg ikke er typen som sier slike ting, men vi sier visst slike ting til hverandre, og derfor har den siste måneden vært så rar. Derfor har måneden hvor jeg også skrev så mye, og planla alt, og ble ferdig med ting, den gangen en mann ringte meg og sa ting som kommer til å bli viktig for det neste året, denne måneden hvor alt har skjedd, annenhver tangent er fortsatt alle svingningene jeg har hatt i forhold til han, og det er litt rart. Jeg tenker at jeg har alt for mye ting, og at jeg burde begynne å tenke på å lage meg frokost/lunsj/middag, men jeg skal handle inn samtidig som jeg går med papirsøpla, og derfor må jeg vente, men jeg rydder ikke sammen rommet, jeg sitter her, på senga, og ser på rotet, og vil litt legge meg ned på gulvet, sove, og våkne ferdig plassert i et liv som virker. I en høst som gjør meg glad. 

Jeg tenkte at jeg ikke kunne høre på musikk, fordi det kom til å minne meg om han i ettertid, men nå hører jeg Hide and Seek om og om igjen. Jeg blir ikke lei, og det er den perfekte sangen i dag. Jeg har grønn t-skjorte og grønne øyne som er helt røde på det som egentlig skal være hvitt, for jeg har grått i hele dag.  Mhmmm. What’cha said? Mhmm. That you only meant well. Well of course you did. Klarer ikke å slutte, og ikke på grunn av han like mye som av meg, og jeg har visst det så lenge, at det er slik det er, men jeg trodde ikke helt på det likevel, (Jeg hadde alltid denne ideen om at noen skulle komme å redde meg, som det sto i ei bok jeg leste, husker ikke hvilken lenger, men jeg husker den setningen), jeg trodde at bare det ble seriøst nok så kom jeg til å sluttte å være så redd, slutte å være en klisjé, slutte å ikke tørre å stole på noen, og nå innser jeg at det kommer aldri til å bli seriøst nok, for han er det beste jeg har vært utsatt for på lenge, og likevel ligger jeg på senga og gråter fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med alle disse nye følelsene. Skru dem av, skru dem av, og det er alt for lett, jeg blir skremt av hvor lett jeg kvitter meg med dem. Mhmm. What’cha say? Mhmm. That it’s all for the best. Well, of course it is. Om og om igjen. Armene mine lukter fortsatt av han, og jeg vet hva som kommer til å skje: Jeg kommer til å tenke styggere og styggere ting om han, helt til han i mine øyne er frastøtende, og jeg trodde så intenst, ville så gjerne, håpet så oppriktig, at det var annerledes denne gangen, så lenge vi snakket om det, så lenge vi ikke prøvde på noe mer. Hide and seek. You don’t care a bit. You don’t care a bit. 

Den nye gutten. Ordene ligger litt for tungt i munnen, fordi de gjør han til gutten. Og han er ikke gutten, ikke på den måten, men han er i tankene mine, gang på gang er han i tankene mine, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få han bort. Jeg ser på bilder av ekskjæresten hans, og jeg tenker at hun er pen. Jeg tenker også at hun virker hyggelig og morsom, og at jeg helt sikkert ville likt henne. Det er en rar tanke. Noen ganger har jeg så lyst til å komme fra et lite sted. Så kunne jeg skrevet om det. Eller nå, når jeg blir gal av denne byen, og jeg tenker at jeg må komme meg ut herfra, klarer ikke å bo her i to år til, slik planen er, og jeg har gått tom for byer i Norge, og man trenger ikke være psykolog for å se at dette er typisk. Jeg hater å være en klisjé, men akkurat nå har jeg en så akutt angst for å bare bli her at det gjør vondt.  

Plutselig føles versaler som det logiske valget av bokstaver. Slik alt annet også er logisk på litt nye måter, jeg klarer ikke å gjøre noe slik jeg gjorde det før. I denne merkelige mellomfasen er valg av musikk umulig, for jeg vet at dette er så spesielt at uansett hva jeg hører på vil jeg siden knytte det til dette. De få sangene som sniker seg forbi sensuren jeg har pålagt mine egne ører er klisjeer fra nittitallet, eller sanger som ikke passer. For ti måneder siden hørte jeg på Joni Mitchell i vinduskarmen, Joni blir ikke ødelagt, hun er pakka med andre minner, men han ligger der, som en fotnote, hver case of you, oh I could drink, og i ettertid tenker jeg at det kanskje ikke var det han skulle bli forbundet med. Men han er også Heavy Metal Drummer og Light My Fire og Black Books på DVD. Denne gangen er det noe annet, og jeg vet ikke hvilken vei jeg og den nye gutten går i, og jeg vil helst være helt i ro, så lenge jeg er helt i ro kan jeg ikke høre på musikk, lese, skrive, bare ligge feil vei i senga.  

En helt ekstrem trang til å oppdatere alle i umiddelbar nærhet på eventuelle svingninger i generelt humør og psykisk velvære. Jeg klarer liksom ikke slutte å informere om hvordan jeg har det. Kanskje kunne jeg tatt det som et tegn på at noe har forandret seg til det bedre. Men jeg kan like gjerne slutte at jeg har blitt et litt mer irriterende menneske, her jeg spyr ut alt som noen gang har rørt seg inne i hodet mitt.Gutten med skjerfet ringer, og jeg skjønner ikke helt hva han vil, for mine tanker har gått helt nye steder. For tre dager siden spiste vi is på brygga, men det var nettopp det, det var en is på brygga, og en gjennomgang av det siste halve årets aktiviteter, hadde ikke sett han siden han dro en morgen, etter en merkelig natt, kveld, dag, høst. Nå som vi, eller jeg, endelig følte meg ferdig med det var det naturlig å møtes, late som om ingenting, og som om vi aldri hadde tatt det derre skrittet. Det der hvor du bare er venner, og plutselig er du litt mer, men ikke nok. Vi nevner ikke sist vi møttes med et ord, annet enn at han på et tidspunkt sier noe om byen jeg bor i, noe han gjorde da han var der, og at vi begge vet at det var etter at han dro fra meg. Nå derimot, tre dager etter isen, spør han om hva jeg skal gjøre i morgen, om jeg har noen planer, om vi skal finne på noe. Jeg er avmålt, lite entusiastisk, jeg har andre planer, i hvert fall sånn halvveis. Jeg er ikke redd for å falle for han igjen, i den grad jeg noen gang gjorde det (All i want is just to fall, fall back in to your arms), men jeg ser bare ikke hvorfor vi skal utsette oss for hverandre. Samtalen på brygga gjorde det pinlig klart hvor mye vi ikke har til felles,  i motsetning til sist høst, da jeg bare så likhetene våre.Noe annet, som kanskje ikke er det likevel:”Der er kjolen jeg skal gifte meg i”, sier jeg når vi går forbi den fine butikken på grünerløkka.  “Den er jo svart”, sier hun, “dessuten trodde jeg ikke du skulle gifte deg”. “Nei, jeg har jo ikke tenkt det, men tenk om, og den kjolen er så fin at jeg tror den eneste anledningen det er lov å bruke den er hvis du gifter deg”. Kjolen med det stive svarte skjørtet som går rett ut fra under puppene, de hvite blondene, de tykke bølgene med stoff.  Skjerf-gutten snakker om at han skal flytte. Jeg vet det fra før, jeg har fått det med meg, det gjør meg ikke så mye, vi har ikke bodd i samme by på mange år. Og han prater om livet, “livet” sier han, “man må jo ha litt struktur på det”. “Nei”, sier jeg, “ikke jeg, jeg er untatt fra slike ting”.  Han sier det bare er noe jeg tror. Og så sier han at han ser for seg at han skal finne en livspartner i løpet av disse årene. Jeg setter isen i halsen.

Eller hvor lei er det mulig å bli av seg selv. Jeg har pratet om meg selv i to dager, konsekvent oppdatering på alle aktiviteter som har funnet sted det siste halve året, etterhvert begynner jeg også å resirkulerere mine egne betraktninger, og gjenta historien, evt. jeg forteller dem ikke i det hele tatt, fordi jeg er så overbevist om at jeg allerde har fortalt dem, også til denne personen, jeg må jo ha gjort det, de har jo rent ut av munnen min konstant siden jeg kom tilbake til denne byen.

I morgest våknet jeg av at de hakket opp asfalt i bakgården. Og jeg er et såpass negativt og aggressivt menneske at jeg tar dette som et tegn på at noen vil meg personlig noe vondt. Hvert eneste slag, dunk er rettet mot meg, og hvor ekstremt sårbar man blir når man ikke har fått sovet nok, jeg har lyst til å gråte mens vi spiser frokost. Er jeg ikke flink, sier hun, jeg spiser frokost hjemme, nesten hver dag, Jo, sier jeg, drøvtygger på skiva, og tenker på alle beskrivelsene jeg har lest opp gjennom årene, av brødskiver som vokser i munnen, pinlig lite kreativt, men min skive vokser ikke i munnen, jeg bare gidder ikke å svelge. I det siste har jeg overhodet ikke hatt matlyst, en herlig cocktail av at jeg var syk og nye følelser jeg ikke forstår meg på, har lyst til å fryse ned, ta dem opp en gang jeg har litt mer bruk for dem. Frykten er å framstå som en forvokst fjortenåring med en lite kledelig spiseforstyrrelse, så jeg tygger og tygger, kaster skorpa etterpå, unnskylder meg med at jeg ikke er noen stor frokost-spiser, som om det er en unnskyldning som kunne utelukke mentale problemer.

Nå sitter jeg i niende etasje og under meg er alle bilene i hele verden, ivhertfall føles det slik. Jeg drikker død farris, sur kaffe, og jeg tenker at egentlig er jeg ferdig med slikt som dette. Jeg får klem av alle når jeg kommer, og jeg liker egentlig ikke å klemme en gang.

Gutten med skjerfet var faktisk ironisk da han sa at han alltid hadde sett på meg som et positivt menneske, og om ikke annet er det jo hyggelig å vite at man kan forandre seg.  

Jeg skifter retning hele tiden. Tar nye svinger, som om hodet mitt var en eller annen rar form for uutforsket by, du vet, når du alltid sier, vi tar ned her, det ser koselig ut, alle de små smugene, som bare gang på gang fører deg tilbake til torget, den store fontenen, krysset, togstasjonen, kirka, og du kommer deg aldri bort fra turistfellene, hvor i all verden er det folk går ut i denne byen, sukker du når du sitter der med enda en gin tonic eller rom og cola, som var du førti år og på creta, omgitt av tjue år eldre turister på helgetur. Jeg vender tilbake til de samme tankene, skriver dem ned, fra meg, legger dem bort, men de sniker seg inn igjen, og det skal så lite til. Bare det å huske på et eller annet han sa. Jeg er fjorten år i fingrene.

 Jeg prater med en mann jeg ikke kjenner i telefonen. Mannen har ringt meg, og jeg står utenfor biblioteket og tripper. I det hvite og svarte skjørtet, det jeg kjøpte på wallmart eller noe sånt, da jeg var i usa, da æ va i amerika, skjørtet kosta kanskje åtti kroner, og det er tusen år siden. Alt dette som betyr noe. Alt dette som setter seg inn i hos, lager et lite hakk, snitt, kutt. Her skal minnene sitte.

Og hva er det verste som kan skje: At jeg bruker enda en sommer på å gå rundt mine egne skritt, kompansere for noe som ikke finnes, komme tilbake itl noe som ikke var der.